Rom for mer

Hvis de gode tidene fortsetter, kommer vi alle til gå vinteren i møte med et godt lag isolasjon.

JEG HADDE IKKE engang tenkt på å skifte før jeg skulle inn til byen. Lyngdal, tross alt - kommunen med ku i byvåpenet, og en av de siste i landet med ølmonopol - har aldri pleid å være så nøye på det med dress code. Lyngdal er mer landet enn landet, pleide man å si: Et lite prærietettsted uten andre kjennetegn enn en uvanlig lite tiltalende rutebilstasjon som også fungerer som asylmottak, en rik samling frikirkelige forsamlingshus og en mer eller mindre konstant lukt som minner om at jordene ikke er mer enn et potetkast unna. Men i år har byen en helt annen stemning, det merker jeg med en gang jeg kjører inn i sentrum. Opelene er i mindretall, musikken som strømmer ut fra bilene er annerledes, mindre landlig på et vis, folk er stiligere kledd, med færre originale fargekombinasjoner. Ungdommene med rottehale og machomennene med tresko har lagt an en annen stil, og Felleskjøpet har begynt å selge hagemøblement. Forandringens kilde - eller symbolet på den nye tid - er det nye kulturhuset som også huser byens første restaurant, Jonas B Gundersen. JEG FØLER MEG IKKE særlig høy i John Deere-capsen når jeg parkerer den uhyre skitne og rustne Caravellen min ved siden av rekken med bybiler utenfor den skinnende glasskuben. Jeg forsøker å glatte på den gamle skjorta jeg fant på loftet og børste vekk flekkene av geiteklover og Kalvegodt fra buksa før jeg sniker meg inn på restauranten. Og så spiser jeg det som må være en av de beste napolitanske pizzaene jeg har fått servert her til lands, før jeg reiser videre til busstasjonen på Rom, der en pakke med lykke ankommer med Sørlandsruta fra vest. Inspirert av det Lyngdalske cuisine, den lokale grøde, samt den rike forsendelsen av ost, skinke og olje fra Stavanger, bruker jeg de neste dagene på å etablere Viestad som det nye Rom, det nye Toscana, det ærlige Sicilia eller et annet sted der maten er god, vinen flyter fritt og måltidene under åpen himmel varer til langt på natt. Alle måltidene begynner med skinke, parmesan og dagens fangst fra salatbedet, og avsluttes med blåmuggost og litt bær, hvis noen har giddet å plukke. Ganske snart går det opp for meg at to kilo culatello, tre kilo gorgonzola, et digert berg roquefort og et kvart parmesanhjul ikke kommer til å rekke til mer enn to ukers griskt forbruk. Hvis de gode tidene fortsetter, kommer vi alle til gå vinteren i møte med et godt lag isolasjon. EN DAG BAKER VI små sommerpizzaer med chevre fra byen og rosmarin fra urtehagen i bakerovnen, og pynter med squashblomster. Tyggis og Saftis kjenner lukta av geitosten. Som alltid når de værer noe de liker, er det utenkelig at det ikke er ment for dem. Og geiter er ikke som hunder, det blir jeg mer og mer klar over - et fast og bestemt «Nei!» har ingen effekt annet enn en begeistret stadfesting av at kontakt er oppnådd. Det er nesten helt umulig å finne matro med en rastløs Tyggis eller Saftis på fanget, men det er ikke så mye lettere når vi må spise pizzaen med ei hånd mens den andre hånda forsøker å hindre de ivrige killingene fra å klatre opp til matfatet vårt. Det eneste skåret i gleden, er det spektakulære - nesten middelhavske - fraværet av fiskelykke. Etter timevis med kasting fra Rauodden har ikke en eneste bleige latt seg overtale til å bite på den fargerike kroken, ennå vi kan se ørreten svømme fram og tilbake gjennom det glassklare vannet på jakt etter nettopp små, røde ting med krok. Og når vi sender en leteekspedisjon ut på sjøen for å finne den bortkomne makrellen, har de ikke annet enn solbrente neser og røket snøre når de kommer tilbake. REDNINGEN BLIR EN NABO som har klart å få en torskeruse i propellen. Etter en liten dugnad på slippen ved båthuset, med litt vennlig erting av den uheldige skipperen, er rusa skåret ut. Jeg blir belønnet med en torsk for hjelpa. Torsken er svært forkommen etter ruseproblemet, men han klarer likevel å uttrykke et sterkt ønske om å bli en del av det middelhavsinspirerte bakkanalet: «Gjør meg til det italienske flagget. Fres meg med smør og grønn salvie, frisk meg opp med sitron og hvitløk. Og hvis jeg fortsatt virker blek og matt, fargelegg meg med solmodne tomater,» tryglet han. Så ble han sløyet og hans minne æret. PIZZA MED CHEVRE OG ROSMARINJeg steker pizzaen min i den gamle bakerovnen, men hvis du ikke har bakerovn kan du bruke en vanlig stekeovn - aller helst med en pizzastein eller annen stein i bunnen. Jeg pynter med squashblomster, mest fordi det ser fint ut og minner med om Italia (bruk hannblomstene, de blir ikke til squash likevel). Har du ikke tilgang på egne squashblomster, kan du stjele naboens, eller bruke ruccula eller en annen frisk, litt bitter salat.Jeg lager ingen skikkelig tomatsaus til denne pizzaen, bare litt finhakket tomatkjøtt. Det er viktig at tomatene er gode, og at du fjerner frøene inni. Om du gidder å flå dem, er mindre viktig. Nok til 3 tynne pizzaer.4 dl hvetemel, pluss mer til utkjevling1,5 dl lunka vann15 gr gjær2 ts salt2-3 tomater, frøene fjernet, hakket, eller most mesteparten av væsken presset utgod olivenolje200 gr chevre2 ss frisk rosmarinevt squashblomster til pyntBland mel, vann, gjær og salt i en bolle til du har en jevn deig. La stå i en halvtimes tid. Forvarm ovnen til 300 grader. Kjevle ut deigen til en tynn pizza. Ha på et tynt lag av den finhakka tomaten, rosmarin og noen tynne skiver chevre. Stek nederst i ovnen (helst rett på en bakestein) i 4-5 minutter, eller til deigen begynner å bukle seg og osten smelte. Hell over litt god olivenolje. Pynt med squashblomst, hvis du har. TORSK MED SALVIE OG TOMATDette er en oppskrift som også er fin til sei eller lyr. Torskefiskene er ikke på sitt beste på denne tida av året, men når du tilbereder dem med store smaker som salvie, hvitløk, sitron og tomat, så har de noe å hvile seg mot selv om de mangler litt av den fabelaktige smaken og konsistensen de har på vinteren. Jeg har noen gode salte kapers som jeg har kjøpt i Stavanger. Dem bruker jeg nesten til alt. 1 liten torsk, omtrent 600-800 gr, i skiver2 ss smør2 ss salvie2 fedd hvitløk, presset1 laurbærbladevt 1 ss kaperssaften av 1/2 sitrongod olivenolje2-3 tomater, skåret i skiverLegg torsken i isvann i 15 minutter før du tilbereder den. Da blir den fastere i fisken. Varm smør i ei lita gryte. Stek smør og salvie i 2-4 minutter, til salviebladene har gitt bort mye smak. Ha i fiskeskiver, laurbærblad og eventuelt kapers. La steke på middels høy varme i 5 minutter. Ha i sitronsaft, litt olje og tomatskiver, sett på lokk og la trekke videre i 3- 5 minutter før du serverer. Denne sommeren vil Magasinets faste matskribent Andreas Viestad hver uke skrive fra sitt sommersted på Sørlandet. avi@dagbladet.no