Reisende i selvmord

Hun kysset Kristoffer Joner så bra at hun fikk Amanda-prisen. Nå skal svenske Annika Hallin (37) ryste Norge på nytt.

HUN KOMMER smilende og liten, og har et sånt ansikt som du har sett før et eller annet sted, uten helt å kunne plassere det. Annika Hallin er svensk, utdannet skuespiller ved Teaterhögskolan i Stockholm og kjent for oss nordmenn gjennom TV-serien «Graven» på NRK og filmen «Vinterkyss». Å kysse den bebartede snøplogføreren Kristoffer Joner i ei nedsnødd norsk bygd, gjorde sitt til at hun fikk Amanda-prisen for beste hovedrolle i fjor.

-  Det blir som en ferietur å reise rundt i dette vakre landskapet og spille teater for folk, smiler hun.

I REGI AV RIKSTEATRET skal Hallin reise landet rundt i over en måned med forestillingen «Psykos 4:48» av Sarah Kane. Nordmenn fra Namsos til Nøtterøy får oppleve et skuespill om en kvinne som kjemper fortvilt for å kunne leve, men ender opp med å begå selvmord.

«Psykos 4:48» er skrevet av den britiske dramatikeren Sarah Kane, som 28 år gammel tok sitt eget liv på grunn av lang tids angst for hvordan verden utviklet seg. Tittelen spiller på at tolv minutter på fem om morgenen visstnok er det tidspunktet i døgnet flest mennesker begår selvmord. Teksten - som Kane skrev like før sin død - handler om sinnssykdom, angst og selvmord, men også om kjærlighet.

-  Stykket er skrevet som en psykose, det har ingen normal dramaturgi, ingen klassisk dialog. Det er en lang, rytmisk, musikalsk tekst som veksler mellom hendelser i nåtid og fortid. Forestillingen lar folk få se hvor hard kampen for livet er. Å kjempe mot depresjon og til slutt bestemme seg for å ta sitt eget liv, er en vanvittig tung og hard prosess, forteller Hallin.

-  Egentlig handler dette om hvor fantastisk livet er, og som en konsekvens blir det desto mer dramatisk når man føler at man ikke får levd livet slik man vil. Jeg er selv hypokondrisk av meg, og på en måte ser jeg døden overalt, men mine små halsnevroser er jo bare tull i forhold til dette, sier hun.

-  Både i «Vinterkyss» og i «Psykos» spiller du karakterer som tenker mye på døden, er det tilfeldig?

-  Jeg tar bevisst roller som har kompliserte karakterer, fordi jeg liker materiale og personer som jeg må jobbe litt med. Men det er ikke slik at jeg leter etter roller som handler om døden, det går mer på at mennesker som ikke har det bra inni seg, er interessante å jobbe med.

HUN ER ALENE på scenen gjennom hele stykket, omgitt av lyseffekter og et lydbilde basert på dyster musikk av Sarah Kanes favorittband Joy Division. Svart snø faller ustanselig ned fra taket, ellers er det minimalt med kulisser. Bare en dør med en luke i, en megafon og en rød ballong.

-  Det blir en lett forestilling å flytte rundt i landet?

-  Utstyrsmessig er det ikke så tungt, det er liksom bare meg og noen effekter. Men det er en utrolig avansert oppsetning som fortelles mye gjennom lyd og lys. Det er en sterk opplevelse, forteller hun.

DET SISTE ÅRET har Annika reist rundt i Sverige på samme måte, og etter mange av forestillingene hadde hun samtaler med mennesker som kom for å se forestillingen og slet med problemer knyttet til psykiske lidelser på en eller annen måte.

-  Det kom foreldre som bekymret seg for barna sine, men også ungdommer som identifiserte seg veldig med hovedpersonens tanker rundt det å ville leve, men ikke helt klare det. Mange fortalte meg at de følte dette handlet om dem, om deres egne depresjoner og om følelsen av å ikke være verdt noe.

Her i Norge har selvmord alltid vært noe man har håndtert ytterst forsiktig både i pressen og i samfunnet ellers, og den samme tendensen fikk Hallin oppleve i hjemlandet.

-  Under turneen i Sverige kom det en «kärring» for å se på forestillingen. Hun satt med surt tryne og armene i kors under hele monologen, og etterpå kom hun til meg og sa at et skuespill som dette «viser vei for ungdom til å begå selvmord». Altså, dette er da virkelig et tema som tåler å bli tatt opp blant ungdom, det er jo dem dette handler om! Det blir helt feil å undervurdere barn og ungdom og si at de ikke takler å høre om dette. Hvordan man skal leve er et essensielt spørsmål - også for ungdom, sier hun.

I «VINTERKYSS» spiller Hallin en utflyttet lege som har mistet et barn, og under innspillingen i Trysil levde hun seg så inn i rollen at hun utviklet et voldsomt savn etter dramatiker-kjæresten Lars Norén og de to døtrene i Sverige. Til tross for at hun ble godt tatt hånd om av det norske filmteamet, følte Annika seg til tider isolert og ensom på settet.

-  Jeg har det ikke på samme måten med «Psykos 4:48», man blir ikke selvmordskandidat selv om stykket ender slik. Men det er klart denne forestillingen betyr mye for meg, særlig siden man får så mye tilbake gjennom å snakke med publikum etterpå, forteller hun.

-  Det er godt å kommunisere med dem som ser på, og jeg føler at kulturen har et viktig ansvar når det gjelder kommunikasjon mellom mennesker. Det å se hverandre er det viktigste ansvaret vi har som mennesker, og å snakke om problemene er mye bedre og tryggere enn å trykke temaer som selvmord ned under bordet.

Det er ikke bare Amanda-komiteen som har satt pris på Hallins skuespillertalenter, «Vinterkyss» har høstet priser både i Europa og USA, og var Norges kandidat til Oscar for beste utenlandske film.

-  Nå er jeg inne i en periode hvor jeg leser mange skuespill, jeg vil gjerne regissere et stykke i Stockholm, men har ikke funnet drømmeprosjektet ennå. Alt jeg vet er at det ikke blir et klassisk stykke om krig med 30 menn på scenen samtidig, ler Hallin.

TIL SOMMEREN SKAL HUN spille seksten år gammel jomfru i Shakespeare-stykket «Når enden er god, er allting godt» på Gotland i to måneder.

-  Teater er livet, det er en prosess som betyr så mye for meg som skuespiller og menneske. Forhåpentligvis kan det at vi reiser rundt med «Psykos» bidra til at noen kjenner seg igjen i problematikken rundt angst, depresjoner og selvmord - og tør å begynne å snakke om det.