Reisebrev fra Kina

Ann Iren har sommerjobb i Kina, der babyene ikke bruker bleier.

KINESISK KARRIERE. Sheala, kollegaen min her i Kina, er en skikkelig karrierekvinne. Superflink, altoppofrende og litt naiv på en veldig søt mate. Hun har en sønn på 3 år, Yuye, men hun har bare tid til ham i helgene siden hun har dobbel jobb og mye overtid. Hun måtte tilbake i full jobb to måneder etter fødselen, ikke mye fødselspermisjon her nei. Blir du gravid risikerer du å miste jobben. Yuye bor hos besteforeldrene sine på hverdagene. MILJØVENNLIGE «BLEIER». Jeg satt barnevakt noen timer her om dagen. Det var litt skummelt. Forst satt han bare helt stille og så rart på meg. Jeg skjønte jeg måtte kjøpe vennskapet og fant frem kjekspakken. Han tømte den, og da var jeg ikke interessant lenger. Han underholdt seg selv i lange tider med å søle med vann. Det er lett å være barnevakt her i Kina, tenkte jeg. Barna her er underholder seg selv og er disiplinerte. Men så tok han helt av og splæsja ned hele kjøkkenet, og vi måtte bli uvenner en liten stund. Jeg tror kanskje at han har lært sitt første engelske ord («No!») og jeg tror ikke han føler det er et positivt ladet ord. Det er ikke lett å trøste eller skjenne på en unge uten å ha samme språket. Han på sin side syntes sikkert at jeg var en alien-aktig heks. Heldigvis fungerte TV som distraksjon også her i Kina, og vi ble gode venner igjen etterpå. Ah, en ting til med slike små kinesere, de bruker ikke bleier her! Alle små babyer har bukser eller shortser med stor sprekk i. Så på det området er de jo veldig miljøvennlige. I SENG MED BUGS. Jeg har fått en samboer, Pauline fra Cardiff. Sjefen har vært sjenerøs og overlatt sin leilighet til oss. Jeg håpte selvsagt på å få en madrass og litt luksus. Jeg fikk ikke så mye luksus, men en madrass, en hard en sådan, med «bugs». Det er kanskje derfor sjefen flytta? Jeg var full av bitt neste morgen og følte meg litt skabbete. Brukte hele lørdags formiddag på å koke vann i woken for å helle over sengetøyet, for deretter å vaske det i vaskemaskinen. Jeg fjernet alle skitne bomullslignende underlag, spraya madrassen med «killer-spray», kjøpte en sånn dings man plugger i veggen som lager lukt de ikke liker, tetta alle hugg i myggnettingen og spraya meg ned med et tjukt lag «Fite Bite 30» før jeg la meg neste natt. PLAST PÅ ALT. Jeg tror vi vant kampen, for jeg har ingen nye bitt nå. Jeg oppdaget i prosessen at madrassen til Pauline var fortsatt innepakket i plast. Jeg har sett det flere steder, de beholder plasten på lenge etter de har tatt et produkt i bruk. Camping har plasten på solskjermene i bilen sin og Shela har fortsatt plast på kjøleskapet sitt, selv om hun har bodd i leiligheten i et halvt år. Jeg vet ikke om det er for å bevare tingene lenger eller om det er for å vise at det er nytt. AMBISJONER. Sheala heter egentlig Chen Zing (huskeknagg: Ten Sing), men alle som kan engelsk her tar et engelsk navn. Jeg husker ikke hvorfor hun tok navnet Sheala, men ofte tar de bare et navn de liker. Sheala har ambisjoner for mannen sin også, og vår «secret mission» er at jeg skal lure ham til å praktisere engelsk. Det fungerer veldig bra, og når hun ikke er tilstede snakker vi ganske mye faktisk. Det har gått mest om Euro Cup i det siste, for det er lett å forstå. Jeg tror vi begge ofte later som om vi forstår hverandre bedre enn vi gjør, jeg gjør i alle fall det. Men vi nikker og smiler masse og har det ganske trivelig. Hans engelske navn er Wilson. Sheala valgte det for når man sier hans kinesiske navn mange ganger fort, så høres det nesten ut som Wilson. Hver kveld ser vi på kinesisk TV sammen og spiser en stor halv vannmelon med spiseskjeer. Da er jeg liksom en del av familien. Av og til er jeg det andre barnet i denne familien. Et barn nummer to som de forer med busspenger og mat. Men av og til må jeg ta foreldrerollen og meglerrollen. De krangler ofte om småting og da klager begge til meg. Jeg storkoser meg. KROPPSSPRÅK. Keng Ping (huskeknagg: Camping) er sjåfør og altmuligmann i firmaet hvor jeg jobber. Han kan ikke engelsk, så han har ikke engelsk navn. Til gjengjeld har han et fantastisk kroppspråk. Når jeg flyttet til den nye leiligheten, klarte han ved hjelp av tramping og peking å lære oss om strømkapasiteten i huset, hvordan men bruker vaskemaskinen og hvordan vi skulle låse opp døren, som er et fengsel verdig. Her er det flere store låser som skal låses opp i en bestemt rekkefølge. Jeg følte egentlig at jeg flyttet inn i et trygt nabolag, helt til jeg så denne metalldøren. I gangen har vi lydsensitive lysbrytere, og lysene (de som virker) slår seg på når vi kommer hjem. Det er ikke fordi vi bråker eller klapper, men fordi bikkja under bjeffer etter oss. CHINGLISH. Jeg sliter fortsatt med den 278 siders lange spesifikasjonen jeg skal kontrollese. Jeg lærer utrolig mange engelske uttrykk som jeg sikker aldri får bruk for. Men det er bedre enn å ikke ha noe å gjøre på jobb. Jeg bidrar i alle fall litt. Og jeg har hatt litt fremgang på kommunikasjonsfronten. Jeg skjønner kinesisk-engelsk (eller Chinglish, som Sheala kaller det) mye bedre nå, så det er nok en treningssak. YENRULLING MOT KREFT. Sheala fortalte meg om Kina sine dårlige sider i går. Det finnes ikke sykehusdekning her. Blir du syk og uten forsikring, noe det fleste ikke har, får du ingen behandling. Hun fortalte historier om dødssyke mennesker som ble avvist av sykehuspersonell. Søsteren til sekretæren her har fått leukemi. En cellegift-kur koster 400000 yen, forferdelig mye penger! Mange har 1000 yen utbetalt i måneden, og derfor er behandlingen uoverkommelig dyrt for de fleste. Familien til Zhu bruker alle pengene sine til behandling og de har hatt «yenrulling» på kontoret. Jeg har superlave levekostnader her og trenger egentlig ikke hele lønna mi, så jeg donerte halve til behandlingen. Zhu begynte å gråte av takknemlighet og kneip meg hardt i hånda (hun kan ikke engelsk), og da begynte jeg også å gråte. Det føltes bra å gjøre noe så lurt. KOMPLIMENTER. Vi skulle ut og spise velkomstmiddag den kvelden Pauline kom, men hun var for trøtt til å bli med, og Sheala og sjefen var for opptatte. Dermed ble jeg VIP-personen igjen. Jeg tror Camping ble litt stressa med tanke på å sitte å spise middag med meg en time uten å kunne kommunisere skikkelig, for han ringte i alle fall Tommy, som har studert i Australia. Kona til Camping (jeg klarer ikke huske navnet, men kaller henne Hong Pong, for det var noe slikt) ble også med. Hun var skikkelig søt, og vi ble skikkelig bestiser den kvelden, helt uten å skjønne hva den andre sa. Jeg smeltet vel i det øyeblikket jeg oppdaget at hun hadde bladd i min engelsk-kinesiske ordbok i 15 minutter, deretter pekte hun på ordet «lovely» og så på meg mens hun smilte fra øre til øre. Jeg er nok litt svak for komplimenter. Det er mulig hun endret mening etter at jeg bestilte øl. Jeg har ikke sett en eneste jente drikke øl her, men det er visst greit for oss utlendinger. De ekle eggene kom på bordet igjen, og det har nå gått sport i å servere meg disse, for så å storflire når jeg rynker på nesen. Denne artikkelen publiseres kun i nettutgaven til Magasinet. Har du velmente råd, tips, spørsmål eller er du i Wuhan? Send dine kommentarer til: anniren@glimsdal.com

MOTBYDELIGE EGG:</B> Kineserne kjøper egg som de graver ned i jorda og lar dem ligge der lenge. Ann Iren blir tilbudt disse hele tiden, nettopp fordi hun ikke klarer å spise dem.
DISIPLINERTE BARN:</B> Disse ungene i Wuhan trener tøy og bøy.
INGEN ADGANG:</B> Dødssyke mennesker avvises ved kinesiske sykehus. De må ha forsikring.
HER BOR VÅR REISEREPORTER:</B> Byen Wuhan er forholdsvis ukjent i Norge. Men med sine 8 millioner mennesker er den femte største i Kina. Det er her student Ann Iren Glimsdal jobber i sommer.
BARN UTEN BLEIE:</B> Her får en kinesisk unge vask og massasje for blodsirkulasjonen. Ungene som ikke går med bleie blir tidlig renslige.