Ren nytelse

På kaffehusene i Wien har tida stått stille. Der er det fremdeles tid til å drømme seg bort under prismekronene.

DET ER LENGE siden Lenin satt på Café Central og diskuterte revolusjonen. Men søylene som blir til runde buer under taket og gir følelsen av at man er i en katedral, er de samme. Etter at kafeen åpnet i 1876, ble den et møtested for intellektuelle og skribenter - med gjester som Marx og Trotskij. I dag sitter den mest berømte stamgjesten - forfatteren Peter Altenberg - som en statue ved inngangsdøra. - Det rare er at stemningen her er skikkelig laidback, sier fotografen. Når vi får en rykende varm kaffe å varme hendene på, har vi mest lyst til å krølle de olabuksekledde beina sammen i sofaen og føle oss som hjemme. Kanskje er det ikke uten grunn at wienerne kaller kaffehusene for «stuene sine». - HER SITTER studentene og leser i timevis. Stamgjestene kommer for å lese avisa eller bare for å kjenne på stemningen. - Og hit kommer venner for å ha en hyggelig kveld, sier Leopold Hawelka (91). Sammen med kona Josefine (89) har han drevet Café Hawelka siden den åpnet i 1939. Interiøret er akkurat det samme i dag. Enkelte steder har det burgunderrøde taket løsnet fra muren, og de sjokoladebrune veggene er fulle av merker og hull. Men på de slitte trestolene er det alltid fullt. - Vi har forsømt mye her i livet, min kone og jeg. Men vi har i alle fall gitt Wien et møtested som det ikke finnes maken til i hele verden, sier Leopold. Det er han som ønsker oss velkommen med et lite nikk idet vi kommer inn på kafeen, og viser oss til bordet. Når vi forteller at vi er journalister fra Norge, kommer han med en tjukk ringperm med artikler om kafeen. Allerede i en engelsk avisartikkel fra 1963 blir ekteparet presentert som legendarisk. - Dette er bare et lite utvalg. Hjemme har jeg bunkevis med artikler, forklarer Leopold. Han starter arbeidsdagen klokka 07 om morgenen. Først klokka 16 kommer kona Josefine. Men så holder da også den 89 år gamle kvinnen koken til kafeen stenger klokka 02 om natta. For ingen baker kaker som Josefine, og de rykende varme «buchteln» som blir servert om kveldene, er det bare hun som lager. - Men hvordan orker dere å jobbe så mye? - Det er jo dette som er selve livet. Slik har det vært og slik vil det være. Dessuten avhenger kafeen av personene som driver den. Vi har jo ansvar for gjestene våre, sier Leopold. LEGENDEN VIL HA det til at kaffen kom til Wien da tyrkerne beleiret byen høsten 1683. En helt vanlig borger, Georg Franz Kolschitzky, klarte å snike seg ut gjennom fiendelinjene for å be om hjelp utenfra. Som takk for den heltemodige innsatsen fikk Kolschitzky en sekk kaffe som tyrkerne hadde satt igjen da nederlaget var et faktum. Han fant ut hvordan kaffen skulle tilberedes, og den første wienerkafeen var født. Ifølge legenden. Men virkeligheten er som vanlig mye kjedeligere. Historikerne mener at wienerne drakk denne svarte drikken lenge før Kolschitzky ble sendt ut på oppdrag. Sannheten er trolig at armenske forretningsmenn brakte kaffen til Wien. Og det var nettopp en armener, Johannes Diodato, som i 1685 fikk den første lisensen til å drive kaffehus i Wien. Uansett hvordan det startet, wienerne lærte kjapt å sette pris på kaffehusene. Allerede i 1714 var det 11 kaffehuslisenser i Wien. I 1839 hadde tallet økt til 88. Utover 1800-tallet eksploderte interessen for kafeene, som ble stadig mer luksuriøse. Etter verdensutstillingen i Wien i 1873 ble kaffehusene i byen - som det da hadde blitt over 500 stykker av - snakket om over hele Europa. Wienerkafeene var allerede et fenomen. IDET JEG GÅR INN på den 125 år gamle Café Landtmann, kommer en smokingkledd servitør og hekter av meg jakka. Han forsvinner med et lite nikk og kommer tilbake med et smil og en frokostmeny. «God morgen. Det kultiverte mennesket starter dagen på sin stamkafé. Her forskanser han seg bak en avis, for så å sovne igjen. Men så, som en gave fra oven, blir man servert en livgivende stimulans i form av en mokka», står det på den første siden. Kanskje var det den livgivende stimulansen fra den kruttsterke mokkakaffen som fikk Sigmund Freud til å velge seg Café Landtmann som sin stamkafé. De grønne fløyelsgardinene stenger virkeligheten ute, og de store lampettene i taket gir et dunkelt lys. Det er et slikt sted hvor man kunne forvente å finne fine vestkantfruer med blåskjær i håret, men her er det både olabuksekledde tenåringsjenter med bar mage og dresskledde forretningsmenn. Til tross for de stive kelnerne er wienerkafeene åpne for alle. I DAG ER KAFEENE en av byens største turistattraksjoner. På kaffehuset til Hotel Sacher - som skapte den berømte Sachertorte - er det knapt en østerriker å se. Gjestene bestiller så godt som uten unntak den verdenskjente kaloribomben med sjokolade og marmelade. Knapt et kakestykke blir fortært uten at både det og gjesten er fotografert av en servitør som sier «Tack så mycket» til alle skandinaver. - Den originale kaka er selvsagt den beste, sier servitør Fritz Zoltan. I kafeens egen Sacher-avis kan vi lese at denne kaka også var en av fyrstinne Elisabeths favoritter. Det stemmer ikke så godt med opplysningene fra omvisningen i keiserpalasset, hvor vi fikk vite at 172 centimeter høye Elisabeth levde på grønnsaksavkok og appelsiner for å holde idealvekten på 48 kilo. Men pytt, alle de kjente kafeene reklamerer med kjente gjester. Siden ingen i dag kan kontrollere om den eller den virkelig var der for 100 år siden, lever legendene videre. Og hvorfor i all verden skulle ikke fyrstinne Elisabeth trives på Sacher, med myke tepper, rød silketapet og glitrende prismekroner? ADOLF HITLER LIKTE seg best på Café Sperl, som ble grunnlagt i 1880. I begynnelsen var det mange kunstnere som kom hit, men under andre verdenskrig ble kafeen svært populær hos soldatene. Kanskje de tre biljardbordene som fremdeles står her, var noe av årsaken til det. Tre eldre, distingverte herrer lener seg over køene og den grønne filten idet vi lukker den iskalde vinden ute bak oss. - Vi samles her hver tirsdag, forklarer den ene kort før han vender tilbake til kulene. Café Sperl lever hovedsakelig av stamgjestene sine, som i boka om kafeen har fått sitt eget navn: sperlianerne. Hvis klientellet denne tirsdagsettermiddagen er representativt, er sperlianerne stort sett godt voksne menn med bart og slips som liker å gjemme seg bak ei avis. Taket er mørkegult, og det er vanskelig å vite om det skyldes malinga eller sigarettrøyken som drar seg mot oven. Nettopp røyken er kanskje det alvorligste ankepunktet mot wienerkafeene. Om du velger deg en plass under prismekronene eller på en av bohemplassene, røykes det mye og overalt. Røykeloven har ikke kommet til Wien. TRØSTEN ER AT KAKENE smaker så godt at man glemmer både røyken og eventuelle slankeplaner. For kaffen i Wien serveres på sølvfat, med et glass vann ved siden av og aller helst ei kake. Alle kafeer med respekt for seg selv har en glassmonter med søte fristelser. Og flest har Demel, som i sin tid leverte kaker til hoffet i Wien, men som i dag trekker flest turister til kafeen. - Vi serverer rundt 50 ulike sorter kaker. Alle er hjemmelagede, forklarer daglig leder Astrid Uahl. Det gullmalte stukkaturet i taket fyller også speilene som går fra gulv til tak. Den opprinnelige rokokkostilen er bevart, og man føler seg hensatt til ei annen tid. Jeg velger meg en Mozart-bombe. Den smaker som den høres ut: Som den klassiske Mozart-kulen, bare ti ganger større. Den glir forunderlig lett ned. Men det går en time før jeg orker å gå videre. - Vi ser at generasjon etter generasjon kommer hit. Kanskje bestemoren pleide å ta dem med hit, og så kommer de selv tilbake med egne barn. Kaffehusene er en del av vår tradisjon og kultur. En av grunnene til at kaffehusene har beholdt sin sterke stilling, er at wienerne liker å kose seg. De har ikke lyst til å sluke en espresso på en trendy ståkafé. De vil sitte ned og kose seg, mener Astrid Uahl. DET GAMLE EKTEPARET på Café Hawelka forklarer sin suksess nettopp med at de får folk til å kose seg. De møter deg i døra når du kommer, og løper etter og gir deg et varmt håndtrykk hvis du glemmer å si ha det. - Bestemor er fantastisk med gjestene. Hun får alle til å trives, sier barnebarnet Amir Hawelka (30) - som sammen med faren Günther også jobber i kafeen. Gang på gang forsøker han å få bestemoren til å sette seg ned for å bli intervjuet. Hun setter seg også - men aldri mer enn 30 sekunder av gangen. For så får hun øye på en tom kaffekopp som skulle vært ryddet bort. Eller så må hun bort og hilse på en av gjestene som kommer hver eneste dag. Og når en ung gutt går fra paraplyen, spretter hun opp og løper på høyhælte snørestøvletter ut på gata for å levere den tilbake. - Alt jeg vil, er at folk skal kose seg her. Så lenge jeg lever, blir det ingen endringer, sier 89-åringen. DE MINIMALISTISKE kulelampene som henger fra taket, har rukket å bli både umoderne og topp moderne igjen. På veggene henger skisser, malerier og akvareller fra kunstnere som ikke hadde penger, men som betalte for kaffen med kunst. I gjesteboka står navn som Henry Miller, Andy Warhol og Grace Kelly. Før ekteparet hadde nok penger til å kjøpe leilighet, bodde de også i kafeen. Café Hawelka er blitt som livet til de to: Det opprinnelige endrer seg ikke, men stadig kommer nye elementer til. - Det står alltid en kvinne bak. Jeg har en fantastisk kone, som har gjort det mulig å skape et slikt sted. Selv etter krigen, da det ikke var mulig å få tak i noe som helst, klarte hun å trikse og mikse på svartebørsen slik at vi fikk sukker og sjokolade, sier Leopold. - Men det var du som måtte opp klokka seks for å bære ved slik at det ble varmt her, sier Josefine. Det er deres flittige føtter som har laget nedslitte felter i gulvet som de enda løper over. - Det har vært tøft og hardt, men kjærligheten til kaffehuset er sterkere enn det meste, sier Leopold.

<HLF>Revolusjonære tanker:</HLF> Det er lenge siden Marx og Lenin var på Café Central, men interiøret er stort sett det samme i dag som den gang.
<HLF>Tidløs eleganse:</HLF> I Wien får du alltid et glass vann med kaffen. Og som regel blir den servert på sølvfat, av en smokingkledd servitør.
<HLF>Søte fristelser:</HLF> I kakedisken på Konditoriet Demel, som i sin tid leverte kaker til hoffet i Wien, kan du velge mellom 50 ulike kakesorter.
<HLF>Levende legender:</HLF> Leopold (91) og Josefine (89) Hawelka har drevet Café Hawelka siden 1939. - Det er jo dette som er selve livet. Slik har det vært, og slik vil det være, sier Leopold.
<HLF>Hitlers favoritt:</HLF> Adolf Hitler likte seg angivelig best på Café Sperl, som ble grunnlagt allerede i 1880. Søte fristelser: I kakedisken på Konditorei Demel, som i sin tid leverte kaker til hoffet i Wien, kan du velge mellom rundt 50 ulike kakesorter.
<HLF>Fristelser:</HLF> Verdens mest kjente sjokoladekake: Sachertorte.
<HLF>Turistplass:</HLF> Under lysekronene på Konditorei Demel hører man det reineste virvar av ulike språk. «Alle» vil smake kakene.