VI HADDE KJENT hverandre nesten hele livet, men temaet hadde aldri kommet opp tidligere. Det er ikke tall for hvor mange ganger vi har spurt hverandre om vi skal gå på bar, og for hvor mange ganger vi bare har endt opp der, eller for hvor ofte vi bare har sittet hjemme hos en av oss og gjort ikke no\' spesielt og snakket om ingenting, eller klaget eller skrytt om damer eller jobb eller studier, eller snakket om bøker vi har lest og drømt om bøker vi skal skrive. Flere ganger har vi planlagt og gjennomført hasardiøse og dårlig finansierte utenlandsturer til mer eller mindre tilfeldig valgte utviklingsland på andre siden av kloden, hundrevis av ganger har vi trøstet og ertet hverandre når ting har gått trått.

Men så, etter at vi hadde kjent hverandre i nesten 25 år, en helt vanlig kveld uten noen spesielle planer - en slik som vanligvis ender opp med et snitt eller to eller tre og kanskje en eplekjekk på Robinet - var det en av oss som spurte «Skal vi bake boller?».

I ettertid klarer ingen av oss å huske hvem som spurte. Det virket umiddelbart som en så god idé - som om det var noe som hadde falt oss begge inn samtidig. Vi løp ut i butikken og rakk så vidt trøndersuper\'n før de stengte. Og så sto vi der på kjøkkenet og bakte boller, to flotte, enslige mannfolk i vår beste alder, med deig oppover armene.