Rød stjerne

Anne Marie Ottersen (56) synes det er mye å bli oppskjørtet over for tida. Men seertallene for komiserien «Holms» gjør henne bare glad.

{ndash}MANGE HAR VÆRT VELDIG HYGGELIGE... Anne Marie Ottersen sukker oppgitt. Så smiler hun.{ndash}Men jeg vet at noen synes serien ikke holder mål. Og noen er nok misunnelige. For sånn er vi.Hun sier ting rett ut. Skuespilleren fra Nationaltheatret, rødstrømpa fra 70-åra {ndash} og nå Norges nye sitcomstjerne. {ndash}Misunnelsen går på suksess. Det er helt naturlig for oss som lever i et konkurranseyrke. Og vi er klar over det alle sammen. I skuespillerkretser har vi noe vi spøkefullt kaller MSF {ndash} Misfornøyde Skuespilleres Forening, der mottoet er «Enn jeg, da?», sier hun og legger hånda på brystet med en overdrevent teatralsk bevegelse. {ndash}Og du selv?{ndash}Om jeg er misunnelig? Herregud, jeg er jo skuespiller! Men jeg jobber hele tida med å styre det. Og å le av det. For det må man. Og det gjør vi. Jeg vet ikke om det er sant, men det sies at Hauk Aabel var så misunnelig at hvis en magedanserinne nede i Tunis hadde suksess, fikk han ikke sove om natta!Anne Marie Ottersen har unektelig visse likhetstrekk med en jukeboks. Knappene er ikke merket med tidløse svisker, men med «Midtøsten-konflikten», «Kvinnesak» eller «Sex og samliv». Kjedelig er hun ikke. Kroppsspråk, ansiktsuttrykk {ndash} ja, selv hårfrisyren endres i takt med tema. {ndash}Jo da, det er bare å putte på ei krone, så prater jeg for en hundrings, sier hun. Og ler. Latteren blir alltid trukket fram når Ottersen beskrives. Den er kraftig og kommer ofte. For tida jobber hun fulltid med å få oss til å le. De siste fire ukene har hundretusener benket seg foran situasjonskomedien «Holms» på TV2.DET ER MANDAG KVELD. En iskald vind farer nedover Groruddalen, hovedstadens største industriområde. Her, mellom bilkirkegårder og forlatte lagerbygninger, ligger Tore Ryens Komistudio. Inne i studio {ndash} hjemme hos familien Holm {ndash} er det koselig som i en Ikea-utstilling. Tallene fra forrige ukes episode var gode, stemningen på pauserommet er udelt positiv. Lasse Lindtner, Ottersens ektemann på skjermen og i virkeligheten, slapper av med en røyk, mens Ottersen får hjelp av sminkøren til å gjøre de nakne underarmene litt mindre marsbleke. Det er ennå en time til publikum kommer. Opptaksdagen mandag er den eneste «kveldsvakta» for gjengen i Komistudio. {ndash}Gjett om jeg nyter det! Etter et langt liv med kveldsjobbing er jobben med «Holms» ideell. Og når seertallene er så gode som dette, da... sier hun og himler med øynene. {ndash}Vet du, vi hadde en markedsandel på 53,1! Det betyr at over halvparten av alle som så på tv, så på oss. Det føles deilig.{ndash}Vil det få noen betydning for lønna di?{ndash}Ja. Det vil jeg tro. Etter hvert.{ndash}Ikke alle har likt serien like godt...{ndash}Vi har fått mest god kritikk. Dagbladet var negativ. Men jeg tar det ikke så tungt. Slik vil det alltid være med underholdning, sier hun.Det er ganske langt fra Tore Ryen og Komistudio til Holberg, Brecht og Williams, dramatikere Ottersen har tolket til rungende applaus.{ndash}Ler du av «Holms» sjøl?{ndash}Ja. Det er veldig morsomt og enormt utfordrende å lage. I løpet av ei uke skal vi lære replikker, finne situasjoner, få det til å virke noenlunde ekte {ndash} og framføre det for publikum. En ny teaterforestilling hver uke som vi bare framfører én gang. Det liker jeg. Å få et rykende fersk manus hver uke er også en deilig følelse.DAGEN ETTER MØTES VI på Continental. Ottersen er kledd i slikt bare stjerner får lov til å gå i på scenen: I helsvart. Trange bukser med splitt i slengen, en sjenerøst utringet genser, svart jakke {ndash} og et tungt metallbelte som henger rundt de smale hoftene. Mange lange løpeturer har tydelig gjort sitt. Hun er om mulig enda blidere enn kvelden før.{ndash}Vi fikk nettopp seertallene, og de var like fine som i forrige uke. {ndash}Likhetstrekk mellom Ottersen/Lindtner og herr og fru Holm?{ndash}Tja, det er en episode der han er en sånn skikkelig sur mann i sofaen, en som bare sitter og irriterer seg over hvor dumt alt på tv er.{ndash}Og sånn er han hjemme?{ndash}Ikke bare, men det hender. Sånn er jeg også iblant. Det er ganske mye å bli oppskjørtet over for tida, sier hun. Nå lyser en knapp på jukeboksen. Den som er merket «Midtøsten». {ndash}Det er helt hårreisende, sier hun og puster tungt. Sånn: dypt og raskt inn, en liten pause og laang utpust. {ndash}At vi i Norge ikke gjør mer. Stemmen har steget merkbart i volum.{ndash}At vi avstår fra å stemme i Sikkerhetsrådet. Servitøren snur seg nå.{ndash}At vi ikke protesterer mer høylytt, sier hun mens det gnistrer i de blå øynene. Et øyeblikk etter er hun nede igjen.{ndash}Vi skal være glade for Kåre Willoch. Han er blitt en flott stemme i det offentlige rom. Det er så tydelig at de beste politikerne er de med lang erfaring. Som Lahnstein og Bondevik.{ndash}Willoch, ok. Men sitter du, som var en av kulturlivets rødeste stjerner på 70-tallet, og prater pent om abortmotstanderen Lahnstein og presten Bondevik?{ndash}Så, så. Jeg sa ikke at jeg er enig i all politikken de fører. Men de kjenner det politiske spillet. Willoch er noe annet. Han har jo tatt mer radikale standpunkter enn selv det ytterste venstre. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men han er en mann vi virkelig kunne trengt innen politikken i dag. {ndash}Hvor står du politisk sjøl i dag?Ottersen sender meg et iskaldt blikk. At det i det hele tatt går an å spørre om noe sånt.Ottersen gikk ut av Statens teaterhøgskole omtrent samtidig som den røde vinden virkelig tok fart og sveipet over landet. Kunstnere ble til kultur arbeidere . På Club 7 og Casino drakk de unge skuespillerne rød vin og gulpet opp rød propaganda. Gater, torg, fabrikkantiner {ndash} og teaterscener {ndash} ble benyttet til å fremme saka. Kunsten kom i andre rekke. Ikke alle hadde like lett for å akseptere det.{ndash}VI RASTE INN PÅ NATIONALTHEATRET med bustete hår, krøllete bukser og holdninger som føltes forferdelig for de etablerte. Husk, de var så vidt sneiet ut av gullalderen. Flere av de gamle, store, som Lillebil Ibsen og Aase Bye, var fremdeles i full vigør. Vi var så røde som bare det, sto på krava, hadde null respekt og skulle rive ned alt det bestående. Det er klart det var vanskelig for mange. Ottersen gikk i protesttog, sto på stand og drev med oppsøkende teater, der diskusjonen etterpå var minst like viktig som selve stykket. Alt som ikke hadde trykk på første stavelse og a-ending, ble sett på som ubehjelpelig gammeldags og forstokket. Men i motsetning til mange andre «raddiser» den gangen, føltes mye av dette ganske naturlig for Ottersen.{ndash}Jeg tilhørte den virkelige arbeiderklassen. Kom fra Kongsberg og var datter av en lokomotivfører. Det fikk de radikale borgerbarna til å holde kjeft. Forsøk på å verve meg til AKP ble fort gitt opp. Vi var jo kommunister {ndash} men, sier hun og trekker pusten dypt, {ndash} det var nå kvinneproblematikken jeg var mest opptatt av. {ndash}Hva synes du om dagens unge jenter?{ndash}Det er fint at det begynner å røre på seg igjen. Jeg er stum av beundring for Shabana og disse jentene som har mot til å gjøre det de gjør. {ndash}Men er kvinnesaken kommet noe særlig lenger?{ndash}På noen felt, helt klart, men, sier hun og tar seg til hodet. Håret har nå fått en mer fantasifull fasong, og det lyser i en annen knapp.{ndash}JEG ER SVÆRT BETENKT når det gjelder dette sinnssyke kroppshysteriet overalt. Jentene taper hver eneste gang. Trange bukser, flate mager. Og så de derre silikonpuppene! Hvis det ikke hadde vært så tragisk, hadde det vært urkomisk. Voksne kvinner som får større og større pupper, sier hun og rister på hodet. {ndash}Det er trist, for i bunnen ligger jo bare et grunnleggende ønske om å bli akseptert. Det er de samme tingene som blir spilt på hver gang, jenter er så lett å fange der.{ndash}Føler du noe press sjøl?{ndash}Jeg prøver å late som ingenting. Men, jo, jeg gjør jo det. Vår generasjon får lov å være barnsligere enn tidligere generasjoner. Men vi skal likevel være stolte av den alderen vi har. Og akseptere den, sier hun og legger til at ektemannen Lasse holder henne ung.{ndash}Hvordan da?{ndash}Hvordan? Han er jo ti år yngre enn meg.{ndash}Er det så mye, da?{ndash}Kanskje ikke nå lenger, men da vi møttes var han tretti, mens jeg var førti. Det var ganske mye. Vi møttes under oppsetningen av «En handelsreisendes død» i Bergen. Jeg fulgte hver eneste prøve, og Kirsten Sørlie, som hadde regi, var mektig imponert over min interesse. Her var endelig en skuespiller som virkelig var opptatt av regifaget. Hun visste jo ikke at jeg bare satt der og siklet på unggutten. Ha ha ha. {ndash}Og siden har dere levd lykkelig?{ndash}Ja. Men ingen av oss hadde tenkt at det skulle bli alvorlig. Vi var begge single og litt på by\'n og sånn. Da det begynte å bli alvorlig, satte jeg meg ned og tenkte: Hvis jeg blir sammen med ham, vil jeg alltid være gammel. Han var jo ikke akkurat stygg heller, så jeg var ganske sikker på at det før eller siden ville komme en smekker tjueåring og ta ham. {ndash}Kom hun?{ndash}Det er meget mulig, men det er ikke sikkert han har latt seg friste. Han har holdt seg til gamlemor, klok som han er, sier hun og sukker tilfreds. {ndash}Jeg har det veldig bra. Hvis jeg kunne gått tilbake i tid, ville jeg ikke valgt tjue. Nei, fri og bevare meg! Trettiåra var heller ikke så gode. Fra førti og utover det har vært bra. Man må ikke forsøke å være niogtjue hele livet. Som min kjære mann sa til meg i fjor sommer: Husk, Anne Marie, du er ikke niogførti lenger. Den synes jeg var drøy, men han har jo helt rett. Jo, jeg trives godt med en yngre mann. Dessuten, sier hun, spisser munnen og trekker pusten mellom tennene, {ndash}dessuten er det litt sånn kvinnepolitisk riktig. Et eksempel til etterfølgelse! OTTERSEN OG LINDTNER HAR TO BARN HVER fra tidligere forhold, og sammen har de ti år gamle Nora. {ndash}Hun kom seint, men godt. Vi ønsket oss et barn sammen. Men da jeg fylte 45, satte jeg strek. Og så ble jeg gravid. Det er jo en viss risiko knyttet til å få barn så seint i livet, så jeg var nesten fem måneder på vei da vi fikk svaret på fostervannsprøven. {ndash}Jeg husker i detalj den dagen vi fikk brevet med testresultatene. Vi var så nervøse begge to at vi ikke orket å åpne brevet. Så vi forsøkte å lese gjennom konvolutten! Til slutt måtte vi bare gjøre det. Og der sto det at det var et kromosomfriskt pikebarn! Først var det sånn, sier hun og vifter viltert med hendene. {ndash}Så var det sånn, sier hun og drar kinnene nedover. {ndash}Og så var det sånn: «bing», sier hun, lukker øynene og legger hodet mot skulderen. {ndash}Etter all ventetida, den befriende latteren og gråten, var vi helt utslitte begge to. Nora er et under.{ndash}Foruten latteren din, synes erotikk og sex å gå igjen når du blir intervjuet. Hva skyldes det?{ndash}Det, sier hun langsomt og retter litt på jakka, slik at utringningen blir større. {ndash}Det var før, det. Nå er jeg blitt så gammel at det ikke er noe tema lenger. Men jeg er et følelsesmenneske. Så legger hun om til Filmavis-stemme: {ndash}Men bak all latteren og gråten ligger en iskald hjerne... Men følelser, jo da. Det skal for eksempel ikke mye til for å gjøre meg sjalu. Før var jeg, ikke sykelig , men fryktelig sjalu. Det er jeg heldigvis ikke lenger. Erotikk og sex? Jo, jeg har da gjort meg noen erfaringer. Som at litt eldre menn er mye stiligere som elskere enn helt unge. Der er det jo så mye testosteron at det går over stokk og stein. Jeg vet jeg er blitt framstilt som litt sånn «maneater», men det har faktisk jeg aldri vært.{ndash}Hva med oppveksten?{ndash}Om jeg var guttegæren? Det var jeg, men det er jo alle jenter. Samtidig var jeg veldig puritansk. Prippen, sier hun og legger armene i kors med en brå bevegelse. {ndash}Da jeg var seksten, ble jeg kjæreste med en gutt som het Per Arne Svendsrud. Vi var veldig nært knyttet til hverandre. Men da han kom inn på Kunstakademiet og jeg på Teaterhøgskolen, ble det slutt. Vi følte begge behov for å være frie, alt var jo så spennende og nytt. Men vi forble veldig gode venner.{ndash}Så du kunne vært kunstnerfrue i dag?{ndash}Nei. Per Arne druknet da han var 22 år. Det var en sinnssykt traumatisk opplevelse. Veldig mye av min ungdom ble borte med ham. Han ble aldri funnet og fikk aldri noe ordentlig gravsted. Helt forferdelig. Når man er ung, er man så uforberedt på døden. Det hele blir bare absurd. Så den gangen begynte jeg å gruble på alle de viktige spørsmålene: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvor går jeg. Sånne ting som unge mennesker vanligvis ikke bruker mye tid på. {ndash}Og siden har du tenkt?{ndash}Ja. Jeg har det. {ndash}Er du opptatt av religion?{ndash}Ja. Og filosofi. Og astronomi. Det har jeg alltid vært.«RUSSERNE FØRST I ROMMET». «1{ndash}0 til kommunistene». «Er Sputnik en fare for verdensfreden?» 4. oktober 1957 spredde nyheten seg: Sovjetunionen hadde klart det utrolige: Å sende en satellitt i bane rundt jorda. Det var en stor sak over hele verden. Også på Kongsberg. {ndash}Det var en av min barndoms største opplevelser. Jeg husker pappa kom og dro meg ut av senga, midt på natta. Han tok meg med utenfor, og der, høyt, høyt der oppe, var den. En liten, lysende prikk som beveget seg jevnt og sakte over himmelen. Det var fantastisk, helt utrolig. Fram til da hadde den slags vært science fiction, for Ottersens først og fremst opplevd gjennom storebrorens Lyn Gordon-bøker. Bøker hun ikke fikk lov å lese, men slukte begjærlig i hemmelighet. {ndash}Men med Sputnik var det liksom virkelighet. I mitt neste liv vil jeg studere astronomi. Problemet for astronomer er at livet er for kort, sier hun og klør seg hardt i hodet. Enda en spennende frisyrevariant.{ndash}Utfordringen ligger i å forflytte molekyler og atomer i tid og rom. Alt tar så forferdelig lang tid. Men bare vent, det kommer til å skje. Og vi får svar på alle spørsmål med tida. {ndash}Du leser også mye?{ndash}Ikke nok. Jeg skulle bare ønske jeg visste mer. Kunne mer. For jeg vet og kan altfor lite.Stikk i strid med dette fortelles det at Ottersen var den klart best beleste i sitt kull på Teaterhøgskolen, og at hun aldri har hatt angst for å kaste seg over verken Proust eller Joyce. {ndash}Er det typisk kvinnelig å underselge seg sjøl slik?{ndash}Ja, kanskje det er det. Jo, det tror jeg. Nå har jeg jaggu lært noe i dag rg, sier hun og slår knyttneven i bordet så det klirrer i sølv og krystall. {ndash}Vi legger oss veldig lett under og sier unnskyld. Men, sier hun og smiler skrått, {ndash}kanskje det er en måte å kokettere på? At vi sier vi ikke vet noen verdens ting, og så lar all kunnskapen bare sånn sive langsomt ut? {ndash}Gjør du det?{ndash}Nei. I hvert fall ikke bevisst, sier hun og sperrer øynene opp. Så lener hun seg tilbake på stolen og smiler. {ndash}Men så er jeg skuespiller. eirik.alver@dagbladet.no