Rikets trøst

Uten Sonja, Harald, Mette-Marit og Ari, ville Norge vært et kjedeligere land, mener komiker Zahid Ali (29). Nå vil han selv opp på tronen.

-  JEG ER REPUBLIKANER, men svært takknemlig for at vi har kongefamilien.

Komiker Zahid Ali er ikke i tvil. Uten kongehuset hadde Norge vært fattigere, i hvert fall for hans yrkesgruppe.

-  Alle komikere mener det. Hvis alt annet går galt, er det bare å dra en kongevits. Det går alltid hjem, sier han.

Det er ikke helt sant. Og det vet Ali godt.

-  Det var på Hadeland Glassverk, tror jeg. Jeg skulle underholde i forbindelse med åpningen av en utstilling, men fra publikum, som var godt oppi åra, kom det usedvanlig dårlig respons. Da tenkte jeg: Ok, jeg kjører safe. Jeg kjører kongevitsene mine. De er ganske drøye, men jeg satte i gang. Foruten litt nervøs latter langt bak i salen, var det om mulig enda stillere nå. Da skjønte jeg plutselig hvorfor: midt på andre rad satt selveste dronning Sonja. Jeg fikk sjokk. Bakoversveis. Og hvis du lurer, hun lo ikke.

ZAHID ALI. På god vei til humortronen her i landet. 29-åringen er først og fremst kjent for det brede publikum gjennom sine innslag i komiseren «Rikets røst» på TV 2, starring Otto Jespersen. Serien starter opp igjen til uka. Der har han stått på skøyter med Knut «Kupper\'n» Johannesen, han har seilt fra Aker Brygge til Bygdøy på en hjemmelaget flåte. Uærbødig har han latt helnorske og høyt elskede ting og personer få gjennomgå. At den pakistanske ambassaden forærte ham en billett for å høre på president Pervez Musharraf i forrige uke, skyldtes Alis plutselige samfunnsengasjement. Et engasjement som kom overraskende på alle, ikke minst ham selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Jeg er ikke særlig opptatt av politikk, men foreldrene mine har mange pakistanske tv-kanaler der jordskjelvkatastrofen i Kashmir har vært viet mye større oppmerksomhet enn her. Først da skjønte jeg hvor ille det var. Jeg fikk ideen om å arrangere et humorshow til inntekt for de rammede. Pengene skal brukes til å bygge en barneskole i Kashmir. Førstkommende mandag stiller blant andre Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Herodes Falsk, Tom Mathisen og Jon Schau opp på Café Stenersen i Oslo.

-  DU BARE FINNE på noe moro! Jeg gleder meg til å se hva slags galskap du skal gjøre når president Musharraf kommer!

Sonia Henie-salen på Hotel Plaza i Oslo er full av forventning og omtrent 1 000 inviterte gjester. Guttungen er kanskje 12- 13 år, og for ham er det åpenbart mye større å møte komiker Zahid Ali enn Pakistans president. Veggene er pyntet med bannere som ønsker presidenten velkommen. Antall uniformerte politimenn med automatvåpen er enormt, i tillegg er det påtagelig mange dresskledde, alvorlige menn som stadig vekk snakker inn i jakkeermet sitt. Alt for å garantere at et av verdens største terrormål, Pervez Musharraf, skal få lov å holde sin tale til det norskpakistanske miljøet uten forstyrrelser. Zahid Ali smiler til guttungen.

-  Vi får se hva som skjer når presidenten kommer.

BARNDOMMEN tilbrakte Zahid Ali på Sandaker i Oslo. Her lærte han å trylle av naboen i etasjen over. Det var tryllekunstner han skulle bli. Til foreldrenes glede la han snart fra seg tryllestav og kortstokk. Gleden ble kortvarig. Nå ville han bli klovn.

-  Foreldrene mine ville jeg skulle bli lege eller advokat. Pakistanske foreldre vil gjerne det. Før jeg begynte på skolen drillet de meg i alle mulige spørsmål, ting de trodde jeg kom til å bli spurt om. Som «hva er Norges største innsjø?» De lærte meg også navnet på alle fylkene, alfabetet og gangetabellene opp til 16-gangen. Det var viktig å være flink på skolen. Hvis jeg ikke var det, sa de at jeg kom til å bli kriminell.

Da Ali begynte på skolen, hadde familien flyttet til Nordstrand, en av Oslos bydeler som den gang var plaget av sammenstøt mellom nynazist- og innvandrerungdom. Det var der og da den beryktede B-gjengen oppsto.

-  Det stemmer. Jeg var ofte med dem da de var ute og raida.

-  Raida? Hva gjorde dere?

-  Vi ranet gamle damer. Nei da, jeg bare kødder. Det var mer slåssing og bråk. Og noen brekk. Men det var jeg aldri med på. Jeg skjønte at det ikke lå for meg. Jeg hadde ikke interessen som skulle til. For meg var det et alternativ til å sitte hjemme med foreldrene mine og kjede meg. Eller lese Donald. De brukte meg forresten en del som tolk. «Vi skal banke dere gule og blå», sa nynazistene. «Hva betyr det», lurte pakistanerne. «At de skal slå oss så vi blir gul og blå i ansiktet», forklarte jeg. «Å, ja», sa pakistanerne. Så var det i gang. Jeg snakket både bra norsk og pakistansk da jeg var liten.

Karrieren som tolk i anledning gjengoppgjør tok fort slutt. Tenåringen hadde oppdaget at det gikk an å bli komiker i Norge. Men hvordan blir man egentlig det?

-  JEG JOBBET som telefonselger i nærheten av Theatercaféen. Jeg la en plan. Hver dag, når jeg gikk forbi vinduene der folk satt og spiste og drakk, latet jeg som om jeg snublet i fortauskanten.

-  Hvorfor det?

-  Fordi jeg håpet at noen av dem som satt der skulle oppdage mitt talent. Men selv om jeg nesten-snublet på forskjellige måter hver eneste dag i et og et halvt år, var det ingen som tok kontakt. Jeg visste rett og slett ikke hvordan man kommer i kontakt med humormiljøet i Norge.

Ikke før Ali fant ut at det var noe som het Standup Norge. Han tok en telefon, møtte opp med en selvskrevet tekst og gikk på scenen.

-  Dagen etter sa jeg opp telefonselgerjobben, og uka etter begynte jeg å leve av humor.

-  Er det noe man ikke kan spøke med?

-  Så lenge man pakker det riktig inn, kan man spøke med alt.

Det mener neppe resepsjonisten som var på jobb i Den Norske Opera i februar i fjor. Da stakk den nesten to meter høye komikeren med de morske øyenbrynene innom med en pakke og sa det var ei bombe. Stuntet skulle bli et «Rikets røst»-innslag om terrorfrykten, men endte med anmeldelse og bøtelegging.

-  Var det innpakningen det var noe i veien med?

-  Vel, sier Ali og tenker seg om. -  Jeg tror det heller var uflaks.

-  Uflaks?

-  Ja, det var uheldig at han som satt der akkurat da tok det slik han gjorde. Hele den saken er blitt framstilt på en helt annen måte enn hvordan det faktisk var. Jeg syntes ikke det var drøyt i det hele tatt. Vi gjorde det samme flere andre steder uten å få andre reaksjoner enn latter. Men folk er forskjellig, og det har jeg full respekt for.

-  HAR NORDMENNS HOLDNINGER til pakistanere endret seg etter 11. september?

-  Det jeg har oppdaget er at folk nå er mer nysgjerrig på hvor jeg står politisk. Mange vil diskutere utenrikspolitikk med meg og lurer på hva jeg mener om den og den saken.

-  Og hva svarer du da?

-  At jeg ikke liker å snakke om mitt politiske syn.

-  Blir det ofte forventet at du skal bruke ditt ståsted til å drive politikk?

-  De to-tre første åra etter jeg begynte som standupkomiker, ble jeg invitert på Holmgang og andre debatter på tv. Hvis det ble begått et drap i det pakistanske miljøet, ville pressen portrettintervjue meg. Hver gang noen ringte og jeg ikke kjente nummeret, svarte jeg automatisk «Ja, vi tar sterkt avstand fra det...» Det slo sjelden feil. Men, helt ærlig, jeg har ingen interesse av å benytte min komikerstatus for å prate politikk. Ikke i det hele tatt.

KLOKKA TIKKER, tida går, men presidenten er fremdeles ikke å se. Stemningen i Sonja Henie-salen på Hotel Plaza er lystig. Folk prater, unger leker og mange kommer bortom og hilser på Ali. Både kjente og ukjente. Felles for de fleste av dem er at de lurer på hva Ali skal finne på av humorstunt når presidenten kommer. Så går det et sus gjennom salen, og der, endelig kommer Musharraf sjøl. Foran ham går et tjuetall livvakter, bak ham ditto. Den pakistanske nasjonalsangen fyller rommet og Ali lener seg over og hvisker.

-  Jeg er for glad i livet. Og jeg er ennå ung. Hvis jeg hadde funnet på noe stunt nå, hadde jeg ikke levd lenge.

-  Så det er noe som er for alvorlig til å spøke med?

-  I en slik situasjon, utvilsomt. Men i prinsippet, nei.

-  Etter tabben foran dronningen, lar du kanskje slottet i fred?

-  Det er ikke så morsomt lenger, siden alle gjør det. Men det er kanskje noe som fremdeles er hellig? Er det ikke rart at ingen tuller med kong Olav?

Ali tenker seg om. Så smiler han bredt.

-  Kanskje det kunne være noe?

Fornærmet Sonja: Da Zahid Ali underholdt på Hadeland Glassverk, var det ingen som lo av kongevitsene. I salen satt nemlig dronning Sonja.
Hjelper jordskjelvofre: Zahid driver ikke bare med tull. Nå vil han samle inn penger til å bygge en barneskole i Kashmir.
Bortkommen: «Kong» Zahid får retningsinstruksjoner av en gardist foran Slottet.
Streng sikkerhet: Zahid Ali på vei inn på Hotel Plaza under president Musharrafs besøk. Via metalldetektoren.