Rød frontfigur

AKP-leder Jorun Gulbrandsen (57) vil ha gratis melk til folket. Hvor er det blitt av væpna revolusjon?

-  HA HA HA! Nei, bortsett fra kulissene var det ikke mye jeg kjente igjen. Alt de gjorde ble jo til dritt. Ja, dritt!

I likhet med omkring 80 000 nordmenn har Jorun Gulbrandsen vært på kino og sett «Gymnaslærer Pedersen». De siste ukene har mer eller mindre kvalifiserte personer synset, mimret og uttalt seg om hva som egentlig skjedde da «den store politiske vekkelsen hjemsøkte vårt land». Gulbrandsen levde midt i AKP (m-l) den gangen - og gjør det fremdeles. Mens hennes partikamerater en etter en har forsvunnet over i borgerskapet, holder hun fortet. Pedagogen, lærebokforfatteren, foredragsholderen og politikeren er ikke bare sta, hun er fremdeles hellig overbevist om at det eneste saliggjørende for verden er kommunismen. Med trykk på første stavelse.

Føler hun at filmen latterliggjør henne og rørsla ?

-  Å bli latterliggjort er noe jeg er vant til. Det blir en vane. Vi du ha en sjokolade? Litt peanøtter?

UTSIKTEN FRA sjette etasje hjemme hos AKP-lederen er upåklagelig. Det gnistrer i snøen på takene til de gamle arbeiderboligene på Rodeløkka. Gnistrer gjør også de klare, blå øynene til Gulbrandsen når hun snakker om den nye, norske spillefilmen. Når noe virkelig engasjerer, går kjeve- og tungemuskulatur på ekstremt høyt turtall. Hun stiller spørsmål og svarer sjøl - putt på ei krone og len deg tilbake. Det eneste som bryter talestrømmen er latteren. Den kommer hyppig og er for det meste klukkende, hjertelig. Men den kan også være overraskende kald og kontant. Som nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er ikke så lenge siden 1997, da hun på dramatisk vis fikk erstattet Klassekampen-redaktør Paul Bjerke med Jon Michelet. Før jul uttalte hun at avisa under Bjørgulf Braanens ledelse var blitt til SVs Se og Hør. Engasjementet er det ikke noe å si på. Nå er det gymnaslærer Pedersen som provoserer.

-  I filmen blir de framstilt som tosker. Ikke onde, bare tosker, sier hun.

-  Du mener dere m-l\'ere også var onde?

-  Nei. Jeg synes ikke det. Men i motsetning til Solstads bok, viser ikke filmen en eneste ting AKP (m-l) fikk til. Vi laget trykkeri, forlag og plateselskap. Husk at vi tross alt fikk ei dagsavis på beina. Målet med filmen har nok vært å ufarliggjøre bevegelsen ved å gjøre den latterlig. Filmen påstår at AKP var en religiøs bevegelse som trodde på guden Mao. Og da Mao døde, ga de opp. Fordi de var religiøse.

-  Var det ikke en karismatisk bevegelse?

-  Karismatisk, sier hun og smatter på ordet. Så reiser hun seg, går bort til vinduet.

-  Se på alle de taka. Myndighetene ville rive alt. Det ville de også gjøre med Grünerløkka, Fredensborg, Vålerenga og Kampen. Det var faktisk vi, med gode venner og krefter, som stoppet det. Det er sånne ting jeg husker. Jeg tror ikke jeg kan huske at Mao døde.

-  Ikke?

-  Nei. «Mao er død». Ja vel. Og hva drev jeg med? Antakeligvis var jeg opptatt med å skaffe meg barnevakt, eller planla en eller annen aksjon. Det var det som opptok meg den gangen. Ti år før, da jeg gikk på gymnaset, var det viktig - og da på grunn av kulturrevolusjonen. Men da var jeg jo bare seksten år, sier hun og fniser. -  Man må jo få lov å være litt dum rg når man er liten.

Hva er dette? Betyr det at AKP-lederen tar avstand fra gamle «synder»? At «væpna r-r-r-evvolusjon», omvending av homofile, og den nesegruse dyrkingen av despoter som Mao, Pol Pot, Stalin og Hoxha er noe hun tar avstand fra i dag?

Det kommer seinere.

-  JEG PRØVER å ikke glemme det. Prøver å bære nag så ofte jeg kan.

Året var 1960 og den framtidige AKP-lederen var 11 år gammel. Familien Gulbrandsen, mor, far, Jorun og hennes lillesøster, hadde flyttet fra den uisolerte sommerhytta i Nittedal til en moderne blokkleilighet. Med vannklosett og innlagt vann, både varmt og kaldt. Når Jorun ikke klatret i trær, bygget hytter eller gikk på oppdagelsestur i skauen, sang hun. Eller spilte. Etter intens øving på B-kornetten, hadde hun fått lov å bli med i ungdomsgruppa i Nittedal. Nå skulle hun begynne på ny skole, og skolen hadde musikkkorps! Her kommer guttemusikken!

-  Ja, nettopp. Guttemusikken. Siden jeg var jente var det ikke snakk om å få være med. Jeg opplevde det som dypt urettferdig. Jeg har ikke lett for å bære nag, men jeg forsøker.

Fem år seinere drømte hun om å få innpass i en annen gjeng. Denne gangen gikk det bedre.

-  Det var en morsom flokk på Teisen skole. De var definitivt kule typer. De var for Dylan og science fiction, og mot apartheid, statskirken og rektors enevelde. Jeg ville gjerne være med i den gjengen, sier hun.

En av gutta i gjengen het Tron Øgrim.

-  Jeg var nok en beundrer. Han hadde greie på så mye. Og så var han så interessant å høre på, sier hun.

Det var etter hvert mange flere som syntes. Tron Øgrim ble en av de ledende figurene i AKP (m-l)-bevegelsen. Og to skritt bak, halvveis i hans skygge, vandret hustru Jorun Gulbrandsen?

-  Jeg opplevde aldri å bli stående i skyggen hans. Da vi giftet oss i 1969 beholdt jeg navnet mitt, nettopp fordi jeg ikke ville bli «kona til Øgrim». Han drev med sitt, jeg drev med mitt. Det var faktisk folk som kjente oss begge ganske godt som ikke visste at vi var gift.

Åra gikk. Ekteparet fikk to døtre, den yngste fulgte i opphavets fotspor og representerer RV i Oslo byråd i dag. I 1998 ble ekteskapet oppløst, og i likhet med andre av 70-tallets AKP-topper, trakk Øgrim seg mer tilbake. Andre «kammerater» så både teoriens og sine egne begrensninger. De tok avstand fra gamle idealer og kastet gammelt tankegods på skraphaugen. Men gjennom det hele holdt Gulbrandsen fortet. Så seint som i 2003 uttalte hun i Klassekampen at hun var begeistret for «alt de hadde gjort». Og i dag? Mener hun det fremdeles?

-  JA, DET GJØR JEG. I grove trekk.

-  Å omvende homofile var ingen suksess?

-  Det der er en høyst overdrevet fortelling. Det var et skriftlig forslag, men det forsvant veldig fort. Jeg husker ikke så godt, men det var et forsøk på å forklare hvorfor folk ble homofile. At homofili ville forsvinne hvis en ikke hadde kapitalisme. Jo, det var skikkelig dumt, sier Gulbrandsen og ler.

Og så en klassiker til glede for nye lesere: Dette med væpna revolusjon, var det også dumt?

Gulbrandsen setter brillene på hodet. Så skjenker hun seg en ny kopp kaffe.

-  Det handler om å være forberedt hvis den tidligere makta ikke gir seg frivillig etter en demokratisk folkevilje.

-  Det der må du forklare nærmere.

Og det gjør hun. Med illustrerende bevegelser og et stort galleri av stemmer. Flere tiår i grunnskolen har gjort sitt.

-  Tenk deg: Hvis man vedtok, med folkets vilje, å ta den private eiendomsretten vekk fra dem som bestemmer over kapitalen i Norge. Telenor, Hydro, Posten, Kværner. La oss si at det ble sånn, i en annen tid.

-  Når da?

-  La oss si om tolv år. OK. Hvis eierne går med på det, er alt greit.

-  Ingen væpna revolusjon?

-  Nei. Men... Hvis soldatene våre blir brukt til å slå ring rundt Kværner, rundt Hydro - ja, da har vi et problem. Det handler om å være forberedt hvis den tidligere makt ikke gir seg villig etter en demokratisk folkevilje. Skjønner du?

-  Jo, men...

-  Det blir bare dustete å tro at sånt aldri ville skje. Da er det mye bedre å si: Hvis vi gjør dette, hva vil da skje?

-  Men å være forberedt på å ta til våpen og bruke dem mot familie, venner og kjente som ikke er på samme lag?

Armene til Gulbrandsen setter i gang med en ukoreografert dans.

-  Nei, nei. Det har aldri vært snakk om noe sånt.

-  Det stemmer heller ikke at dere drev med våpentrening?

-  La meg si det sånn: Jeg har vært med siden 1965, og hvorfor er jeg blitt holdt utenfor alle våpenøvelser og all informasjon om dette i alle år? Jeg har aldri hørt at det forekom.

-  Hvor kommer påstandene om det fra?

-  Vi har tross alt høyrefolk her i Norge. Folk som ikke løftet en finger da juntaen kuppet Allende i Chile. Som har støttet USA hele veien. Er de glad for å kunne sverte motparten, eller?

Som vanlig svarer Gulbrandsen sjøl:

-  Selvfølgelig er de det. Det er folk i maktposisjoner som har mulighet til å sette i gang slike utdritingskampanjer. Og folk som ikke vet noen ting, bringer påstandene videre uten å gjøre noen undersøkelser sjøl. Det gjelder også mange journalister. De er 22 år gamle og vet absolutt ingen ting, og ikke har de tenkt å ta rede på noe heller. Slik lever myten videre. Tiår etter tiår.

-  Og nå mener du en film som «Gymnaslærer Pedersen» hjelper godt til?

-  Ja, det gjør den.

JORUN GULBRANDSEN har ord på seg for å være en svært god lærer. En som tar barn på alvor. Da den ene datteren hennes var liten, ønsket hun intenst å være apekatt. Da satte mamma seg ned og sydde henne en apedrakt. Hun snekret også en seng til datteren høyt oppe på veggen. Siden da er det helst bokhyller Gulbrandsen har laget. Hun har et nærmest lidenskapelig forhold til bokhyller.

-  Denne her er full av sangbøker. Bokhylla mi! sier hun og klenger seg inntil hylla.

En annen hylle er forbeholdt politisk litteratur. Høyt oppe står en pen samling om og av formann Mao.

-  Å, ja. Det er mye å lære av erfaringene som er nedfelt i disse bøkene. Mao var tross alt leder av en schvær bevegelse som omkalfatra et føydalsamfunn til å bli et land som delte ut jord.

-  Hvordan har alle avsløringene påvirket ditt forhold til Mao?

-  Jeg bryr meg ikke om dem.

-  I fjor høst kom Jung Chans bok, som ganske grundig dokumenterer alle grusomhetene under hans styre...

-  Jeg har ikke lest den.

-  Hun sier at han var ansvarlig for tapet av over 70 millioner menneskeliv. Hva tror du?

Gulbrandsen, som til nå har struttet av energi, ser et øyeblikk litt sliten ut. Hun trekker pusten dypt inn og slipper den sakte ut igjen.

-  Det er ikke sikkert hun har rett. Jeg er ikke sikker på at jordbrukspolitikken var feilslått fra starten av. Jeg tror folk som deltar i diskusjoner får sette seg bedre inn i det.

-  Er det vanskelig for deg å ta et oppgjør med noe du har beundret så sterkt?

-  Nei, det er ikke derfor. Jeg er skeptisk fordi det alltid finnes flere versjoner. Det er ikke sikkert at det er sånn eller sånn. Også jeg har vært veldig villig til å trekke raske konklusjoner. Jeg prøver å slutte med det.

-  Hva tror du om Røde Khmer i Kambodsja?

-  Det går på det samme.

-  Men overgrepene begått under Pol Pot er jo ekstremt godt dokumentert?

-  Jo, det er de. Og det var ille.

Hun setter brillene på nesa igjen og stryker den hvite, strittende luggen.

-  En må forsøke å søke sannheten. Men når de som har ljugd for deg plutselig sier sannheten, blir det vanskelig å tro dem. Når de som støttet USA i alt, og ropte «Jippi! Bomb det hele!», sier «Pol Pot var en overgriper», da svarer man «Æ-hæ, særlig!». Å innse at motparten har rett er en vanskelig øvelse.

FOR OMTRENT TI ÅR siden avga Lund-kommisjonen sin rapport om de hemmelige tjenestene i Norge til Stortinget. Nyttårsaften 2002 gikk fristen ut for å få innsyn i «mappa si».

-  Hvordan jeg reagerte? Jeg var aldeles rasende. Det sto nesten ingen ting i mappa mi! At jeg hadde søkt polititillatelse til å gå i tog, at jeg hadde skrevet innlegg i avisa der jeg oppfordret folk til å stemme RV - sånne ting. Det viktigste var alt det som ikke sto der. Jeg har fått 50 000 i erstatning for nesten ingen ting. Jeg er helt sikker på at telefonen min er blitt avlyttet. Og ganske sikker på at det var plassert mikrofoner ett eller flere steder i huset mitt. Jeg er overbevist om at jeg har levd i et Big Brother-hus i 30 år. Det opprører meg. Det er en invasjon av privatlivet som er både skammelig og flau. At en eller annen fremmed ser meg på gata og tenker «Jeg vet alt om deg». Man sitter og griner ved kjøkkenbenken i kjærlighetens grus, sammen med en venninne, slik damer gjør. Hvem har hørt det? Og alle andre private ting? Å, det er så forferdelig.

FOR TO ÅR SIDEN feiret AKP sine første tretti år. Det begynner også å nærme seg tretti år siden storhetstida, men akkurat hvor mange medlemmer de hadde - og har - er ikke så lett å få rede på.

-  Det er kjempehemmelig.

-  Kom igjen...

-  Nei, det er hemmelig, sier hun.

Et sekund seinere smetter det ut:

-  Det er under to tusen. Kanskje under tusen.

-  Og i 1976?

-  Kanskje fem tusen.

-  Hvis AKP kom i en reell maktposisjon i dag, hva er det første dere ville grepet tak i?

-  Å trekke tilbake kampfly og soldater fra Afghanistan og Irak. Stoppe planene om oljeutvinning i Barentshavet. Stoppet igangsettingen av pensjonsreformen. Innført sekstimers arbeidsdag. Hvis jeg skulle gå litt lenger, ville jeg gjort en del forbruksvarer gratis. Melk, poteter og brød, for eksempel.

-  Hva skal bøndene leve av da?

-  Dette er fullt mulig ut fra statlig subsidieringspolitikk. Det ville skape en mentalitetsendring. Du jobber og du får. Mmmmm, genialt! sier hun og hever pekefingeren.

-  Tror du virkelig på dette?

-  Ja. Veldig mange sier at sånt ikke hadde latt seg gjennomføre fordi mennesker er grunnleggende egoistiske. Men se på alt det frivillige arbeidet som gjøres rundt om. Folk blir glade av å være snille. Nå må dere forsyne dere med sjokolade.

DAGSLYSET SVINNER og lampa i vinduet kommer til sin rett. Det er en sånn moderne kitsch-sak som skifter farge og sender vekselvis grønne, røde og gylne stråler ut i rommet.

-  Jeg synes verden blir verre og verre, jeg. Ha ha ha!

Gulbrandsen er overbevist om at et alternativ til kapitalismen bare vil bli mer og mer nødvendig. AKP-lederen sier hun er hellig overbevist om at vinden vil snu. Og hun har tålmodigheten som skal til. En sammenslåing av RV og AKP skal føre til ny entusiasme for et alternativ langt til venstre.

-  I dag er det nærmest en forakt for å gå i flokk. Det er jo masse engasjement blant dagens ungdom. Men de er nødt til å få anledning til å organisere seg, ellers så går de der bare og er entusiastisk hver for seg.

-  Og der kommer du inn?

-  Ja. Jeg har tenkt å leve veldig lenge, holde meg frisk og stå på.

-  Vi blir ikke kvitt deg på en stund?

Gulbrandsen tenker seg om et sekund. Lampa i vinduet skifter fra grønt til rødt. Hun hever blikket og smiler.

-  Nei.

Stolt bestemor: Med barnebarn på armen.
Kamplysten: Jorun Gulbrandsen vil holde det gående i mange år ennå.
Gøy på landet: Jorun (8 1/2) og lillesøster i Nittedal.
Splitter ny student: 19 år gammel og klar for akademia.