Rune Belsvik

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Rune Belsvik Boka: «Dustefjerten og den store sommarferieturen» (barn/ungdom), Cappelen Begynnelsen: Bollefisen hadde nett funne vegen ut av dyna. Han var fullt påkledd då han la seg. Kleda hang på han framleis. Han klapsa seg på magen. Ei støvsky letta frå genseren og dryste ned i rommet. Sola stakk eit skarpt lys inn gjennom vindauget til han. I dette lyset glitra støvet. Bollefisen syntest det var eit fint glitrestøv. Likevel lurte han på om bekken nedom husa var så lunka at han kunne vaske kleda sine. Han håpte bekken var iskald. Han orka ikkje klesvask i dag heller. Han var så sliten, så sliten. Begrunnelsen: Dette er ei bok om å ha sommerferie, og da er det viktig å tale saken for dem som får prestasjonsangst foran sommerferiene. De som tenker at dette løpet er det ikke sikkert jeg klarer. For mange av oss er sommeren bare et kappløp etter gleder som alltid er rundt neste nes, på neste plass, og dette kravet om at om sommeren skal man være glad og vise fram hvor godt man har lyktes i livet. Det er ei veldig overflatisk og oppskrytt årstid. Og Bollefisen har det knalltøft her, han syntes at våren var ille nok, da følte han at han måtte være glad innimellom, bare fordi det var vår. Om sommeren blir alt verre, for da må han være lykkelig hele dagen, og det greier han ikke. Noen sider lenger ut i boka gjemmer han seg under senga for å få slippe å være med i fortellingen om sommeren.

    geir.anders.orslien@dagbladet.no
Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix