Romantisk hybrid

Hvis ikke No. 15 skiller bedre mellom brasserie- og gourmetmat, er det ikke verdt å velge det pretensiøse alternativet.

-  DETTE TILSKUDDET til hotellet kan ikke være mye annonsert, sa Robinson da de ankom restaurantdelen av No. 15, Best Western-hotellets spisested i Skovveien.

Klokka var halv ni på lørdagskvelden og Magasinets spisepar kunne velge bord selv. I brasseriet og i baren var det derimot fullt kjør.

Hotellet har tidligere huset restaurantene Budbringeren og Coq d\'Or. No. 15 startet i juni med brasseriet som første steg.

-  Men denne gourmetdelen har vi akkurat åpnet, sa en stolt restaurantsjef og skjenket sjampanje.

-  Her er belysningen så romantisk at vi knapt kan lese menyen, sa Robinson.

Med gulltapet på veggene og resten fullstendig hvitt- og kremfarget og med en skog av stearinlys, innbyr rommet til det nesten for intime.

-  Hvis du sier sanselig nå, klyper jeg deg, advarte Fredag.

-  Jeg ville sagt overdrevent feminint. Jeg ser for meg Dorthe Skappel på en sjeselong i hjørnet, svarte Robinson.

DET VAR ABSOLUTT ikke Skappel som ble ledet inn i den franske hulen i løpet av kvelden. På matkortet sto det fem eller sju retter (hhv. 575 og 725 kroner), med blant annet sjøkreps, kveite og kalv. Vi valgte bort andelever og ost. Servitøren, identisk med restaurantsjefen, presenterte ikke vinkart, men anbefalte tre ulike typer vin gjennom måltidet.

-  Han presenterer det slik at du føler deg forpliktet til å si ja, mente Fredag.

-  Når de vil pushe de samme vinene på alle, bør de ha prisen på vinpakka sammen med maten. Nå må vi gjette eller spørre om hver enkelt vin. Det er litt unødvendig, sa Robinson.

Da servitøren kom tilbake, tok Fredag mot til seg på et annet punkt:

-  Denne sjampanjen virker for daff til å være nyåpnet.

-  Vi bruker ikke sjampanje som ble åpnet i går, svarte sjefen og ville ikke diskutere muligheten for at friskheten på de dyre dråpene var borte.

-  Jeg er muligens ikke en like god kjenner av godvarene som Aune Sand, men slik skal det ikke smake, sa Robinson da servitøren hadde forlatt bordet.

Sjøkrepsen sammen med en ekstra god Chablis mildnet Robinson. Fredag var svært fornøyd med den lettrøkte kveita.

-  I utgangspunktet synes jeg det er litt for galt å røyke den fineste fisken i havet, men godt smaker det, sa Robinson.

LOKALET BEGYNTE Å FYLLES, men tydelig ikke av folk som ønsket seg til gourmetdelen. De ble ledet hit, flere av dem labbende i dongeri, fordi det uformelle brasseriet var fullt. Tilbudet for dem, i motsetning til de få som har forhåndsbestilt her, var å få bestille fra menyen ut mot gata.

-  Jeg skjønner at sjefen vil utnytte plassen, men hvis dette skal være et gourmetsted, kan han ikke bruke rommet som avlastning for dem som bare vil ha en grei matbit før de skal ut på byen, mente Robinson.

-  Kanskje dere vil ta en pause nå, hvis dere røyker? spurte sjefen etter at oksehalesuppa var fortært.

-  God idé, mente Fredag.

Ute fikk vi nyte den friske lufta i en vindskjermet sofagruppe - en fryd for dem av oss som fortsatt lider av lasten.

-  Jeg tror de har lyktes i å lage et levende sted. Det er ikke mange hoteller som klarer det, mente Robinson og observerte kjendiser som Helge Hammelow-Berg og Henning Holstad blant gjestene.

INNE KOM KALVEN på bordet, ifølge menyen med trøffel i sausen.

-  Hvis du legger nesa rett over, kjenner du så vidt lukta. Men det er for lite til at det smaker trøffel. Sideflesket er derimot virkelig nam-nam, sa Fredag.

Fem retter med et glass til hver og to kaffe endte på vel 2200 kroner.

-  Før de tar gourmetambisjonen på alvor, kan man like godt stoppe i brasseriet, slo Robinson fast.