Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Da Charlotte våknet opp på sykehuset i Tromsø, hadde hun ligget i koma i tre døgn.

Ved siden av senga hennes satt en person hun aldri hadde møtt.

En psykolog som fortalte at mens hun lå i koma, hadde hun sagt at hun angret.

Røpet selvmordsplanen, ble ikke stoppet

Neste dag ble Charlotte funnet på gulvet på rommet sitt.

Men Charlotte angret ikke. Hun følte hun hadde feilet, og nå ble hun mistrodd. Akkurat som om det ville hjelpe henne videre.

Den er litt uklar for henne, den første tida på sykehuset. Hun var så sliten, hadde fått lungebetennelse og følte seg mørbanka.

På en måte var hun glad hun hadde overlevd, samtidig var hun fortsatt suicidal.

- Det svingte voldsomt og det var så vanskelig å skulle velge livet.

Med et forsiktig smil sitter Charlotte (31) i stua i en leid leilighet i Oslo.

Veien hit har vært lang.

Hun kjenner på hvor viktig det er at noen tør å snakke om de bekmørke tankene.

At det kan hjelpe andre å vite at hun har klart å kvitte seg med dem.

Charlotte forteller om oppveksten i Harstad, om mobbing og utfrysing, og et stort fravær gjennom nesten hele ungdomsskolen.

- Jeg kjente på en smerte jeg ikke klarte å håndtere. Når det gjaldt venner, var jeg reserven, hun som bare var god nok dersom ingen andre kunne være med. Det var i alle fall slik jeg opplevde det.

Hun forteller at hun begynte med selvskading som elleveåring. Hun slet med spiseproblemer. Men da hun begynte å danse i 9. klasse, ble livet lettere.

Og da hun i halvveis i andre klasse på videregående kom inn på en danselinje i Tromsø, pakket hun kofferten og flyttet.

Det gikk galt ganske fort.

- Jeg utviklet sterk angst, og var helt lammet, kom meg nesten ikke ut av hybelen. Jeg flyttet tilbake til Harstad, og fikk søvnproblemer på toppen. Da jeg kom til legen oppfattet jeg at han var mest opptatt av den manglende søvnen og derfor ga meg sovemedisiner. Så jeg gikk på fest, tok noen øl, og tømte hele pakka.

Charlotte sier det bare var begynnelsen. Hun visste at hun ikke kom til å dø den kvelden, fordi så mange på festen kom til å ringe 113. Noe de også gjorde. Charlotte ble innlagt, først på DPS i Harstad, så videre til Åsgård, psykiatrisk avdeling ved Universitetssykehuset i Tromsø.

- Der ble jeg i til sammen tre år og elleve måneder.

Charlotte rister på hodet og forteller om diagnosene hun fikk, diagnoser som utløste flere medisiner. I dag tenker hun at hun ble sykere av alle disse medisinene.

Samtidig ser hun tilbake på jenta som egentlig ønsket å ta vare på seg selv, men stadig prøvde å ta livet sitt, og hadde et intenst behov for å kutte seg. Armene hennes er helt fulle av arr.

- Jeg så ikke sånn ut før jeg ble innlagt.

Nå har hun tatoveringer over arrene.

- Det er umulig å skjule dem, så da er det bedre å pynte opp litt.

Etter å ha vært et halvt år på Åsgård, var det meningen at Charlotte skulle fortsette på videregående i Harstad, med planlagte innleggelser i Tromsø. Sånn ble det ikke.

De vonde tankene tok overhånd, og i begynnelsen av september 2007 ankom Charlotte igjen Åsgård. Der fortalte hun at hun ville ta livet sitt. At hun hadde med seg oppsparte tabletter.

Charlotte henter en tykk, brun konvolutt med kopi av sykejournalen sin. Fra innkomstsamtalen 3. september står det:

«Har planlagt å ta livet av seg ved å ta en overdose med sovemedisin og andre medisiner.»

«Bekrefter at hun har tatt med disse medisinene nå.»

«Oppfordres til å gi fra seg medisinene, men ønsker ikke å gjøre det. (...) Beholder barberblader og medisiner da hun tidligere har klart å holde avtaler, fordi hun opplever en viss trygghet ved å ha dem tilgjengelig og hun vurderes ikke til å være psykotisk.»

Neste dag ble Charlotte funnet på gulvet på rommet sitt på Åsgård. Lite kontaktbar, og med tomme medisinesker i bagasjen.

- I dag er jeg glad for at det gikk bra. Den gangen var jeg bare fortvilet, og det tok mange år før det begynte å gå den rette veien. Etter å ha vært innlagt i nesten fire år på Åsgård, ble jeg sendt til DPS i Nordfjordeid der de drev med DBT-behandling.

Dialektisk atferdsterapi – DBT – blir i dag sett på som en av de mest effektive behandlingsformer for personer som er kronisk suicidale, og er en terapiform som fokuserer på å finne balanse mellom det å akseptere de sterke og vanskelige følelsene, og det å forandre seg.

- Jeg dro med åpent sinn, selv om jeg var livredd for å forlate det trygge ved å være bak låste dører. Nå skulle jeg få lære mindfulness, jeg skulle øve meg på å si hva jeg mente, sette navn på stress og følelser. Men jeg klarte ikke være der lenge.

I stedet dro hun tilbake til Tromsø, og flyttet inn i en liten leilighet nær Åsgård i håp om fortsatt å få hjelp der.

- Jeg fikk ikke oppfølging med det første. Mange mente jeg skulle blitt i Nordfjordeid, så jeg følte det var en kamp før det gikk i orden. Men jeg fikk en støttekontakt som gikk litt utenfor boksen, og det var fint, det fikk meg til å føle meg helt vanlig.

Charlotte forteller at hun likevel stadig fant destruktive måter å håndtere livet sitt på, men selvmordstankene forsvant etter hvert.

- For to og et halvt år siden foreslo behandleren min at jeg skulle flytte til et helt nytt miljø. Jeg dro til Drøbak, til et behandlingsopplegg der, og møtte mennesker som hadde troen på meg. Som pushet meg, men også lot meg få jobbe i eget tempo når det var det jeg trengte.

I dag tar Charlotte opp fag på videregående skole.

Målet er å bli sykepleier, og gjerne å jobbe med selvskadingsproblematikk.

- I eksamensperioden før jul, fikk jeg selvskadingstanker, men...

Nå vet jeg at tankene ikke er farlige, bare veldig ubehagelige.

- Selvskading er ekstremt destruktivt, og det er vanskelig å vite hvordan man kan hjelpe. Men jeg vet at det går an å bli kvitt de negative tankene, og jeg vet også at man kan leve med dem, uten å kutte seg.

Hun smiler. Forteller at hun har jobbet som chattevakt hos Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord i halvannet år, og mener det er essensielt at flere snakker om psykisk helse, og tør å stille de vanskelige spørsmålene når man ser at noen sliter.

- Min måte å takle dette på, er at jeg ikke lenger bærer de vanskelige tingene inni meg, for da risikerer jeg at det går galt.

- I stedet forteller jeg alt.

Og jeg har venner som tåler å høre alt.