Retten til å dø

Kreftsyke Jooke (49) bestemmer selv når hun skal dø. En lege skal avslutte livet hennes. Nå er sju av ti nordmenn positive til aktiv dødshjelp.

- ER DU REDD FOR Å DØ, Jooke?Den nederlandske kvinnen smiler. Ikke overbærende, men på en måte som viser at dette er noe hun har vært gjennom og forsonet seg med. {ndash}Nei. Ikke nå lenger. Jooke van het Klooster (49) puster raskt og tungt. Hun har brystkreft med spredning til lever, lunger og skjelett. Om naturen går sin gang, vil hun kveles til døde i løpet av få måneder. Derfor har hun bedt legen sin om å avslutte livet hennes før den tid. Kreftcellene spiser i vei på lungene og gjør det vanskelig for henne å bevege seg for mye. Oksygenet strekker ikke til. Hun pirker borti kanylen og ledningen som sitter fast i venstre hånd. Cellegiftkur nummer fire. I dag skal kroppen hennes ta imot to poser av den blanke væsken som ofte tar knekken på flere friske enn syke celler i kroppen hennes. {ndash}Det er hardt. Ikke direkte smertefullt, men det gjør meg kvalm og trøtt.Jooke vil aldri bli frisk. De siste par åra har hun vært inn og ut av Rijnstate sykehus i Arnhem i Nederland. Legene har latt henne starte denne fjerde kuren {ndash} fordi hun så gjerne vil. Fordi alle medisinske muligheter skal benyttes før man eventuelt gir opp og begynner å forberede en planlagt død. Jookes lege gjennom hele sykeperioden, Joep Douma, sitter ved senga hennes. I motsetning til i Norge er det han som skal avslutte Jookes liv. Ingen dato er ennå satt, men begge forholder seg til at situasjonen vil oppstå før eller seinere. I fjor sovnet 2054 nederlendere inn som følge av aktiv dødshjelp.EN FERSK UNDERSØKELSE som MMI har gjennomført på oppdrag fra Magasinet, viser at sju av ti nordmenn er positive til aktiv dødshjelp. Intervjuene ble gjennomført i midten av oktober i et landsrepresentativt utvalg, der 1001 norske menn og kvinner ble spurt. I den oppsiktsvekkende undersøkelsen er menn mest positive: Mens 74 prosent av mennene er helt eller delvis for aktiv dødshjelp, ender 64 prosent av kvinnene på samme standpunkt. Størst oppslutning har aldersgruppa mellom 25 og 39 år: Her sier åtte av ti at de er helt eller delvis for.Størst motstand møter problemstillingen hos kvinner og innbyggere over 60 år. I den siste gruppa er nesten halvparten imot aktiv dødshjelp.Seks av ti nordmenn mener at de som ønsker bistand til å avslutte livet bør få mulighet til å gjøre dette i utlandet dersom disse landene åpner opp for slikt. Likevel har samfunnsdebatten på dette området stilnet. Kreftene som i sin tid ønsket å endre loven til også å gjelde aktiv dødshjelp, har en lang vei å gå. Det viser lovendringsforslaget som i 1992 ble lagt fram av jusprofessorene Johs. Andenæs, Finn Seyerstad og Anders Bratholm. Forslaget omhandlet paragrafene 235 og 236 i norsk straffelov. Målet var å endre loven for å gi straffritak for barmhjertighetsdrap under spesielle vilkår. Først i år kom innstillingen: Forslaget ble nedstemt med tre mot to i straffelovkommisjonen. Mens det i Norge er en stilltiende aksept for at helsepersonell kan utføre passiv dødshjelp {ndash} det vil si at man stopper all livsforlengende behandling eller overmedisinerer fordi dødsprosessen er i gang og alt håp om helbredelse er ute {ndash} har diskusjonen om aktiv dødshjelp periodevis gått mellom humanetikere og kristne. Og stoppet der. Lege Christian Sandsdalen utfordret loven og hjalp en pasient til å dø i 1996. Han tapte rettssaken året etter og ble dømt for mord. Riktignok bare med en bot på 5000 kroner.I fjor konkluderte Verdikommisjonen med å ta standpunkt mot aktiv dødshjelp, og la på mange måter debatten død.VESTLENDINGEN RUNE GRÆSLI (41) vil også dø. Men han får ikke lov. 19. januar 2001 havnet ålgårdmannen i ei trafikkulykke på vei til jobb. Uheldige omstendigheter gjorde at han kjørte inn i en trailer som sto i kø langs riksveien. Det voldsomme krasjet resulterte i tolv timer på operasjonsbordet i Stavanger og en 55-liters blodoverføring. Da Rune endelig gjenvant bevisstheten, var han blind og lam. Så kom smertene.{ndash}Om jeg hadde vært våken da de trillet meg inn på operasjonssalen, ville jeg ha forlangt at de lot naturen gå sin gang, sier Rune tungt og flytter på ei smertepumpe han har hengende rundt halsen. Fra pumpa sendes lindrende doser Napropen via en gjennomsiktig slange rett inn i ryggraden hans. I morgen blir det kanskje morfin. Han er på Haukeland universitetssykehus i Bergen for nok en smertebehandling. Men til tross for medisineringen har Rune kronisk vondt. Tjuefire timer i døgnet. Smertene sitter i setepartiet. Han sier at de kan sammenliknes med å plassere bakenden på en god, gammeldags komfyr.{ndash}Og så varierer plagene avhengig av om plata står på svak eller full varme, forklarer han.Om tilstanden ikke forbedrer seg, ønsker Rune å dø.{ndash}Jeg begynte å tenke på aktiv dødshjelp allerede etter operasjonen i Stavanger. Og da jeg kom hit til Haukeland første gang i fjor, bønnfalt jeg legene om å la meg slippe å leve lenger, sier han, og understreker at det sterke ønsket først og fremst skyldes smertene. Han har tross alt tre barn han elsker, og som han ikke har lyst til å forlate.{ndash}Naturligvis er det vanskelig å forsone seg med at jeg har blitt både lam og blind. Noe annet ville være løgn. Men manglende syn og rullestol kan jeg takle. Smertene er noe annet...Både leger og sykepleiere ved diverse institusjoner sa nei til Runes bønn. Da bestemte han seg for å undersøke mulighetene for eutanasi i Nederland.SÅ FORTVILET VAR RUNE at han ringte utenlandsopplysningen og ba om nummer til nederlandske sykehus. Men I Nederland var svaret klart: Man må være statsborger der for å få aktiv dødshjelp. Rune ga seg ikke. Ad omveier kom han i kontakt med en nederlender som tilbød eutanasi utenom helsevesenet. For en god slump penger, naturligvis. Rune husker ikke nøyaktig summen, men det kan ha dreid seg om 76000 kroner.{ndash}Men da ble jeg skeptisk. Visste jo ikke hva slags fyr dette var. Kanskje planla han bare å sette ei kule i hodet på meg.Dessuten oppdaget Runes samboer, Eva Kristin Gjelsnesvangen, at telefonregningene var unormalt høye.{ndash}Hun ga meg noen verbale ørefiker, minnes Rune. Han kan ikke få fullrost Eva Kristin nok for å ha stått ved hans side denne vanskelige tida. Sier at han ikke hadde klart seg uten hennes omsorg. Neste vår planlegger de bryllup.Men tanken på å dø ligger der fremdeles.{ndash}Jeg tar imot den behandlingen jeg kan få, så lenge noe er uprøvd. Men om det blir slik at jeg må leve med disse smertene i tretti{ndash}førti år til, da går jeg heller på gata og setter ei overdose. Det er helt klart, slår han fast. Rune er oppgitt over at norsk lovgivning forbyr aktiv dødshjelp.{ndash}I gitte sykdomssituasjoner bør ethvert menneske få lov til å avslutte livet med verdighet. Jeg har faktisk snakket med flere leger som kunne vært villige til å hjelpe meg. Men loven stanser dem.Så må Rune ta ei pause. Smertene herjer. Seinere får vi høre at han har investert i nytt stereoanlegg. Hørselen er blitt skjerpet etter at synet forsvant. Rune er spesielt glad i klassisk og opera, og har allerede bestemt hva som skal spilles i begravelsen {ndash} når den tid kommer. «Amazing Grace» ved inngangen, «Ave Maria» ved utgangen.{ndash}Samboeren får grøsninger når hun hører jeg lytter til Luciano Pavarotti som synger «Ave Maria», for da vet hun hva jeg tenker på. Men meg gir det en slags sjelefred. At om ting blir for ille, så vet jeg hvor ferden bærer.NORSKE LEGER VIL IKKE være med på å la Rune få dø. I motsetning til nederlandske kolleger har Den norske lægeforening tatt et klart standpunkt mot eutanasi. Undersøkelser viser at rundt 17 prosent av medlemmene er positive til aktiv dødshjelp under visse omstendigheter, men dette har foreløpig ikke fått noen konsekvenser for organisasjonens holdning. {ndash}Å ta liv er en dårlig løsning på problemer. Vi er redde for en utglidning, og har allerede sett eksempler på dette i Nederland, hevder Reidun Førde i Legeforeningen.Hun er ikke begeistret for hvordan man praktiserer eutanasi i Nederland.{ndash}Der blir all lidelse definert som total meningsløs. Selvfølgelig er det vanskelig å finne noen slags mening når man ligger der og skriker, men døden er ikke en prosess man kan komme seg bort fra sånn uten videre. Vi ønsker i stedet å bygge ut den smertelindrende behandlingen en døende pasient skal ha.NEDERLANDSKE JOEP DOUMA er kreftspesialist og opplever at rundt tjuefem prosent av pasientene konsulterer ham om aktiv dødshjelp. Men hvert år utføres bare mellom fire og seks tilfeller av eutanasi ved Rijnstate sykehus. {ndash}Aktiv dødshjelp er ikke noe vi leger trakter etter. Og det er ingen eksportvare.Han snakker langsomt, tydelig. Understreker budskapet med illustrerende håndbevegelser.{ndash}Ingen av mine pasienter kan si «Joep, i morgen vil jeg ha aktiv dødshjelp», og så blir det slik. Absolutt ikke. Sånt er en lang prosess. Sykepleierne evaluerer situasjonen og leverer sine rapporter. Jeg evaluerer ved å snakke med pasienten og familien rundt. Det er viktig å utelukke klinisk depresjon. Og etter hvert må en uavhengig lege møte pasienten og vurdere det hele for eventuelt å gi klarsignal. Douma blir ivrig. Han har tidligere fortalt at nederlandske leger ofte føler seg såret av historier i utlandet om hvordan de «dreper» sine pasienter for bagateller. {ndash}I henhold til den nye loven må legen som skal utføre aktiv dødshjelp være overbevist om at pasientens forespørsel er frivillig og veloverveid. Han må også ha konkludert med at pasientens lidelse er uutholdelig, og at det ikke er noen sjanse for bedring. Videre skal pasienten ha blitt informert om sin situasjon og framtidige prognose, forklarer Douma.{ndash}Ingen leger ønsker å bli spurt om å gi aktiv dødshjelp. Det er en vanskelig situasjon å havne i. Derfor legger jeg stor vekt på skikkelig kartlegging av hvorvidt forespørselen er velbegrunnet og riktig.KREFTEN DUKKET OPP hos nederlandske Jooke van het Klooster (49) for to år siden. På den tida arbeidet den enslige kvinnen som sosionom og sykepleier. Hun oppdaget sjøl en mistenkelig klump i det høyre brystet, og ble umiddelbart operert. Brystet ble fjernet. Men det var ikke nok. Kreften spredte seg, og Jooke måtte slutte å arbeide.{ndash}Da kreften spredte seg, fortalte vi Jooke at vi ikke kan helbrede henne. Det er heller et spørsmål om å gi henne mer tid. Hun spurte meg da om hvordan jeg stiller meg til aktiv dødshjelp, forklarer Douma, Jookes lege gjennom hele sykdomsperioden. Det er han som skal avslutte livet hennes, men noen dato er ennå ikke satt. Verken han eller annet helsepersonell har lov til å foreslå eutanasi {ndash} aktiv dødshjelp. Initiativet må alltid komme fra pasienten sjøl. Et vanlig utgangspunkt er at den syke ønsker å definere en tilstand i framtida hvor lidelsene blir så store at man ønsker hjelp til å dø. Det kan være snakk om både fysisk og emosjonell smerte.Jooke selv er redd for kvelningsdøden.{ndash}Og jeg er redd for å miste bevisstheten slik at jeg ikke sjøl kan ta bestemmelser som angår livet mitt. Har alltid vært et uavhengig menneske med frihet til å gjøre egne valg. Det vil jeg også skal gjelde for slutten av livet. At jeg kan avgjøre hvordan jeg vil dø. IKKE ALLE I JOOKES NÆRHET har hatt like lett for å akseptere tanken på aktiv dødshjelp. Foreldrene er troende katolikker, og synes det er vanskelig å skulle forene datterens valg med prinsippet om livets ukrenkelighet.{ndash}Men de har vokst sammen med meg gjennom diskusjonene våre. Det samme sier venner. Jeg tror sykdommen min og ønsket om en verdig død har fått dem til å tenke gjennom ting de ellers ikke ville grublet over.En sykepleier kommer inn og sjekker cellegiftposen. Det er tid for neste dose. Vi spør Jooke om hvor lenge kuren skal vare. Hun finner fram en almanakk hvor hun har notert ned alle avtaler og planer for tida framover. Utenpå står årstallet «2002» skrevet i gullbokstaver. {ndash}Seks behandlinger fordelt over noen uker, opplyser hun, og legger almanakken fra seg. Griper etter nistepakka som hun har tatt med seg {ndash} tross kvalmen som snart kommer.{ndash}Jeg har absolutt respekt for andres mening om aktiv dødshjelp. At det finnes en rekke motargumenter. Men hva er meningen med uutholdelig lidelse? Jeg synes det er viktig at hver enkelt får bestemme over sitt eget liv, sier hun.25. JUNI 2001 SØRGET legen Joep Douma for at Henk Landa (65) sovnet rolig inn på Rijnstate sykehus som følge av aktiv dødshjelp. Henk hadde dødelig kreft i spiserøret. Svulsten vokste ukontrollerbart, og ville etter hvert ha presset så mye på luftrøret at Henk kom til å dø av kvelning. Det ønsket verken han eller kona Ali. Vi treffer Ali hjemme i den vesle byen Didam utenfor Arnhem. Vel inne i gangen stryker hun hånda forsiktig over ei blå jakke på en av knaggene.{ndash}Den er Henks. Jeg burde kanskje rydde den bort. Men egentlig trives jeg med at den henger der, sier hun ettertenksomt og går i gang med å lage kaffe. Ali må blunke kraftig flere ganger når hun forteller om Henks sykdom. Holder begge hendene rundt den varme kaffekoppen og ser ut i hagen. Ved siden av henne står en stor, brun lenestol. Det var ektemannens faste plass. Rygg og sete har fremdeles fordypninger etter at noen har sittet der. Ali bruker den ikke.{ndash}Henk og jeg snakket om aktiv dødshjelp ganske tidlig. Begge var enige om at det var riktig. Som sykepleier hadde jeg sett folk dø av kvelning. Ingen ønsker sånt for en person man elsker, sier Ali og rister på hodet.{ndash}Skjønt det var ikke bare lett for Henk å ta en slik beslutning. Han var en troende person, og følte at han måtte snakke med sykehuspresten. Presten sa noe veldig fint: «Gud har gitt deg livet i gave. Men du kan også gi det tilbake.» Det hjalp Henk veldig mye.PARETS YNGSTE SØNN var først skeptisk til aktiv dødshjelp.{ndash}Han ville beholde faren sin så lenge som mulig. Etter hvert forsto han at det var et egoistisk ønske. Ali blir blank i øynene:{ndash}Henk kunne ikke spise, ikke drikke. Jeg fikk bare lov til å væte leppene hans med litt vann. Men han klaget aldri. Og han var ikke redd for å dø. Da han endelig sovnet inn, skjedde det så utrolig fredfylt. Det siste han gjorde var å se på oss alle sammen, meg og barna, sier hun og understreker:{ndash}Ikke en eneste gang har jeg eller andre i familien følt at det var feil å la Henk dø gjennom aktiv dødshjelp. Det var veldig følelsesladet da han fikk injeksjonen. Men det var riktig. Etter Henks bortgang informerte doktor Joep Douma de nødvendige myndigheter om at aktiv dødshjelp var blitt utført på sykehuset. Deretter sendte han sin egen rapport, sykepleiernes rapport og den uavhengige legens evaluering til én av de fem regionale komiteene som går gjennom alle eutanasitilfeller i etterkant for å se om legene har fulgt lovens forskrifter. DET HENDER AT FOLK fra utlandet ringer nederlandske sykehus og andre helseinstitusjoner for spørre om de kan benytte seg av landets aktiv dødshjelplov. Verken sykehuset i Rijnstate eller den nederlandske interesseorganisasjonen Dutch Voluntary Euthanasia Society (NVVE) har registrert norske henvendelser. Derimot synes en del forespørsler å komme fra Tyskland. En historie forteller om et utenlandsk par som hadde fått en baby med svært store fysiske handikap. De ønsket seg ikke barn i utgangspunktet, og lurte på om det var mulig å komme til Nederland for å få aktiv dødshjelp til den vesle. I henhold til nederlandsk lov er ikke slikt mulig. Ikke lenge etterpå var paret på vei til Sveits. VI ER I EN LITEN, TRANG LEILIGHET i det sørøstlige Zürich. Disse veggene er det siste mange mennesker ser før de dør. Hit kommer nemlig alvorlig syke mennesker fra hele verden for å begå selvmord. Leiligheten er eid av organisasjonen DIGNITAS. Siden oppstarten i 1998 har den bistått 126 mennesker med å ende sitt eget liv. 50 av disse selvmordene fant sted i løpet av 2001. Grunnlaget for organisasjonens praksis er tolkningen av paragraf 115 i den sveitsiske straffeloven, som godtar assistering ved et selvmord, forutsatt at den hjelpende parten ikke har egeninteresse i dødsfallet. I kraft av å være en idealistisk organisasjon kan DIGNITAS derfor ikke straffeforfølges. SVEITS HAR VERDENS MEST LIBERALE lovgivning på dette feltet. Lovgivningen skiller seg fra tilsvarende i Nederland og Belgia ved at også utlendinger kan komme til landet og få hjelp til å dø. Forutsetningen er at selvmordet finner sted i Sveits. Også mentalt syke kan bli tatt opp som medlemmer i DIGNITAS, hvis vilkårene oppfylles. Mennesker med depresjoner som skyldes personlige tragedier, blir ikke innvilget medlemskap.{ndash}Vi er ikke villige til å assistere et selvmord under slike vilkår. Det er naturlig at man opplever en sorgreaksjon i kjølvannet av næres død. Og det er en periode hvor man trenger hjelp. Men den hjelpen må fokuseres på det å leve videre, sier Ludwig A. Minelli (70), advokat, grunnlegger og generalsekretær i DIGNITAS.For å sikre seg at loven ikke brytes, opererer DIGNITAS etter strikte regler. Enhver som ønsker å begå selvmord, må kunne dokumentere langvarig og alvorlig sykdom. I tillegg må han eller hun konsultere en lege for å få skrevet ut giften som skal ende livet deres: PBS (pentobarbital sodium). Dette er samme preparat som benyttes ved avliving av kjæledyr.Utover det å skaffe til veie PBS, bistår DIGNITAS medlemmene sine med et team av pleiere når tida er inne. Det er alltid minst to mennesker til stede ved selvmordet, for å kunne vitne på at det går riktig for seg. Teamet skal også legge forholdene til rette slik at medlemmet får tatt farvel med venner og familie. Men de kan ikke under noen omstendigheter hjelpe selvmordskandidaten med å tømme begeret med PBS. Hvis det skjer, regnes det som mord.NEDERLAND HAR MER ELLER MINDRE gjort seg ferdig med diskusjonen «aktiv dødshjelp eller ikke». Det finnes riktignok motstandere av eutanasiloven i Nederland, representert blant annet ved Lindeboom-instituttet {ndash} en organisasjon som gir råd og støtte til kristne leger og sykepleiere i etiske yrkesdilemmaer. Men den offentlige debatten dreier seg nå mest om å følge opp hvordan den nye loven fungerer, samt diskutere de grensetilfellene som eventuelt måtte dukke opp.Dette bekreftes av David Hugo Engelsvold (28), norsk medisinstudent på femte året ved Vrije-universitetet i Amsterdam. {ndash}De fleste er stolte av loven. At en kreftpasient ikke trenger å lide, kveles eller dø i smerte, at han har kontroll over situasjonen og livet sitt. Men det finnes jo mindre opplagte eksempler, sier han, og peker på tilfellet Sartorius{ndash}Brongersma, en aktiv dødshjelpsak som snart skal opp for høyesterett. Pasienten Brongersma var en eldre mann som tidligere hadde levd et aktivt liv. I alderdommen fikk han slite med dårlig hørsel, dårlig syn, og han hadde knapt noen familie igjen. Brongersma følte at han egentlig var mett av livet, og fikk innvilget aktiv dødshjelp hos legen Sartorius. Engelsvold er personlig kristen, og tar et klart standpunkt mot aktiv dødshjelp, men ønsker ikke umiddelbart å kaste seg på en bølge av usaklig kritikk mot den nederlandske ordningen.{ndash}Etter min mening er det ikke bra å ha et lovverk som godkjenner at noen har et liv som ikke er verdt å leve. Jeg er redd for konsekvensene av en slik tankegang. Samtidig vet jeg ennå ikke hvordan det er å stå ved senga til en pasient som er redd for å kveles av kreft. Det er ofte en viss forskjell på teori og praksis.ENGELSVOLDS KRISTNE STÅSTED fører ham rett inn i den hjemlige debatten. I Norge viser undersøkelser at motstanderne av aktiv dødshjelp stort sett har et kristent livssyn, mens tilhengerne tenderer mot en humanistisk menneskeoppfatning. Bør livet holdes hellig fordi det er skjenket menneskene av Gud {ndash} eller skal hvert enkelt individ sjøl få bestemme over egen død?Landsforeningen Mitt Livstestamente bekjenner seg til sistnevnte syn.{ndash}Fra små barn begynner å snakke, lærer de om sammenhengen mellom årsak og konsekvens. Vi oppdras alle til å ta ansvar for egne valg. Men når vi blir gamle {ndash} og sitter der med masse livserfaring {ndash} får noen med et annet livssyn ta fra deg muligheten til å bestemme over eget liv. Sånt kaller jeg arroganse utover alle grenser, mener Axel Schmidt, pensjonert psykolog og styremedlem i Landsforeningen Mitt Livstestamente. Han er tilhenger av lovendringsforslaget som i 1992 ble lagt fram av jusprofessorene Andenæs, Seyerstad og Bratholm. Sjøl om forslaget i år ble nedstemt av straffelovkommisjonen, tror Schmidt at noe vil skje.{ndash}Jeg tror utviklingen her hjemme vil gå i retning av Nederland. Men det vil ta tid, sier han.Ifølge Kari Vigeland, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, står Norge i en europeisk særstilling når det gjelder synet på aktiv dødshjelp. {ndash}Vi har ikke hatt så mange eutanasisaker som i andre land. Når aktiv dødshjelp behandles i rettssystemet, har det en tendens til å skape debatt og økt oppslutning. I tillegg virker det som om en viss pietistisk religiøs holdning har gjort seg sterkt bemerket, forklarer hun.FINN WAGLE, BISKOP I NIDAROS og preses i Den norske kirke, understreker at Kirken fremdeles sier et klart nei til eutanasi. {ndash}Vi står fast ved synet på menneskelivets ukrenkelighet. Det betyr at hensynet til den enkeltes selvbestemmelse må vike for hensynet til selve livet, som etter kristen tro er skjenket oss av Gud. Her er det en prinsipiell grense som ikke må overskrides. I livets siste fase er det vår oppgave å gi livshjelp i form av omsorg, lindring og trøst til døden kommer som livets naturlige slutt, sier han.Wagle mener aktiv dødshjelpdebatten hører hjemme i en større sammenheng.{ndash}Vi lever i et samfunn hvor menneskesynet i stigende grad ikke er basert på livets ukrenkelighet, men på funksjonsdyktighet. I et slikt samfunn vil menneskene i livets sluttfase nærmest med nødvendighet få følelsen av å være til bry. Slik sett kan tanken om aktiv dødshjelp tas som uttrykk for selve fattigdommen i vår kultur {ndash} hvor menneskene overlates til den ytterste ensomhet {ndash} også med sine mest skjebnetunge valg.PÅ RIJNSTATE SYKEHUS triller Jooke van het Klooster med seg intravenøsen ut av rommet hvor hun har fått cellegiftbehandling. Hun skal videre til en annen avdeling for å ta nye prøver.Om noen uker eller måneder vil Jooke trolig være her igjen {ndash} denne gangen for å dø. Hun kommer til å få et rom helt for seg sjøl. En sykepleier som har et avklart positivt forhold til aktiv dødshjelp, vil hjelpe og stelle henne fram mot den fastsatte datoen. Trolig vil også familiemedlemmer være til stede når doktor Joep Douma gjør klar de to dosene som skal gis intravenøst. Først vil hun bli lagt i koma av medikamentet Nesdonal. Og mens Jooke ser ut som om hun sover, får hun noen milligram Pavulon. Det er et muskelavslappende middel som gjør at hjertet hennes slår stadig langsommere inntil hun dør. Drept av sin egen lege. I barmhjertighet. bente.bakken@dagbladet.no SI DIN MENING: Er det en menneskerett å få dø?

<HLF>Får dødshjelp:</HLF> Nederlandske Jooke van het Klooster (49) har uhelbredelig kreft. Om naturen går sin gang, vil hun dø av kvelning i løpet av kort tid. Derfor har Jooke bedt om og fått innvilget aktiv dødshjelp.
<HLF>Nektes å dø:</HLF> Norske Rune Græsli (41) ble blind og lam etter ei trafikkulykke. I tillegg plages han av uutholdelige smerter døgnet rundt.
<HLF>Angrer ikke:</HLF> Ali Landa (68) sitter igjen alene etter at den kreftsyke ektemannen Henk i fjor fikk aktiv dødshjelp av lege Joep Douma ved Rijnstate sykehus. Henks lenestol står tom.
<HLF>Gode venner:</HLF> Ali Landa og lege Joep Douma har truffet hverandre flere ganger etter at Douma ga Alis ektemann aktiv dødshjelp. Douma legger stor vekt på å følge opp pårørende i etterkant av et aktiv dødshjelp-tilfelle.
<HLF>Injeksjoner:</HLF> Kreftspesialist Joep Douma er den som skal gi Jooke aktiv dødshjelp når tida kommer. Douma har fattet sin beslutning etter lange samtaler med Jooke og hennes familie, samt konsultasjoner med andre leger og sykepleiere.