Rundt 1000 tok livet sitt da sovjetiske tropper tok byen Demmin i 1945. Det er det ingen som har snakket om

I 70 år har byen levd med traumet.

FØR: Demmin, drøye to mil nord for Berlin, er omringet av elva Peene. Om morgenen den 30. april 1945, etter å ha sprengt alle bruene, forlot de siste tyske soldatene byen. Med byens innbyggere sperret inne. Foto: Jørn H. Moen
FØR: Demmin, drøye to mil nord for Berlin, er omringet av elva Peene. Om morgenen den 30. april 1945, etter å ha sprengt alle bruene, forlot de siste tyske soldatene byen. Med byens innbyggere sperret inne. Foto: Jørn H. Moen Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Hun husker røyken som lå over byen. Og den intense lukta. Hun husker hun sto ved vinduet og så en kvinne binde steiner rundt magen på barna sine og seg selv, før de gikk ned til elva.

Hildburg Esch (76) serverer kaffe i tynn porselen og snakker i korte setninger. Hun var seks år da Den røde armé inntok Demmin 30. april 1945.

- Jeg husker skremte kvinner som løp rundt. Og skrikene deres. Da vi kom tilbake på skolen, fikk jeg høre av de voksne at en venninne av meg hadde vært på besøk hos tanta si noen dager, og da hun kom hjem var moren og søsknene gått i elva. Det snakket hun aldri om.

NÅ: Etter krigen har innbyggertallet i Demmin sunket fra drøye 15 000 til 11 000. Hendelsen i mai 1945 preger fortsatt den gamle hansabyen.
NÅ: Etter krigen har innbyggertallet i Demmin sunket fra drøye 15 000 til 11 000. Hendelsen i mai 1945 preger fortsatt den gamle hansabyen. Vis mer

De unge flytter ut

Drøye to timer med bil nord for Berlin ligger Demmin i siste rest av sommersol, omringet av elva Peene på tre kanter. En gammel hansaby med rundt 11 000 innbyggere. Her er gatene så godt som folketomme, arbeidsledigheten ligger på rundt 15 prosent, de unge flytter ut, og 96 meter over byen ruver tårnet til Bartolomeukirken.

Mandag 30. april 1945 var det hengt opp et hvitt flagg i kirketårnet. Samme morgen hadde de siste tyske soldatene forlatt byen, sprengt alle bruene bak seg og etterlatt seg byens innbyggere innesperret. I utkanten ventet de sovjetiske troppene utålmodig. Demmin var bindeleddet til vesten, og sovjeterne hadde som mål å passere byen fortest mulig for å erobre den viktige havnebyen Rostock. Soldatene marsjerte inn i Demmin, der de ble sittende fast.

Blant Demmins den gang drøye 15 000 innbyggere, og de rundt 2000 flyktningene som var strømmet til byen fra andre steder øst i Tyskland, spredte panikken seg.

- Siden begynnelsen av krigen hadde nazistene hamret ut sin propaganda om hva som ville skje hvis fienden kom, og de malte med de fæleste farger, sier den tyske historikeren Florian Huber.

Indoktrinerte

Tidligere i år kom han ut med boka «Kind, versprich mir, dass du dich erschießt» - « Barn, lov meg at du skyter deg selv» - om masseselvmordene i Demmin.

BRENT BY: De sovjetiske troppene brant og herjet da de marsjerte inn i Demmin.
Men tårnet til Bartolomeukirken ble stående urørt. Foto: Demminarchiv, Fuhrmann
BRENT BY: De sovjetiske troppene brant og herjet da de marsjerte inn i Demmin. Men tårnet til Bartolomeukirken ble stående urørt. Foto: Demminarchiv, Fuhrmann Vis mer

- Sovjetiske soldater ble beskrevet som en gjeng barbariske monstre som voldtok alle kvinner, skar ut tungene på folk og stakk ut øynene på barna. I tillegg kom historier fra tyske flyktninger som allerede hadde opplevd voldtekter og plyndringer. Desperasjon, redsel og massehysteri gjorde sitt til at mange tyskere endte med å ta sine egne liv. Og de tok sine barns liv, sier Huber.

I tillegg var mange så indoktrinerte av nazipropagandaen, at de ikke kunne se for seg et liv i et okkupert Tyskland. Frykten, og følelsen av at ingenting betydde noe lenger, var et problem spesielt i øst. 

- Mellom 700 og 1000 personer begikk selvmord i Demmin i løpet av fire dager, men mørketallene kan være store, sier Huber.

«Frivillig døde, som gikk seg vill og mistet meningen med livet. I denne massegraven hviler hundrevis av identifiserte og uidentifiserte ofre for tragedien i Demmin i mai 1945.»

Ordene står skrevet på en gullplakett i et hjørne av kirkegården. Vinden suser i store trær, jordrotter har lagt igjen visittkort blant gress og mose, og på den åpne plassen står en obelisk til minne om ofrene i massegraven.

- Hvem var de, alle disse menneskene? Hvorfor endte de her?

Likene lagt i flere lag

Journalist og forfatter Trude Teige børster jord fra en gravstein med navnene til en mor, besteforeldre og to barn. De ble ti og tolv år. Alle døde 2. mai 1945. Teige kommer nå ut med boka «Mormor danset i regnet», der hun har brukt tragedien i Demmin som bakteppe for romanen.

MINNESTEIN: «Frivillig døde, som gikk seg vill og mistet meningen med livet». Slik begynner minneordene
som står i utkanten av massegraven på kirkegården i Demmin. Foto: Jørn H. Moen
MINNESTEIN: «Frivillig døde, som gikk seg vill og mistet meningen med livet». Slik begynner minneordene som står i utkanten av massegraven på kirkegården i Demmin. Foto: Jørn H. Moen Vis mer

- Her er likene lagt i flere lag, sier hun. - Det fantes ikke kister til alle, så de svøpte de voksne i linstoff, og brukte pappesker og papirposer til de minste barna. Så ble de døde lagt på rekker, det ble bedt en kort bønn, før man kastet på kalk og sand. Deretter ble det neste laget med døde kropper plassert i graven.

Hun har vært her før, i fjor, da hun gjorde research til romanen.

- Jeg er opptatt av menneskets evne til å reise seg etter å ha opplevd forferdelige ting.

Noen enslige gravsteiner står spredt på området. Noen av dem som begikk selvmord, ble begravet på egne familiegravsteder. De fleste ligger her. 

Knuste alt

Hildburg Esch husker alle de døde. Hun husker hvordan gatene ble fylt opp av små berg med døde kropper, og likene som ble stablet på kjerrer og dratt gjennom byen til kirkegården.

- Vi barna gikk dit og så på, men jeg kan ikke huske at jeg var redd. Begge foreldrene mine var hjemme og jeg følte meg ganske trygg.

Frau Esch er rask i bevegelsene og byr på hjemme-laget kake. Hun vil så gjerne fortelle, hun vil at folk skal vite, og det er ikke mange øyenvitner igjen i byen, forteller hun og ser bort på Axel Schulz (49), engelsk-læreren fra Demmin som er hyret inn som tolk. Det er vanskelig å snakke om noe som skulle ties i hjel i 70 år. Så kommer Frau Esch på soldatene som okkuperte leiligheten deres.

- De sparket i veggene og møblene våre. De knuste alt av fine ting. Moren min måtte lage mat til sovjet-erne, jeg satt til bords med dem, og noen av dem var vennlige. Siden far var krigsinvalid etter første verdenskrig, han mistet en arm, var han hjemmeog kunne passe på oss. Jeg husker ingen voldtekter. Tror ikke det skjedde med moren min.

VET LITE: Madlen Bannach er 34 år og kommer fra Demmin.
Hun lærte aldri noe på skolen om byens tragiske historie. Foto: Jørn H. Moen
VET LITE: Madlen Bannach er 34 år og kommer fra Demmin. Hun lærte aldri noe på skolen om byens tragiske historie. Foto: Jørn H. Moen Vis mer

Rundt to millioner kvinner ble voldtatt i Tyskland av sovjetiske soldater våren 1945, de fleste flere ganger, i følge Einhart Lorenz, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Axel Schulz husker sin mors historie. Hun bodde i husbåt sammen med moren og faren, og var tre år da Den røde armé kom. Foreldrene ba henne om å gjemme seg under senga deres.

- Bestefaren min var da ganske gammel, noe som gjorde det lett for tre russiske menn å ta min bestemor. De voldtok henne flere ganger, mens moren min lå der under senga. Bestemor døde da jeg var ni, og jeg var altfor ung til å høre den slags historier.

Moren min fortalte meg det seinere.

Hadde pakket ryggsekkene

30. april 1945. Da de sovjetiske troppene marsjerte inn i Demmins gater, hadde mange av byens inn-byggere flyktet ut i skogene rundt, 21 mennesker hadde allerede begått selvmord, gamlebyen var nesten tom, men i presteboligen var Nobert Buske, den gang ni år, storebroren hans, moren og besteforeldrene hjemme. Brødrene hadde tryglet moren om å flykte.

De hadde pakket ryggsekkene sine. Men moren viste dem de istykkersprengte bruene. Det var ingen muligheter til å stikke av. I stedet fikk de besøk av sovjetiske offiserer som ville innkvarteres i huset deres.

- I ettertid har jeg tenkt at de sikkert følte seg tryggere ved å bo i hus sammen med tyskere. Utenfor sto sovjetiske soldater med kalasjnikover på post, sier Nobert Buske (79). 

Han har kritthvitt hår og et mildt, men bestemt uttrykk der han sitter i stua si i nabobyen Greifswald. Buske ble prest som sin far, og i 1995 ga han ut brosjyren «Das Kriegsende in Demmin 1945». Han forteller at han sto i vinduet og så soldatene komme oppover den gata. Så begynte de å tenne på husene på den andre siden, gamle trehus som brant ned, ett etter ett.

DE DØDES REGNSKAP: Det var kirkegårdsgartnerens
datter som skrev
dem ned, mange av de flere hundre
som begikk selvmord og ble begravet
i massegraven på kirkegården.
DE DØDES REGNSKAP: Det var kirkegårdsgartnerens datter som skrev dem ned, mange av de flere hundre som begikk selvmord og ble begravet i massegraven på kirkegården. Vis mer

- De voksne kastet vann på huset vårt, og hang våte klær ut av vinduene så det ikke skulle ta fyr. Byen brant i tre dager, og da de som hadde rømt begynte å komme hjem igjen, hadde de ingen steder å gjøre av seg. Offiserene som bodde hos oss, hadde god disiplin, men det tok ikke lang tid før horder av soldater fylte gatene. De plyndret og stjal det de kunne finne av verdisaker. De fant alkohol. Mye alkohol. De voldtok det de fant av kvinner. Jeg husker hvordan mange prøvde å gjøre seg stygge, de kledde seg i sekker og smurte sot og skitt i ansiktet. Det hjalp ikke. Det ble 1. mai, en festdag, og soldatene fikk gjøre som de ville. 

Og ved elvebredden lå det kvinneklær, smykker, pass, dyre pelser og identitetspapirer etter alle de som hadde hoppet.

Hemmeligheter

- Hvordan leve et helt liv med skam og fortielse? Hvem snakket de med, de som overlevde? Og hvordan klarte de å leve videre?

Trude Teige vandrer rundt på kirkegården. Det var en tilfeldighet at forfatteren og den tidligere TV2-journalisten leste om masseselvmordene i Demmin mens hun gjorde research om sovjeternes voldtekter i Tyskland. Hun snakket med tyske historikere som aldri hadde hørt om tragedien, og journalisten i henne tenkte at her, her er jeg på sporet av en ukjent historie.

- «Mormor danset i regnet» er blitt en roman om fortielse, sier Trude Teige, og peker innover blant bjørketrær og gamle gravstøtter. Hun har sett for seg at en av personene i boka er begravet her.

- Boka handler om hvordan hemmeligheter virker inn på de neste generasjoner, og hvordan kjærligheten redder mennesker. Den handler om tyskerjenter, men like mye om menneskers evne til å reise seg. Noen vil aldri klare det, og man må jo lure når man går rundt i denne byen, hvordan har det vært å leve videre når nesten alle må ha kjent noen som begikk selvmord? Kunne kvinnene snakke med venninnene om at de var blitt voldtatt? Er det noe man forteller sine barn? 

Kollektive selvmord skjedde over hele Tyskland under de siste krigsdagene, ifølge historiker Florian Huber. Han kaller det verdens største masseselvmord i nyere historie.

- I Demmin druknet folk seg i elva, noen tok med barna sine. Like mange var det som hengte seg. Noen tok gift, som kaliumcyanid, mens andre igjen kuttet over pulsåra. Og den som eide et våpen, ville gå å skyte seg. Og så var det de som ikke klarte det, som ikke druknet fordi elva var for grunn, eller ikke tok nok gift, sier Huber. Han har lest utallige dagboksnotater fra overlevende, og han har fått deres historier:

FORTIELSE: I romanen skriver Trude Teige om hvordan
hemmeligheter påvirker flere generasjoner.
FORTIELSE: I romanen skriver Trude Teige om hvordan hemmeligheter påvirker flere generasjoner. Vis mer

Prøvde å ta livet av seg

Irene Broeker, flyktning fra Stettin, kom til Demmin 29. april 1945 med sønnen Holger på to år. Gjemmestedet deres ble oppdaget av en eldre sovjetisk soldat som hjalp henne, og hun unngikk å bli voldtatt. Likevel, i de påfølgende dagene, etter å ha vært vitne til alle skrekkscenene og selvmordene, mistet Irene lysten til å leve. Desperat prøvde hun å ta livet av seg selv og sønnen med gift. Hun lyktes ikke.

Så bestemte hun seg for å henge seg selv og Holger på loftet i huset der de lå i skjul. Men hun klarte ikke se for seg den lille sønnen hengende i et tau. Irene og Holger overlevde tragedien i Demmin. I dagboka, som i dag er å finne i Deutsche Tagebucharchiv, skrev hun: «Jeg vet at alt dette er vanskelig å skjønne. Men alle som var i Demmin i de dager vil tro mine ord.»

En kvinne født i 1938 skrev brev til Huber. Hun fortalte at familien var på vei vestover, da moren ble syk i Demmin. Hun kom seg på sykehus, men måtte flykte da sovjeterne kom. 1. mai fant familien veien til Peene. «Døde kropper fløt i elva. Moren min bandt oss sammen med et tau og så .... Søsteren min var den ster-keste av oss, og hun klarte å frigjøre seg, ropte på hjelp, og så ble vi alle dratt opp av vannet. Som yngstemann, var jeg blitt dyttet under vann av kroppene til moren og bestemoren min, og tilstanden min var kritisk, men vi kom oss til sykehuset og ble reddet. Det var en russisk soldat som bar meg hele veien.»

I presteboligen der Nobert Buske bodde, ble det store møterommet gjort om til sykestue.

Bandasje rundt håndleddet

- I køen av mennesker som kom, hadde mange bandasje rundt håndleddet. Det var de som hadde prøvd å ta livet sitt, men feilet, sier Nobert Buske.

- Moren min var lærer, og gjorde det hun måtte gjøre. Hun tok seg av barn som hadde mistet forel-drene sine. Hun forberedte en ny skole, de fleste lærerne var nazister og hadde rømt, men foreldrene mine var ikke medlemmer av nazipartiet. Vi barna prøvde å få tak i mat og gikk ut på jordene og fant korn og poteter. Jeg husker gudstjenestene i ukene etterpå da de leste opp lister med navn på de døde. Det var den lengste delen av gudstjenesten.

SKULLE TIES IHJEL: Hildburg
Esch var seks år da de
sovjetiske soldatene kom.
Hun husker bergene med
døde kropper i gata. Og åra
etterpå, da det som skjedde
aldri skulle snakkes om.
SKULLE TIES IHJEL: Hildburg Esch var seks år da de sovjetiske soldatene kom. Hun husker bergene med døde kropper i gata. Og åra etterpå, da det som skjedde aldri skulle snakkes om. Vis mer

- Det går fortsatt eldre mennesker rundt i Demmin med arr på håndleddene, sier Florian Huber.

På kirkegårdskontoret har Frau Borvitz funnet fram en gammel regnskapsbok der de står oppført, alle de som ligger i massegraven. «Kvinne, ukjent. Død 1. mai 1945. Druknet.» «Jente, ukjent. Død 1. mai 1945. Forgiftet.» Marianne Sauer ble fire år. Hun var fra Polen.

Listene fyller side etter side. Mange har ingen navn, bare mulig alder. 2-3 år. 10-12 år. En ukjent soldat ble funnet på kirkegården. Selvmord. En ukjent kvinne har fått dødsårsak forgiftet. Rektoren hengt. Noen står oppnevnt med navn og adresse Demmin, og flere steder står familiemedlemmer skrevet etterhverande, besteforeldre, foreldre, og barn, med samme dødsdato, nesten alle mellom 30. april og 3. mai. Begravelsesdatoene derimot sprer seg derimot fram til 3. juli. Mange ble funnet i elva først etter flere uker.

Frau Borvitz forteller at det var kirkegårdsgartnerens datter som sirlig førte inn en og en person inn i regnskapsboka, og peker på et tall på siste side. 625.

Forbudt

Masseselvmordene i Demmin har lenge vært en glemt historie, dette var ikke noe verden, og heller ikke tyskere, skulle få vite noe om.

- I datidas Øst-Tyskland var det forbudt å snakke om tragedien i Demmin, fordi det var forbundet med Den Røde Armés kriminelle handlinger, for det meste voldtekter. Man skulle ikke sette sovjeterne i et dårlig lys, sier Florian Huber.

- Jeg har skrevet om en historie som har vært forsømt i 70 år. De følelsesmessige sårene hos de overlevende og pårørende har vært enorme, og fortsatt syns mange det er vanskelig å snakke om. Noe som er lett å forstå når man tenker på at mange av dem var barn som på den tida rømte fra foreldre som prøvde å ta livet av dem, sier han. 

Trude Teige går oppover hovedgata i Demmin. Nå er alle hus restaurert eller bygget opp på nytt. Bakeren er åpen. Brillebutikken og bokhandelen likeså.

HUSET SOLDATER: Nobert Buske var ni
år da sovjeterne kom og forlangte å
få bo i huset deres. Han husker
hvordan de tente på byen og drakk
det de fant av alkohol.
HUSET SOLDATER: Nobert Buske var ni år da sovjeterne kom og forlangte å få bo i huset deres. Han husker hvordan de tente på byen og drakk det de fant av alkohol. Vis mer

«Mormor danset i regnet»

Det var tre historier som gjorde at Teige bare måtte skrive romanen «Mormor danset i regnet». Det begynte med et møte med krigshistoriker Ragnar Ulstein som oppfordret Teige til å skrive om tyskerjentene. De som reiste til Tyskland på grunn av kjærligheten. De som hadde funnet menn som elsket dem.

Så møtte hun Anna, en gammel kvinne som hadde hørt henne snakke på radio, og gjerne ville treffe henne. Anna hadde kommet tilbake til Norge nesten 70 år etter at hun giftet seg med sin tyske soldat i 1945 og flyttet til Tyskland. Hun fortalte hvordan hun var blitt internert og fratatt sitt norske statsborgerskap.

- På stuebordet hennes lå det et norsk pass. «Jeg er god nok nå», sa hun. Tre måneder seinere døde hun, sier Teige. Nå er Anna blitt en av bikarakterene i romanen.

Til slutt var det historien om Demmin, den Teige bestemte skulle bli et bakteppe for romanen om Juni som husker hvordan mormor danset i hagen når det regnet, og bestefar som etterpå pakket henne inn i morgenkåpe og fant fram portvinen, for nå skulle de snakke.

Det var noe med mormor, men nå er hun død og kan ikke lenger fortelle. Juni finner et bilde av henne med en tysk soldat, men bestefaren hennes var jo norsk?

- «Mormor danset i regnet» er ikke en roman om tragedien i Demmin, men jeg plasserer en norsk kvinne der like etter at tragedien skjedde. Handlingen er lagt til både nåtid, krigstid og førkrigstid.

På let etter 70 år gammel leilighet

Teige har alltid brent for de viktige fortellingene, de som tar stor plass. Om tabuer i samfunnet og folk som føler seg urettferdig behandlet.

INSPIRERT AV DEMMIN: I Trude Teiges roman «Mormor danset i regnet», rusler bokas hovedperson
rundt i Demmins gater, på let etter en 70 år gammel hemmelighet.
INSPIRERT AV DEMMIN: I Trude Teiges roman «Mormor danset i regnet», rusler bokas hovedperson rundt i Demmins gater, på let etter en 70 år gammel hemmelighet. Vis mer
DAGENS GJØREMÅL: Med Bartolomeukirken som vitne, spiller
byens ungdommer fotball.
DAGENS GJØREMÅL: Med Bartolomeukirken som vitne, spiller byens ungdommer fotball. Vis mer

- Da jeg hadde skrevet boka «Svik» som handlet om tyskerjenter, kom det ofte kvinner og fortalte med lav stemme om tyskerjenta i familien. Hun alle kjente til, men aldri snakket høyt om. De fortalte om skammen, fortielsen. Det jeg ønsker med mine bøker, er å gi leserne en ny og større forståelse for samfunnet og for andre mennesker. I min første krim skrev jeg om Norges 40 000 barnehjemsbarn som har levd på utsida av samfunnet. Jeg skrev om eldreomsorgen og hvor lett det er å ta livet av eldre mennesker. Og jeg har skrevet om overgrep i kristne miljøer, det var ei krimbok som skapte mye debatt.

I høstens roman rusler datterdatteren Juni rundt i Demmins gater, på let etter en 70 år gammel hemmelighet. I virkelighetens verden vil Trude Teige inn i Bartolomeukirken. Den er låst til tross for at skiltet på utsida sier den er åpen.

Noen sekunder seinere dukker presten opp med nøkkel. Han heter Norbert Raasch, er 58 år, og har sin datter boende i Norge som kirkeorganist. På en vegg i kirken henger bilder fra Demmin etter krigen. Bilder av nedbrente hus og bombede gater.

Etter 1990

Som liten ble Raasch fortalt om selvmordene av moren, samtidig formanet hun ham om ikke å snakke om det på skolen. Der lærte de at sovjeterne var deres venner, det var de som hadde reddet dem fra nazistene. 

- Først etter 1990 har vi kunnet prate om det, noe som føltes befriende. Hendelsen har ligget som et traume over byen, sier han.[bilde=10, left, eight]

På løkke mellom blokkene er det fotball som gjelder, og en gjeng tenåringer henger rundt og prøver å fange hverandres oppmerksomhet. Og jo, de har hørt at det skjedde forferdelige ting i Demmin da krigen var over. En har hørt at 12-13 stykker døde. Eller var det flere? Femti eller hundre kanskje? Og nei, de har ikke lært noe om det på skolen. Og at sovjetiske soldater voldtok kvinner, nei, det vet de ikke noe om. En av dem kommer på at besteforeldrene levde på den tida, og de har fortalt litt. Det var visst ganske fælt.

ELVEBYEN: Alle bruene over elva Peene, som stille omkranser Demmin, er i dag bygget opp igjen. I
1945 var byen bindeleddet mellom øst og vest i Tyskland.
ELVEBYEN: Alle bruene over elva Peene, som stille omkranser Demmin, er i dag bygget opp igjen. I 1945 var byen bindeleddet mellom øst og vest i Tyskland. Vis mer

Madlen Bannach er 34 år, har sølvkule i leppa, jobb som servitør på «Istanbul grill» og er alenemor for sønnen på 11. Hun vet om massegraven, og var det ikke 900 som begikk selvmord? Besteforeldrene har fortalt henne om volden, og lenge sto det et enormt minnesmerke over falne sovjetiske soldater i byen. Det ble revet da muren falt. Det var aldri noen som snakket om tragedien i Demmin da hun gikk på skolen. Det har aldri vært noen som har fortalt det til sønnen hennes heller.

Hildburg Esch smiler og retter på brillene. Hun forteller at de kunne snakke om tragedien i familien, men aldri offentlig.

- Vi visste ikke hvem som var fienden, hvem som kunne finne på å peke oss ut hvis vi hadde sagt noe ufordelaktig, hvem som kunne få oss fengslet. Min generasjon måtte passe inn i systemet, og selv om vi ikke trodde på systemet, torde vi aldri komme med kritikk.

Nedenfor huset hennes flyter Peene sakte og mørkebrun.

- De jeg ble eldre, ba jeg foreldrene mine fortelle fra disse maidagene, men mor sa lite og far ville heller snakke om nazistene. Det fantes to parallelle sannheter i DDR. Den hjemme, og den offentlige, sier hun.
[bilde=11, left, twelve]
[bilde=12, left, twelve]

FORFATTERBESØK: I massegraven i Demmin ligger hundrevis av dem som begikk selvmord
i maidagene 1945. Trude Teige har brukt tragedien som bakteppe i sin nye roman.
FORFATTERBESØK: I massegraven i Demmin ligger hundrevis av dem som begikk selvmord i maidagene 1945. Trude Teige har brukt tragedien som bakteppe i sin nye roman. Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer