Rom for kunst

Blaafarveværkets vegger har historier å fortelle. Billedkunstner Ida Lorentzen har fanget dem, og huset har fanget Ida.

I 30 ÅR HAR IDA LORENTZEN malt interiører fra sin egen verden, med motiver fra sitt hjemlige atelier i New York og på Nesøya i Asker. Det har for det meste handlet om møtet mellom golv og vegger, om hjørner, speil, dører og vinduer som rammer rundt kunstnerens liv. Nå er den norskamerikanske kunstneren fylt 50, og plutselig har hun tatt skrittet ut av sin private sfære. Når hennes sommerutstilling åpner på Blaafarveværket i Modum på pinseaften 18. mai, har den anerkjente maleren en ny og annerledes historie å fortelle. En annens historie.{ndash}For første gang er jeg kommet inn i et ukjent hus og blitt fullstendig bergtatt, sier en opprømt Ida Lorentzen, fremdeles med sjarmerende amerikansk swung på r-er og l-er. {ndash}Dette er et spennende hus der hvert rom forteller sin usynlige historie. Her fant jeg grobunn for min fascinasjon for å gjenskape levd liv: en fascinasjon som alltid har vært knyttet til hvordan lyset fanger rommet.{ndash}Betyr det at du er ferdig med motiver fra ditt eget atelier?{ndash}Jeg tror ikke jeg har forlatt mine egne rom for godt, men arbeidsprosessen på Modum har gitt meg nye perspektiver og andre historier, sier Ida. {ndash}Det åpner for noe nytt hos meg.HUSET SOM FANGET kunstneren heter Nyfossum, og tjente som bolig for den tekniske direktøren i Blaafarveværkets storhetstid på 1800-tallet. Et stort, toetasjes okergult hus i empirestil {ndash} nærmest som et byhus på landet {ndash} ble bygd i 1826. I seinere tid er huset pietetsfullt restaurert tilbake til sin første tid og vist fram som museum, med sine enkle saler og rom. I sommer blir bygningen for første gang tatt i bruk som galleri. Som en naturlig ramme rundt Ida Lorentzens interiørbilder tegnet i pastell og med motiver fra selvsamme hus. 29 bilder skal pryde de malte panelveggene, som går i blått, grønt og gult, i husets andre etasje, og vil for betrakteren virke som varsler og reflekser fra vandringene fra rom til rom. Nå er det maleren Ida som har inntatt Nyfossum. For sommeren {ndash} og for alltid. Blaafarveværket har allerede sikret seg seks av bildene, som vil forbli på et eget rom i direktørboligen når utstillingen er slutt.DET BEGYNTE MED EN invitasjon både til Ida og hennes mann, billedkunstneren Ulf Nilsen, til å stille ut i tømmerlåven på Nyfossum, som er mye brukt til sommerutstillinger. Men da Ida fikk en omvisning i direktørboligen, ble hun øyeblikkelig inntatt av den spesielle atmosfæren som hersket der, og valgte hovedhuset som inspirasjon.{ndash}Jeg visste med ett at her var et sted jeg hadde lyst til å være, og her ville jeg være lenge! forteller Ida, som har tilbrakt mye tid i huset siden i fjor høst og fulgt døgnets og lysets vandring gjennom rommene.{ndash}Jeg har en spesiell sensibilitet overfor rom. Vegger taler til meg, og i dette huset gir de meg en spesielt god følelse. Dette er et vakkert, enkelt og funksjonelt hus, preget av ro, flid og nøysomhet, sier hun.NYFOSSUM BLE TEGNET og oppført av tyskeren Friedrich Roscher, som ble headhuntet til verket fra Dresden som en av Europas fremste eksperter på farger. Han fikk ansvaret for å foredle den spesielle koboltblå fargen som ble utvunnet på Modum. I nesten hele storhetsperioden fra 1823 til 1848, da Blaafarveværket eksporterte 80 prosent av verdens mest ettertraktede blåfarge, bodde Roscher med kone og etter hvert fire barn på Nyfossum, sammen med flere som hørte til verket og gårdsdriften. {ndash}Fargeeksperten Roscher fanget min interesse, siden også jeg arbeider med farger. Og jeg tenker på han som kom hit på landsbygda fra storbyen Dresden, hvilken overgang det må ha vært for ham og hans kone. Som ham kom også jeg utenfra, jeg har min oppvekst og bakgrunn fra USA. Roscher bygde ikke et herskapshus for pompøse selskaper, men et godt, solid hus for arbeidsomme mennesker, sier Ida.{ndash}Hvordan vet du dette?{ndash}Mye har Tone Sinding Steinsvik, bestyreren for verket, fortalt. I tillegg har jeg hatt hjelp av en clairvoyant dame, Susan Sibbern, som har fått kontakt med dem som har bodd i huset før, særlig fru Roscher. Susan bekrefter mitt inntrykk av husets atmosfære. Hun fant mye energi her, mest i det grønne rommet, og det viser seg at dette ikke bare har vært brukt som spisestue, men også konferanserom. Grønt er symbolet på vekst, også tankens vekst, mener Ida. GJENNOM 30 ÅR HAR Tone Steinsvik og hennes mann Kjell, som døde i år 2000, restaurert og drevet Blaafarveværket med sine femti hus til sammen. Under restaureringen av Nyfossum har det vært spennende å avdekke originalmalingen, som nå er tilbakeført til husets første år. Riksantikvarens arkitekt Jan Andersen har begeistret uttalt at Nyfossum «er det fineste restaurerte huset fra denne perioden i Norge». Rommene har forskjellige farger, dekket med matt limmaling, bestående av vann, kritt, hornlim og fargepigment. I to av rommene er det brukt koboltblått pulver i blandingen.{ndash}Jeg har også fått noen gram av den samme kobolten som ble produsert i 1850-åra for å gjenskape fargen på mine bilder, sier Ida stolt. Hun har valgt å tegne interiørene i pastell i stedet for oljemaleri, for å komme så nær veggenes matte patina som mulig.Derfor er bildene forsynt med glass, ellers ville den pudderliknende pastellen falle sammen som støv.{ndash}Når man tegner med pastell, må man være uhyre forsiktig og sikker på hendene. Jeg bruker stifter med tørt pudder og stryker det ut med fingrene som pensler, og gjenskaper rommenes golv og paneler med hendene. Dette er virkelig håndmalte bilder! sier Ida.DET HANDLER ALTSÅ fortsatt og også i framtida om interiører i Ida Lorentzens bilder, og mest om møtet mellom vegger og golv. I noen av bildene tar hun med en stol for å bringe inn en dimensjon, men rommets stemme ligger i vegger og golv, ikke i møblene, mener Ida. Møbler blir skiftet ut. Så også på Nyfossum, der møblene er gjenskaffet gjennom kjøp.{ndash}Hvorfor maler du ikke mennesker i dine rom?{ndash}Jeg maler portretter og har ni års utdanning i aktmaleri. Derfor har jeg valgt å arbeide med mennesket gjennom portrettet. Mine interiører beholder jeg konsekvent uten mennesker, men bak ethvert interiør skjuler det seg levd liv, som jeg håper mine bilder synliggjør. Jeg har funnet min form, og har viet mitt liv til møtet mellom vegg og golv; jeg prøver å formidle en avstand, hvor jeg står i forhold til motivet. IDA HAR ALLTID MALT ROM, og det forklarer hun slik: {ndash}Da jeg var tjue, mistet jeg moren min, og da falt veggene ut av min tilværelse. Siden har jeg malt rammer rundt mitt eget liv igjen. Denne utstillingen føyer seg inn i en serie installasjoner jeg har gjort, den siste for et år siden på Høvikodden, med utstillingen Rom i rom. Der måtte jeg selv bygge vegger og rom rundt bildene. Her på Modum sto jeg overfor et helt hus med en usynlig historie som jeg kunne gjøre synlig i mine bilder. Det er for meg et nytt steg.{ndash}Kanskje kan du utføre noe liknende i et annet hus, dersom atmosfæren stemmer? Kanskje på Slottet? Dronningen er jo en kjent beundrer av din kunst?{ndash}Jeg tror ikke Slottet appellerer til meg som kunstner. Det er ikke rokokko med gull og glans som tiltaler meg, men det enkle, det klassiske, flittige og formålstjenlige. Mine bilder forteller om mennesker, om levd liv. Her på Nyfossum er omgivelsene så riktige, ingen gallerispoter framhever bildene. I stedet lever hvert bilde sitt liv gjennom døgnets skiftende lys. Lyset gir bildene liv, det er lyset jeg maler, sier Ida Lorentzen, som ikke vil bekrefte at hun har trådt mentalt ut av atelieret.{ndash}Atelieret vil alltid være mitt arbeidsværelse, men motivene søker jeg nå også andre steder, sier hun. toril.grande@dagbladet.no

<HLF>Reinkarnasjon?</HLF> Lørdag 18. mai åpner sommerutstillingene på Blaafarveværket. Maleren Ida Lorentzen har alt flyttet inn i rommene på Nyfossum, empirebygningen fra 1826.
<HLF>Koboltblått:</HLF> - Huset og rommene på Nyfossum taler til meg, sier Ida Lorentzen, som har funnet spor av levd liv i den gamle direktørboligen på Blaafarveværket. Hun har gjenskapt harmonien i rommene i 29 pasteller.