Reportasjetid

Med artikler om alt fra markedet for fotokunst til plastens mørke sider, setter det nye svenske magasinet Filter den ambisiøse reportasjen på Norden-kartet.

RUNDT TUSENÅRSSKIFTET utkom første nummer av et magasin som representerte noe nytt i nordisk journalistikk. Det var svensk, het Offside og handlet om fotball. Men til forskjell fra dagsavisenes korte, resultatorienterte sportsrapportering, var sakene i Offside lange, varierte og først og fremst skrevet på en annen måte enn etter avisas tradisjonelle det-viktigste-først-oppskrift. I spissen for Offside sto Mattias Göransson, som seint i 1990-åra ble kjent for sin underholdende «Relationslexikon»-spalte i Dagens Nyheters ukentlige På Stan- bilag. Den handlet om unge voksne i storbyen og hverdagsproblemene deres - før det ble en klisjé. Med Offside viste imidlertid Göransson hva han egentlig brant for: fotball, naturligvis, men først og fremst den lange, perspektivrike reportasjejournalistikken. Offside demonstrerte at fotballjournalistikk kunne være så velskrevet og interessant at selv personer uten fotballinteresse kunne ha stort utbytte av å lese den. Med sitt lille, lite oppsiktsvekkende format og sine teksttunge sider, ble Offside en suksess mot alle odds.

NÅ HAR imidlertid Göransson tatt med seg sin sterke interesse for særlig klassisk amerikansk reportasjejournalistikk, til det nye magasinet Filter. Sammen med flere av sine Offside-kolleger skal han annenhver måned utgi et magasin i kategorien som på engelsk kalles «general interest». Det betyr at bladet kan handle om nærmest hva som helst - fellestrekket er den nærværende reportasjeformen historiene skal fortelles i. Med seg i Filter-redaksjonen har han også fått Ika Johannesson, som inntil i fjor var redaktør for det utmerkede, nå nedlagte svenske bladet Sex. Inspirert av amerikanske Interview og det nedlagte kunst- og livsstilsmagasinet Index, trykket Sex lange spørsmål-svar- intervjuer med mennesker du på forhånd ikke visste at du var interessert i. Talentet står det med andre ord ikke på. Inspirasjon til Filter har Göransson hentet først og fremst hos de amerikanske nyjournalistene seint i 1960-åra - en gullalder i amerikansk magasinbransje - da navn som Joan Didion og Gay Talese vitaliserte den litterære journalistikken og brakte den opp på nivå med skjønnlitteraturen i samtidsrelevans og kunstnerisk verdi.

GÖRANSSON HAR nevnt Rolling Stone tidlig i 1970-åra som et særlig ideal, og poengtert at Filters logo kan minne om det legendariske musikkmagasinets. For meg minner den imidlertid like mye om logoen til New York Magazine, det ukentlige magasinet om New York som Tom Wolfe gjorde kjent, og som for tida er kraftig revitalisert. Filters reportasjeidealer minner muligens aller mest om tradisjonsrike The New Yorker, som hver uke trykker svært lange artikler om de mest uventede temaer, og likevel greier å opprettholde et opplag på godt over én million. Filter-redaksjonen har nøyd seg med å trykke første nummer i 30 000 eksemplarer, og lite taler for at noe nytt opplag blir nødvendig.

DET BETYR imidlertid ikke at april- og mainummeret er dårlig. Snarere inneholder det velskrevne og perspektivrike artikler både om svensk mathistorie (med relevans også for Norge) og plast. Med er også to personhistorier - den dramatiske beretningen om en av det kjente svenske designfirmaet Acnes gründere og hans vei ut av selskapet, og historien om en høyreradikal svensk millionær. Ved siden av et lengre forfatterintervju, finnes også en temmelig konvensjonell åpnings- og avslutningsseksjon: henholdsvis med korte intervjuer og korte omtaler av bøker, film, kunst og teknikk. Den tradisjonelle «krönikören» - synseren - er imidlertid påtakelig fraværende. Det er ikke berømte signaturer som skal kjennetegne Filter, men de velkomponerte reportasjene som peker framover mot tida som kommer.

«VÅR AMBITION är att på ett så intresseväckande sätt som möjligt skriva om idéer, människor och berättelser som färgar och formar Sverige de kommande två månaderna,» skriver Mattias Göransson i sin første leder. Filter virkeliggjør en drøm mer enn én journalist har båret på, men få har turt å forsøke å sette ut i praksis. Med bilder er artikkelen om Guide Michelin og svensk mat på 22 sider. Så lange tekster setter enorme krav til oppbygning og kvalitet. Ambisjonen om å kunne skrive godt om hva som helst er sympatisk, men innebærer også - som noen av de lett avventende svenske kritikkene har vært inne på - en betydelig fare for at leseren ikke riktig får grep om hva slags profil bladet skal ha. At oppslagssaken om plast er oversatt fra amerikansk, er også en skuffelse. Jeg gleder meg imidlertid allerede til magasinets andre utgave.

FILTER LANSERES i ei tid der mye tyder på at den nordiske interessen for en mer formbevisst og til dels eksperimenterende litterær journalistikk, er økende. Svenske Peter Fröberg Idlings bok «Pol Pots leende» er eksempel på sjangeroverskridende dokumentarlitteratur, de unge danskene Mads Brügger og Nikolaj Thomassens tre bøker om «Abemanden», det ekstravagante avisprosjektet Dagen og en stor kriminalsak, «Tøndersagen», imponerende fortellende journalistikk. Det aller mest oppsiktsvekkende eksemplet er Peter Øvig Knudsens forrykende spennende bøker: Dansken skrev to bind på til sammen nesten 1000 sider om den ytterliggående venstreradikale «Blekingegadebanden», og har så langt solgt nærmere 200 000 eksemplarer av dem.

Denne artikkelen står på trykk i dagens Søndag. Vil du lese flere saker fra søndagsmagasinet, trykk på linken under.

kabu@dagbladet.no