Ruben Eliassen

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Ruben Eliassen Boka: «Parados øye» (barn/ungdom), Gyldendal forlag Begynnelsen: Skyggene av norquene til hest beveget seg hurtig over den tørre sletten. Støvet virvlet opp rundt rytterne og la seg som fint pudder på de skrinne buskene de red forbi. På nattehimmelen lyste månen blekt gjennom det tykke skylaget. Bak de dystre skyggene fulgte en vind som vokste seg større mens de nærmet seg fjellet Morem, dragefjellet. I det fjerne kunne man skimte dragene og rytterne deres, på vei hjem. Uten å frykte noe skar de gjennom luften godt synlig for alle som kikket opp mot himmelen. De var luftens herskere, ingen var mer majestetisk enn dem. Begrunnelsen: Jeg valgte å begynne med en dyster fortelling for å sette atmosfæren i historien med en gang, den har en mørk stemning rundt seg. Unge lesere vil gjerne ha det litt skummelt, de liker at det er spenning i lufta. Den første scenen er med drager, fordi de i mytologien er som onde skikkelser, men her får leserne snart se at de er gode. Boka handler om barn i en voksenverden som bryter sammen, der bare barna kan redde den. Selv om det ser mørkt ut og barna ikke forstår det som skjer i verden, er det barna som sitter med løsningen - også i den virkelige verden. Det er barna som er heltene. Og de lar seg ikke hindre av mørke scener.

    magasinet@dagbladet.no
Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix