Rett i dunken

Nordmenn blir rikere og rikere, og kaster mer og mer og ingen bransje vokser som avfallsindustrien.

{ndash}SØPPELBRANSJEN, sier Gerhard Dürbeck. Han skuer utover fyllinga på Grønmo like utenfor Oslo. En himmel full av måker. En asfaltert plass full av søppel som pakkes inn i grønn plast. Til vinteren skal det brennes, når det nye filteret er installert på søppelforbrenningsanlegget på Brobekk, hvor Dürbeck er avdelingsdirektør. {ndash}Det er ingen bransje som vokser sånn som søppelbransjen. Det er så mange avfallskonferanser at du vil ikke tro det. Jeg kan reise jorda rundt på konferanse. I morgen er det en i Lisboa. Jeg skal ikke dit, altså. Jeg sier det bare for å illustrere. SIDEN BEGYNNELSEN av 1990-tallet har søppelbransjen i Norge hatt en enorm vekst. 18500 av oss jobber med avfall. Bransjen omsetter for femten milliarder kroner årlig, ifølge estimater fra Norsk renholdsverks-forening. Det rapporteres om millionoverskudd fra både interkommunale selskaper, private transportselskaper, selskaper som tar seg av spesielle typer avfall, gjenvinningsselskaper og søppelkonsulenter. De har mye å henge fingrene i alle sammen, for gjennomsnittsnordmannen fortsetter å lage mer avfall: I 1985 produserte vi 200 kilo søppel hver. I 2000 var vi oppe i 324 kilo. Tips fra Statistisk sentralbyrå antyder 390 kilo søppel i året som en sannsynlig mengde pr. nordmann i 2010. {ndash}TIDENE ER GODE. Det blir mer søppel, sier Gerhard Dürbeck. Han går ivrig rundt på fyllinga og viser fram det siste hullet som skal fylles på Grønmo, før portene stenges i 2007. Deponering av avfall har blitt plassert nederst i det såkalte avfallshierarkiet . Dette er den dårligste av løsningene som finnes, ifølge ansvarlige myndigheter. Det beste er å hindre at avfall oppstår. Så kommer gjenvinning. Deretter forbrenning og deponering. Metangassutslipp fra norske deponier står for sju prosent av menneskeskapte klimagassutslipp i Norge. Oslo kommune har satset på forbrenning, men søpla forsvinner ikke selv om den brenner opp. I juni aksjonerte Greenpeace mot at Danmark lagrer farlig avfall på Langøyene utenfor Oslo, der Norsk Avfallshåndtering AS holder til. Det er aske fra forbrenningsanlegg, slik som det som også finnes på Brobekk der Gerhard Dürbeck er sjef. {ndash}Hva skal vi gjøre med avfallet? Jeg har søppel innpå meg til daglig, og vet at det ikke forsvinner av seg selv. Vi kan ikke eksportere det, vi kan ikke grave det ned. Oslo kommune har valgt forbrenning. Nå har vi installert nye filtre for å møte EU-kravene til utslipp som trer i kraft i 2005. Men om ti år kan det godt hende at det finnes tekniske løsninger som kan erstatte forbrenningsanlegg. Danmark og Sverige er i gang med å utrede biogassanlegg. I høst skal en slik utredning behandles politisk i Oslo. Det er ikke meg imot. DAGEN ETTER, inne i Oslo by. Regnet høljer ned, og renovatør Harald Pettersen kaster ut oransje jakker og bukser til de to assistentene som er med ham på bilen. Pettersen begynte å kjøre avfall i 1998, da han fikk tilslag på tre søppelruter i Oslo. Den ruta vi kjører nå, i villastrøket ovenfor Tåsen, mister han til neste år. Norsk Gjenvinning har fått kontrakten. I velstående strøk som dette kaster folk mye.{ndash}Jeg har en god datamaskin hjemme som jeg har funnet i søpla. I rike boligområder er det mye TV-er og stereoanlegg. De setter det ved siden av søppelkassa, de regner vel med at vi vil ha det. Egentlig har vi ikke lov til å ta så mye som en banan, men så lenge vi tar det i lufta, som vi sier, er det vel greit å ta vare på ting. Pettersen deler ut lange sigaretter til assistentene, venter til de har tatt plass bak på bilen, og kjører videre. 2700 sekker og søppelkasser går i bilen hans hver uke.{ndash}Mange steder gjemmer de søppelkassene {ndash} det er nesten så de er flaue over å ha søppel, sier Pettersen. HVA SKAL VI GJØRE med avfallet? Spørsmålet er eldgammelt og brennaktuelt. Den første søppeldynga i Vesten ble, som så mye annet, funnet opp av Athens innbyggere for rundt 2500 år siden. Avfallet skulle dumpes mer enn halvannen kilometer fra bygrensa, for å sikre at man hadde det litt på avstand. Men et av problemene med fyllinger, uansett plassering, er at de fylles opp. I 1889 måtte myndighetene i Washington DC for første gang rapportere at de var i ferd med å slippe opp for passende steder å lagre søppel. Søppelproblemet var et faktum. På 1970-tallet kom resirkuleringsindustrien inn som redningen. «Søppel er gull verdt» kunne man lese i det anerkjente vitenskapelige magasinet Science, eller i informasjonsbrosjyrer fra Kværner. Sistnevnte bygde et stort resirkuleringsanlegg på Økern i Oslo. Alt kom inn usortert, all sortering skulle gjøres der.Det fungerte dårlig. Dermed ga de opp, og bygde forbrenningsovn i stedet. Søppelmengden fortsetter å vokse, og det er ingen som kan si at de har full kontroll. Det er fortsatt noe med denne søpla vi ikke forstår. FOR PROFESSOR WILLIAM L. RATHJE er søpla selve nøkkelen til å forstå menneskers personlighet, ja, nøkkelen til å forstå hele samfunnet. Garbology , søppologi, ble introdusert tidlig på 1970-tallet av A.J. Weberman, en innbitt fan av Bob Dylan. Over en lengre periode stjal han daglig Bob Dylans søppel for å komme til bunns i Dylans personlige utvikling. I Norge brukte Gateavisa denne metoden til å undersøke Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch tidlig på 80-tallet. Garbology som vitenskap har vært et fag ved enkelte amerikanske universiteter helt siden 1973, og begrepet står oppført i engelske ordbøker som «Å studere et samfunn ved å undersøke og analysere dets søppel». Pioneren, professor Rathje, har ledet søppelinstituttet ved universitetet i Arizona de siste 30 åra. 30000 tonn søppel har blitt analysert av ham og hans studenter. Rathje har skrevet en rekke bøker om søppel, der han blant annet har blitt kjent for å regne ut at Fresh Landkills-deponiet utenfor New York City nå er større enn den kinesiske muren. Anlegget er dermed den største menneskeskapte konstruksjonen i verden, målt i kubikkmeter. Kanskje er det Rathje som står modell for avfallsteoretikeren Jesse Detwiler i Don DeLillos prisbelønte roman Underverden . Detwiler er en visjonær søppeltenker, som hevder at søpla har sin egen dynamikk. Søpla er faktisk forutsetningen for all sivilisasjon, for vitenskap, kunst og musikk, hevder Detwiler. «Avfallet vokste først, stimulerte menneskene til å bygge en sivilisasjon, som en reaksjon, i selvforsvar.» NORDMENN ER SKEPTISKE til resirkuleringssystemene: 64 prosent av oss tror det meste av det vi sorterer havner i samme søppelhaug uansett, viser en undersøkelse som Sentio/Norsk Statistikk offentliggjorde nylig. Men de fleste av oss gjør som vi blir bedt om: Åtte av ti leverer glass i glasscontainer, sju av ti sorterer og leverer papiret. Ifølge Bellona går 38 prosent av husholdningsavfallet og 21 prosent av næringsavfallet til gjenvinning. {ndash}Det er et problem at folk tror det ikke nytter med resirkulering. Det skyldes overfokusering på en del uheldige saker, der returpapir har havnet på et deponi i Sverige, for eksempel. Kildesortering fungerer stort sett veldig bra nå. I Tyskland sier 95 prosent av befolkningen at kildesortering er det viktigste de kan gjøre for miljøet. Det nytter her også, sier Christine Hvitsand, rådgiver i Norges Naturvernforbund. Men for at det skal bli mindre søppel, må folk lage mindre søppel. Ingen ting tyder på at det vil skje. HELT FRAM TIL 50-TALLET var det slik at flertallet av befolkningen, selv i rike land, ikke hadde råd til å kaste klær eller møbler før de var utslitt. Nå er det et dagligdags fenomen i rike land at vi kaster ting bare fordi vi ikke har lyst på det lenger. Ting man ikke trenger, mat man ikke rekker å spise eller klær som ikke passer. Det er ingen som sier du ikke får Versace-bukser før du har brukt opp Dolce & Gabbana-buksene. Det holder at du er lei, at de er fra i fjor, at de er fra i går. Vissheten om at det finnes nye bukser, er nok til å forvandle de gamle til søppel. I tillegg er kasting en måte å demonstrere at man er rik på {ndash} i fattige samfunn er det å kaste brukbare ting en måte å demonstrere makt, skriver byplanleggeren Kevin Lynch. Selve ideen om engangsting ble tenkt ut som en måte å få folk til å føle seg rike på: Produkter som var laget for å bli kastet, ga en luksuriøs følelse av at oppvasken ble borte av seg selv {ndash} en følelse man tidligere bare kunne få ved å ansette tjenere. JAN HØIMYR HAR JOBBET med søppel i 15 år. Fra rommet over forbrenningsovnen på Klemetsrud har Høimyr hatt god oversikt over konjunkturendringene i den norske økonomien. {ndash}Overgangen var helt tydelig i 1989, da krakket kom. Det snakket vi mye om her. Folk sluttet plutselig å kaste fine ting. Det var mindre søppel. Langs kanten av det svære søppelbassenget, der søpla venter på å bli løftet inn i forbrenningsovnen, lukter det imponerende vondt. Høimyr sparker et par nye joggesko ned fra kanten.{ndash}Finner du ofte fine ting?{ndash}Det mest interessante blir jo kontrollert og fyrt opp. Tollerne kontrollerer at all tobakken og sjokoladen blir brent. Det tar flere timer å brenne all den tobakken. Og når politiet brenner narkotika, har de væpnede vakter her, sier Høimyr og smiler. «VED Å KJØPE MANGE NYE TING før det gamle er utslitt, øker man gjennomsnittsinntekten,» kunne en amerikansk skribent fortelle rett før depresjonen satte inn i 1929. Slik er det i dag også {ndash} lavere forbruk gir lavere økonomisk vekst. Eller?{ndash}Ikke nødvendigvis, sier Christine Hvitsand i Naturvernforbundet. Hun ønsker seg en avgift på materialer, som kan erstatte momsen.{ndash}Det burde bli billigere å gå på kino, og dyrere å shoppe klær. Når kjøping blir en så viktig del av fritida, skaper det avfall. Det er jo hølet i hue at det er dyrt å gå på restaurant, og billig å kjøpe ferdigmat innpakket i plast og papir. Mer avgift på materialer, mindre på tjenester {ndash} det kan være en løsning. Kan en slik idé noen gang realiseres? Miljøverndepartementet får snart smake på tanken.{ndash}Vi utelukker ikke en slik avgift, sier Øystein Sætrang. Han er sekretær for utvalget for avfallsreduksjon, som skal legge fram en utredning for Miljøverndepartementet i høst. {ndash}I stedet for å snakke om hva vi skal gjøre med søpla, konsentrerer vi oss om hvordan vi kan hindre at avfall oppstår. I den grad vi klarer å redusere materialbruken i samfunnet, er vi på sporet av noe lurt. Og hvordan skal vi gjøre det, spør Sætrang. Og svarer:{ndash}All materie fra naturen er i prinsippet gratis {ndash} naturen tar seg ikke betalt. Det kan føre til sløsing. Men fra å være enig i det til å si at lille Norge skal innføre en materialavgift, er det et godt stykke. Dette initiativet må tas i EU og WTO. {ndash}Da skjer det vel ikke i morgen?{ndash}Grønne skatter utredes tregt i EU-systemet. Men det betyr ikke at det ikke kommer til å skje, sier Sætrang. UTVALGET FOR AVFALLSREDUKSJON har flere planer i bakhånd når de møter miljøvernministeren i begynnelsen av oktober. Et viktig stikkord er funksjonsøkonomi .{ndash}I stedet for at næringslivet skal selge deg en ting, skal de selge deg en funksjon. Hvis du trenger en drill eller et par ski en dag, er det ikke sikkert du trenger å gå ut å kjøpe det. Vi diskuterer mulighetene for en ordning der man raskt og effektivt kan betale en sum for å låne slike produkter man stort sett ikke bruker. {ndash}Som å leie en bil?{ndash}Det finnes en god del utleie i dag, men det er for mye plunder knyttet til det. Hvis et slikt system skal være et alternativ, må det være mye mer effektivt. Utvalget kommer også til å anbefale å styrke forbrukernes rettigheter, samt å øke forbrukerens bevissthet om sine rettigheter. {ndash}En kamerat av meg spurte om det var garanti på en billig drill han skulle kjøpe. Selgeren svarte: «Ja, det er vanlig toårsgaranti. Men ikke bruk drillen så mye, da.» Slike produkter trenger vi ikke. En bevissthet om dette kan framtvinge bedre produkter, som gir mindre søppel. I tillegg vil vi ha informasjon om årskostnader ved kjøp av produkter. Hvor mye koster denne vaskemaskinen i året? Finnes det en som bruker mindre energi? Personlig har jeg stor tro på at dette kan virke. Problemet er at alle disse tiltakene sparer oss for å bruke penger. Og hvordan skal det gå med økonomien hvis vi slutter å kjøpe mer, før det gamle er utslitt?{ndash}Det finnes andre goder. Vi kunne tenke oss en situasjon der vi beholdt kjøpekraften, men økte fritida. Vi kan dra på ferie i stedet for å kjøpe ting. Til sjuende og sist handler dette om hvor vi vil med samfunnet vårt. Det er en utfordring vi sender videre til politikerne. SKYENE HENGER TUNGT over dynga på Grønmo. Gerhard Dürbeck snakker om ferie i andre himmelstrøk. {ndash}Jeg var i Vietnam i fjor, og gikk forbi en enorm fylling. De er store. Åpne, forklarer han, og viser det med armen.{ndash}Det som er interessant, er at det ikke er noen måker der. Folk kaster ikke mat i Vietnam. De spiser den opp. Han tenker seg om.{ndash}Jeg tror de spiser måkene også. (Alfabetisk kildesortering: Haugland, Marianne: «Bare søppel? Folkloristiske perspektiver på avfall og gjenvinning», UiB. Strasser, Susan: «Waste and Want: A Social History of Trash») simen.ekern@dagbladet.no

<HLF>Blir søppel: </HLF> Roger Kolbu kaster TV-en sin på dynga. - Jeg synes jeg kaster for lite. Det kommer sikkert til nytte en dag, tenker jeg.
<HLF>Renovatørene: </HLF> 2700 sekker og søppelkasser går i bilen hver uke.
<HLF>Endestasjonen: </HLF> Her - i forbrenningsovnen på Klemetsrud i Oslo - brennes søpla opp. Joggesko, sjokolade og narkotika er gjengangere.
<HLF>Lite idyllisk: </HLF> Måkene ser ut til å sette pris på det vi kaster.
<HLF>På fyllinga: </HLF> Petter Faarlund kaster en gammel TV. - Tv-en ble søppel da den sluttet å virke for en stund siden, sier han.