Reseptfri nytelse

Det er lenge siden Henrik Ibsen blandet medisin på Grimstad apotek. Nå serveres lykkepillene i form av liflige dufter og delikat anrettet mat.

DET ER IKKE MYE IGJEN av det gamle apoteket i Grimstad. Hyller fra gulv til tak, pilleglass og miksturer er erstattet av reine, lyse vegger, behagelige bord med plass til et godt armslag og stoler med høy rygg i grov, jordfarget tekstil.

Spisestedet åpnet i fjor vår, og blir drevet av fire unge gutter i begynnelsen av tjueåra. Innsatsen er blitt kronet med gode anmeldelser i avisene, og for noen uker siden ble kokken sørlandsmester i kokkekunst. Det merkes - innimellom.

- Apotekergården ble bygd på midten av 1800-tallet, og fungerte som apotek til 1970. Faktisk har Henrik Ibsen gått som apotekerlærling her, doserte Robinson mens Fredag satt med nesa i menyen.

RESTAURANTEN OPERERER BARE MED èn sjuretters meny, som de skifter ut én gang i uka. Ut fra dette nøye sammensatte ensemble av smaksopplevelser, kan man komponere et måltid som passer humør og - ikke minst - magemålet.

Måltidet startet med en asparges-trio: asparges naturell, som mousse og i flytende form.

- Suppa er min favoritt. Fyldig og rein smak av asparges, og med et delikat skum på toppen, lovpriste Fredag. Moussen, derimot, manglet mye smak og karakter. Som om aspargesen hadde gitt fra seg all smak til suppa.

Mellomretten fulgte hakk i hæl, og kom som ei lagkake i friske farger. Kombinasjonen av stekte, møre kamskjell, avokadopuré med et deilig hint av hvitløk og ravioli fylt med grønn potetpuré, var en fulltreffer. Om bare kokken hadde stoppet der. For i tillegg rommet asjetten en bit stekt makrell og en sveip av beurre blanc-saus. Av beste kvalitet, det også, men det ble litt for mye av det gode.

- Det er fullstendig bortkastet å blande så mange smaker. Man får ikke konsentrert seg om noen av dem, mente Robinson.

DA HOVEDRETTEN KOM, begynte det å merkes at kokken er raus med porsjonene. Ingen skal gå sultne hjem selv om de bare bestiller en treretter. For dem av oss som ønsker mer, er sjansen for at beltespennene må løsnes noen hakk, ganske stor. Robinson satset på oksefilet med blåmuggostsaus. Dessverre strøk kokken til eksamen i biffsteiking denne kvelden, og kjøttet var gjennomstekt og grått. Likevel var kjøttet overraskende saftig og velsmakende.

- Mens de stekte som verst på kjøttet, må de ha glemt blåmuggosten i sausen, sa Fredag skuffet.

Robinson kastet nysgjerrige blikk over bordet, og konstaterte:

- Bortsett fra at jeg har svinefilet til hovedrett, er maten vår påfallende lik. De samme to purékulene av jordskokk og artisjokk, wokgrønnsakene og ovnsbakt paprika lå på begge asjettene.

- Heldigvis er smaken på tilbehøret upåklagelig, svarte Fredag og gomlet i seg siste rest av artisjokkula.

DET ENESTE SOM MANGLET så langt var god service. Vi ble sittende altfor lenge før noen hentet tallerkenene, og det tok en liten evighet å bestille vin eller påfyll av vann.

- Nå er det snart tjue minutter siden vi spiste opp hovedretten, og sausenebben og potetfatet er fortsatt ikke ryddet av bordet. Det er litt udelikat, sa Fredag og grein på nesen.

Men da dessertene kom på bordet, var tanken på sauseskorpe og tørre poteter som blåst bort.

I lang tid hørtes bare lykkelige sukk ved bordet.

- Dette er sommer! Saftig terte med rabarbra, jordbær og iskrem; det blir nesten ikke bedre enn det, strålte Robinson.

FREDAGS DESSERT SÅ UT SOM en Barbie-badering av sjokolade. Nydelig sprø skorpe og med lun, myk sjokolademasse inni. Ved siden av fulgte en smaksbombe av en pasjonsfruktmousse. Himmelsk godt var det.

- Her, midt i bibelbeltet, er det vel greit å rope «Halleluja!» nå? spurte Fredag, og himlet salig med øynene.

Verken prismessig eller matfaglig står Apotekergården tilbake for noen av de gode spisestedene i Oslo: Det er både dyrt og til tider veldig deilig. Likevel trengs det noen runder på kjøkkenet for å holde på den gode standarden fra i fjor. Og da vi gikk sto sausenebben og potetskåla fortsatt på bordet.