Russerne kommer

Korrupsjon, rasisme, oljepenger, hooligans, Lenin, Putin, klasseforskjeller og EM-suksess. Hva skjer med russisk fotball?

LENIN HAR PÅ SEG dress, slips og vest. Han har en kappe hengende over seg. Blikket og ansiktsuttrykket er bestemt, slik det alltid er på malerier og figurer av store menn.

Han ser ut som han ville vært stolt av den dramatiske framgangen i russisk fotball. CSKA Moskva og Zenit St. Petersburg har begge vunnet UEFA-cupen i løpet av de siste fire åra. Og i sommer fikk vi se et russisk landslag som spilte tidvis festfotball, og endte på tredjeplass i EM.

Statuen av Sovjetunionens tidligere leder er ikke til å gå glipp av foran hovedinngangen på Luzhniki stadion, en arena som tidligere hadde hans navn. Det var på denne hypermoderne banen Manchester United slo Chelsea i Champions League-finalen for et knapt halvår siden. I kveld er det de nevnte klubbene, CSKA og Zenit, som møtes i den russiske toppdivisjonen.

Det er et absurd faktum at for bare et drøyt tiår siden, var denne fotballarenaen utslitt og nesten ubrukelig. Da var den et symbol på fordums stolthet. Et symbol på tida da idrett var en av få muligheter for å skaffe Sovjetunionen internasjonal prestisje. Det var tida da nederlag ikke sto i stil med Lenins og Marx’ verdier. Det var seier som betydde noe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kommunistregimet spyttet store penger inn i idretten - ikke minst fotballen. Det gikk bra. Lenge. Men da Sovjetunionen kollapset i 1991, betydde ikke det bare slutten for verdens første sosialiststat, men også slutten for sovjetisk fotball. Verken myndighetene eller folket hadde tid til ballsparking da en av verdens supermakter ikke fungerte som den skulle.

Den tøffe krigen i Tsjetsjenia gjorde sitt. Det samme gjorde en bølge med kriminalitet og Boris Jeltsins vanstyre. Da nasjonen Russland lå nede med brukket rygg, knuste den samtidig knærne på russisk fotball. Og kneskader tar det tid å bli ferdig med.

PRESSEROMMET på Luzhniki stadion er stappfullt. Det første som møter oss er tykk sigarettrøyk. Noen fotografer har slengt fra seg bagene sine midt i passasjen mellom skrivebordene. De sitter ved et bord like bortenfor, drikker øl og snakker høyt. Vi forstår

ikke et ord.

MEKTIG SKUE: En statue av Lenin står foran hovedinngangen på Luzhniki stadion i Moskva. Det var her Manchester United slo Chelsea i Champions League-finalen i mai. Arenaen er den eneste virkelig moderne i Russland. Alle foto: DANIEL SANNUM LAUTEN
MEKTIG SKUE: En statue av Lenin står foran hovedinngangen på Luzhniki stadion i Moskva. Det var her Manchester United slo Chelsea i Champions League-finalen i mai. Arenaen er den eneste virkelig moderne i Russland. Alle foto: DANIEL SANNUM LAUTEN Vis mer

Noen jenter i begynnelsen av 20-åra står borti et hjørne og skravler. De er pene. Veldig pene. Og de har dyre klær, dyre vesker og enda dyrere smykker. De er konene og kjærestene til spillerne.

De er et symbol på «Nye Russland». De er symbolet på at mye kan skje på 15 år. De er symbolet på en nasjon som er i ferd med å vinne tilbake stoltheten. En nasjon som igjen tør å heve stemmen mot USA.

Men disse jentene er først og fremst symbolet på oljedollarene, som har slått inn over Russland som en tidevannsbølge.

DAGEN FØR drar vi til Krasina Gate, vest i Moskva sentrum, for å treffe en fotballjournalist i landets største sportsavis, Sport Ekspress. Drosjesjåføren spør om han skal vente. Vi spør om han kan komme tilbake om en time og et kvarter. Det kan han.

I resepsjonen til avisa, i tredje etasje, spør vi etter Aleksander Bobrov. «Han kommer snart,» sier en overvektig dame med permanent og rødfarget hår. Like bortenfor ser vi avisas egen pub. Et rom med sportseffekter. Fotballbilder og ishockeydrakter. Og ei skjenkekran.

- Hallo, hører vi plutselig bak oss.

Aleksander Bobrov, en liten skjeggete mann, strekker fram hånda og smiler. Han lukter røyk og kaffe. Bobrov tar oss med til en sliten sofa lenger inn i lokalet. På bordet mellom oss står det en svær, utstoppet hane.

- Den er symbolet til avisa, sier Bobrov, og peker på et eksemplar av Sport Ekspress på bordet. På forsida ser vi den samme hanen.

Litt kjapp research har fortalt oss at den russiske eliteserien i fotball nå er den femte mest lukrative i Europa. At kapitalismen har gjort sitt inntog. At publikumstallene vokser, og at kvaliteten på de russiske spillerne er bedre enn på mange, mange år.

Noe som var hakket verre å finne ut, var at Russlands statsminister, og tidligere president, Vladimir Putin skal ha hatt direkte påvirkning på forvandlingen - han skal ha blitt fly forbanna etter at landslaget tapte 7-1 for Portugal i 2004.

Men vi vil høre Bobrovs versjon.

- Putin er egentlig ikke en fotballfan. Han er mer interessert i judo og alpint. Men selvfølgelig, han har rådgivere. Å tape 7-1mot Portugal var ikke akseptabelt. Noe måtte

gjøres, sier han.

PUTIN SKAL FØRST ha sørget for at en mann han kjente godt, Vitali Mutko, fikk jobben som fotballpresident. Bobrov forklarer:

- Ikke lenge etter 7-1-tapet kom Mutko inn som fotballpresident. Tidligere var han leder for en av regionene under det gamle kommunistpartiet. Han jobbet seg oppover i systemet, og ble kjent med Putin i St. Petersburg, hvor han blant annet jobbet under ordføreren. Seinere, da Putin ble president, sørget han for at folk, i ulike posisjoner, som han hadde jobbet med tidligere, fikk roller som passet ham. Mutko, som på dette tidspunktet hadde vært direktør for både fotballklubben Zenit St. Petersburg, og den russiske fotballigaen, passet perfekt til å ta over det russiske fotballforbundet, sier han.

Men russerne kunne ikke ha noe av at Putin selv ble ansvarlig for utvelgelsen av Mutko, som også er sportsminister. Da hadde det fort blitt trøbbel med FIFA og UEFA.

- Mutko ble valgt på lovlig vis. Fotballforbundet arrangerte en spesialkonferanse for å velge ny president våren 2005. Mutko ble valgt med overlegne 96 av 99 stemmer. Noe av det første han gjorde da han kom til makten, var å få til et statssponset program for å støtte fotballforbundet. Samtidig snakket han om hvor viktig det var for nasjonen at Russland hadde et suksessfullt landslag, og at nøkkelen kanskje var en utenlandsk landslagstrener. Et drøyt år seinere var nederlenderen Guus Hiddink på plass, sier Bobrov.

TANKEGANGEN TIL MUTKO, om at Russland måtte ha et suksessfullt landslag, var som musikk i Putins ører. Den tidligere KGB-agenten har vokst opp med de sovjetiske idealene om at idrett er en metode for å vise sitt lands storhet. Da ble veien kort til verdens 16. rikeste mann, oligarken Roman Abramovitsj, som mange var forbanna på, fordi han hadde brukt store deler av formuen sin på engelske Chelsea, og ikke russiske interesser.

- Tidligere var det ikke vanlig at rike businessmenn investerte i fotball, eller annen sport, men det er blitt vanligere de siste åra. Men om de spytter inn penger fordi de har lyst, eller fordi …

Bobrov viser at han mener de ikke har noe valg.

- Det er vanskelig å si. Abramovitsj investerte i hvert fall flere hundre millioner rubler (rubelen er verdt cirka en femtedel av krona, journ.anm.) i det russiske fotballforbundet. Det mest spesielle er kontrakten han opprettet med Hiddink. Det er nemlig

ikke én kontrakt, men flere. Hiddink har en offisiell kontrakt med fotballforbundet, som gir ham to millioner euro i året. I tillegg har han en som gir han 900 000 ved siden av, så det blir 2,9 millioner etter skatt. Han har også en kontrakt direkte med Abramovitsj, fra et fond i det nasjonale fotballakademiet. Jeg er ikke sikker på hvor mye han får derfra. Det sies at han tjener rundt fire millioner euro skattefritt i året, men noen sier det er så mye som ti. Han tjener i hvert fall ekstremt bra.

LUZHNIKI STADION ser enda større ut innenfra enn utenfra. Vi sitter i det ene hjørnet, sammen med resten av pressen. På motsatt side sitter de rundt 1000 supporterne fra St. Petersburg. De er stuet høyt opp på kortsiden. Hundrevis av politimenn står mellom dem og hjemmefansen fra Moskva.

Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Rundt friidrettsbanen som omkranser fotballbanen, står det politimenn annenhver meter. Men bortsett fra Zenit-fansen, CSKA-supporterne og noen få tusen tilsynelatende nøytrale på den ene langsida, er stadion nesten tom.

Sånn blir det når bare en brøkdel av de 78 360 oransje, gule og røde setene er fylt opp. Men de supporterne som er på plass vet å gi lyd fra seg. Zenit-fansen synger nå. Høyt.

Men så tar hjemmefansen over. «La, la, la, la, la, la, ååååhh, C-S-K-A». Vi rekker å tenke at melodien er identisk med én Lillestrømsupportene bruker, men nå kommer spillerne utpå.

Vi ser brasilianske Vagner Love, ukrainske Anatoli Tymotsjuk og russernes egne stjerner Andrej Arsjavin, Igor Akinfejev og Juri Zhirkov. Dette er karer som tjener like bra som de beste spillerne i Premier League og Primera División.

TIDLIGERE DENNE DAGEN ringer vi Andrej Malosolov, pressesjef for det russiske fotballforbundet og visepresident i den russiske supporterforeningen.

Han foreslår at vi kommer til de nye lokalene til fotballforbundet, sørøst i Moskva i sentrum. Vi treffer Malosolov i resepsjonen. Han er en halvtime for sein. Etter å ha ønsket oss velkommen, men ikke beklaget forsinkelsen, følger han oss gjennom de gulmalte korridorene. Vi går forbi en rekke innrammede bilder av russiske fotballspillere. Alle er av nyere dato, de fleste fra sommerens EM.

På kontoret hans henger det tre russiske landslagsdrakter og en rekke bilder. Det er et bilde av ham selv og Vladimir Putin. Litt lenger bort på veggen henger et bilde av ham sammen med Guus Hiddink. Vi begynner enkelt.

- Det er gode tider for russisk fotball?

- Da.

Han smiler tilfreds.

- Yes, sier tolken.

Nå utdyper han, og denne gangen trenger vi hjelp til å oversette.

- Landslaget gjør det endelig bra igjen, uten suksess de siste 20 åra. Og så har vi endelig hatt suksess i europeisk klubbfotball også.

Malosolov lener seg tilbake i den store kontorstolen. Han har lagt armene i kors over den store magen.

- Er det tilfeldig at fotballen er i framgang, nå som landet er i framgang også?

- Jeg ville ikke kommet med en sånn sammenlikning. Det går mer på at penger er blitt spyttet inn i fotballen, og at vi har turt å prøve nye ting. Det er jo første gangen vi har en utenlandsk sjef. Hiddink skal ha mye av æren. Han har fått spillerne til å prestere sitt ytterste i hver sin rolle. Det er som om han har aktivert en eller annen patriotisk funksjon i hver og en av dem.

- Var de ikke patriotiske før han kom inn?

- Jo, men han klarte å aktivere patriotismen på en ny måte. De åpnet hjertene sine mer. Det var ikke vanlig før hans tid.

I kampen på Luzhniki er det ingenting som tyder på at de 22 karene på kunstgresset kan åpne hjertene sine for noe som helst akkurat nå. Det er en smertelig kjedelig fotballkamp.

Brasilianske Vagner Love prøver seg med et skudd, men det er også det eneste som skjer. På sidelinja er Zenits genierklærte nederlandske trener Dick Advocaat helt propell. Han nærmest jogger fram og tilbake for å kunne skrike ut ordrene sine mest mulig effektivt. EM-helten Arsjavin prøver seg på et langskudd nå, men ballen havner rett i klypene på Igor Akinfejev i hjemmeburet. Omgangen ender 0-0.

FØR ZENITS UEFA-cupfinale mot Glasgow Rangers i Manchester i mai, fokuserte britisk presse på det russiske fotballforbundets manglende evne til å straffe rasistisk oppførsel blant supporterne. Og når vi konfronterer journalist Bobrov med kritikken, forstår vi hvor dypt problemet stikker.

- Mange av supportene roper «apekatter, dra hjem» til de svarte spillerne. En del hvite menn på tribunen kaster bananer også. Noen av klubbene har en slags uoffisiell policy på at de ikke har svarte spillere, og for å være helt ærlig kan jeg ikke klandre dem. Vi har så mange svarte spillere her nå, og de oppfører seg utrolig dårlig, sier han som om det skulle være den største selvfølgelighet.

- Jeg mener ikke bare på banen, men i det vanlige. De svarte spillerne kommer fra en annen kultur. Jeg kan egentlig ikke kalle dem mennesker. Jeg vet det er rasistisk, men jeg kan ikke kalle dem mennesker. Jeg har hørt historier om hvordan de afrikanske spillerne har oppført seg når lagene har vært på treningssamling. De forsøpler. Etterlater seg kyllingbiter under senga. Tyggegummi. Papir. Alt mulig. Og de nekter å lære russisk.

- Nå er du fordomsfull.

- Nei. Du kan godt kalle oss en rasistisk nasjon, men sånn er det bare.

I LOKALENE til fotballforbundet viser Malosolov at heller ikke han har forstått, eller akseptert, problemet.

- Jeg tror det er et konstruert problem. Selvfølgelig har vi et problem hvis ikke supporterne oppfører seg som de skal, men det er ikke så ofte de gjør det.

Våre kilder sier imidlertid noe helt annet. Det er ikke lenge siden en del av Zenit-tilhengerne ropte «Sieg heil» for å støtte laget sitt.

Det har ikke Masololov noe godt svar på. Han vil heller snakke om det som gjøres for å bekjempe den stadig voksende gruppen hooligans. Denne gruppen har klare regler for hvordan de skal slåss. Det oppstår sjelden bråk på stadionanleggene, men de møtes gjerne på parkeringsplasser og andre åpne områder utenfor byene. De bruker aldri våpen, og gruppene avtaler hvor mange som skal være med på forhånd. Dette fordi de «respekterer» hverandre.

- Problemene oppstår ofte mellom supportere fra Moskva-klubbene og de fra mindre byer, spesielt Grosnyj og Naltsjik. Vanligvis når Moskva-klubbene drar dit, oppstår det problemer. Nylig arrangerte vi et møte, som var unikt, fordi det møtte representanter fra seks Moskva-klubber, samt fra Terek Grosnyj og Spartak Naltsjik. Vi fikk til en veldig positiv dialog, og alle representantene viste at de virkelig vil ha slutt på problemene.

- Hva slags problemer snakker vi om?

- I Naltsjik ble noen supportere fra Moskva kastet stein på, for eksempel. Når tsjetsjenerne kommer til Moskva, snakker folk ofte stygt til dem. Det må vi få slutt på. De må føle seg trygge og velkomne.

- Men det er ikke mange månedene siden det gikk hardt for seg på tribunen da Zenit møtte Lokomotiv Moskva?

Masolov trenger en tenkepause før han svarer.

- Den russiske ligaen går nå gjennom de samme problemene mange av de andre store ligaene allerede er ferdige med. På den kampen du nevner, fra i sommer, ble det begått an alvorlig feil av en urutinert person i Lokomotivs fanklubb, slik at hooligans fikk kjøpt 50 billetter de aldri skulle ha hatt. Det var tragisk, men vi ser på dette som et enkelttilfelle.

ANDRE OMGANG mellom CSKA og Zenit blir ikke mer underholdende enn den første. Hjemmelaget pumper baller forover, men kommer sjelden lenger enn 16-meteren til Zenit. Der går de seg fast.

Plutselig blir én spiller fra hvert lag utvist. Publikum roper og hytter med nevene mot dommeren. Vi skjønner ikke et ord. Det gjør ikke tolken heller. Han rister på hodet og ler. Ingen aner hva som har skjedd, men alle virker sinna - unntatt en av fotballkonene. Hun ser ut som om hun kjeder seg enormt. Hun fikler med en fancy mobiltelefon med gullfarget deksel. Det ser ut som hun skriver en tekstmelding.

Men nå legger hun telefonen tilbake i Gucci-veska, og titter ut mot banen. Hun minner om et lite barn som vil bli underholdt. Vi tenker på alle de fine bilene ved hotellet. Alle de dyre dressene og kjolene og smykkene. Og alle de bleke, slitne ansiktene vi så på t-banen tidligere på dagen. De som ikke har råd til å gå på restaurant. De som tjener like mye på et år som mannen til jenta der nede gjør på én fotballkamp.

TANKENE FLYTER OVER til korrupsjonen. Vår russiske kontakt har fortalt om litt av hverdagskorrupsjonen i landet. Hvordan politiet har egne priser på trafikkovertredelser. Kjører du i fylla, må du betale en viss sum til politimannen. Det er dyrt, men billigere enn å havne i fengsel og miste jobben.

Tidligere på dagen, ble taxisjåføren vår stoppet i en «rutinekontroll». Han måtte vise sertifikat og åpne bagasjerommet. «Hva hvis det hadde vært noe galt?» spurte vi.

Da ristet han bare på hodet og pekte på lommeboka.

Vi spør journalist Bobrov om matchfiksings-anklagene mot flere russiske lag de siste åra, blant annet CSKA. Både Erik Hagen, som spilte i Zenit, og Jørgen Jalland, som spilte i Rubin Kazan, har gått ut og sagt at de mener matcher fikses i den russiske ligaen.

- Det er aldri blitt bevist i toppdivisjonen, sier Bobrov.

- Som alltid, så sier folk at det eksisterer, men hvordan kan du bevise det? Da må du gjøre som i Tyskland eller Italia, hvor politiet brukte store ressurser på å avlytte telefonsamtaler, men sånt er det ingen som gjør her. Det er bare et stort rot.

- Tror du det skjer, personlig?

- Jeg tror det skjer, og jeg tror det er verre nå enn for 20-30 år siden på grunn av alle bookmakerne, både de lovlige og de ulovlige. Men jeg tror det skjer alle andre steder også, ikke bare i Russland.

CSKA FORTSETTER å angripe, og blant hjemmefansen er humøret på topp. De står arm i arm, og hopper fram og tilbake mens de synger, men laget deres får det ikke til. De holder på ballen i lange perioder, men kommer sjelden til skudd.

To minutter på overtid får de imidlertid sjansen de har ventet på, frispark på 20 meter. Vagner Love stiller seg opp. Supporterne hever stemmen nå. Noen synger, mens andre er så spent at de holder kjeft. Love konsentrerer seg, tar fart og treffer kula med stor kraft med innsiden av foten. Det er som om tida står stille når den er på vei mot mål.

Litt som da tida sto stille da Russland spilte kampene sine under EM i sommer. Ifølge offisielle tall så 70 prosent av innbyggerne EM-semifinalen mot Spania på tv. Det var ansiktsmaling, fotballdrakter og skjerf i gatene. Det var som om nasjonalfølelsen var vunnet tilbake, og at nå skulle den testes. Denne EM-feberen fulgte opp en vanvittig mai måned for russerne. I løpet av noen dager vant Zenit UEFA-cupen, ishockeylaget ble verdensmestere og sangeren Dima Bilan vant Grand Prix.

Russerne hadde noe å være stolte av. Igjen følte de seg som en nasjon som var å regne med.

Men selv om ting går bra for tida, har pressesjef Malosolov ingen problemer med å innrømme at russisk fotball ikke hadde vært der den er i 2008 uten hjelp fra oligarkene.

- Uten dem hadde det vært vanskelig å ta det steget vi har gjort. Vi bruker pengene fra dem på fotballakademier, skoler og en del går jo med til å lønne Hiddink. De pengene som ikke kommer fra oligarkene, kommer fra sponsorer. Vi har med oss det største telekommunikasjonsfirmaet, en ølprodusent, et firma som produserer elektronikk og flere andre, sier han og peker på at nesten 300 millioner kroner fra Abramovitsjs lommer går til utvikling av spillere, trenere og fasiliteter for ungdomsfotballen.

- Men dere har blitt kritisert for at alle investeringene er kortsiktige - at altfor lite går til ungdomsfotball og skoler?

- Njet. Det er feil. Vi tenker ikke kortsiktig. Mye av pengene går til barneidrett og ungdomssatsing. Disse satsingsområdene stoppet helt opp da Sovjetunionen kollapset. Investeringene garanterer at idretten vil utvikle seg her i landet, samtidig som de stimulerer andre sponsorer til å spytte inn penger i idretten. Et godt eksempel er da myndighetene bevilget 16 millioner rubler til bygging av to fotballbaner i Kazan (en av landets største byer, journ.anm.). Lokalpolitikerne der så at banene var både populære og utviklende, så de bevilget en del av sitt lokalbudsjett til å bygge enda flere baner, sier pressesjefen, og smiler som om han er tilfreds over sitt eget svar.

BOBROV ER IMIDLERTID langt mer negativ til hvordan pengene brukes.

- Jeg ser ikke nok investeringer i infrastruktur og stadionanlegg, og jeg ser heller ikke nok penger gå til skoler og fotballakademier. Jeg tror vi fortsatt ikke har nok kvalifiserte trenere, fordi da Sovjetunionen kollapset, gikk alt i stå. De som var fotballtrenere den gangen, måtte finne seg andre jobber, og kompetansen ble borte. Samtidig mistet vi alt av bøker og annet materiell for sport og fotball. Problemet er at de store pengene går nesten bare til spillerlønninger. Og så skal agentene, trenerne og sportsdirektørene ha en del av kaka.

Et annet problem er at eierstrukturen i mange av klubbene virker uviss.

- Det er for eksempel ikke helt klart hvem som eier CSKA Moskva, sier Bobrov.

- Det er private aktører, men vi er usikre på hvor mange det er, og hvor mye de eier. Det ble sagt at Abramovitsj var inne i CSKA tidligere, men han måtte trekke seg på grunn av at UEFA ikke tillater at man har eierinteresser i mer enn én klubb. Han hadde jo Chelsea også. Firmaet som eier CSKA har base på noen øyer i Karibien eller noe sånt. Ser du på andre klubber, vet vi at Gazprom støtter Zenit, den russiske jernbanen støtter Lokomotiv Moskva, KGB, politiet og en bank støtter Dinamo Moskva, Lukoil støtter Spartak Moskva, mens Saturn Moskva støttes av det regionale Moskva-budsjettet. Mange moskovitter har klaget på det, ettersom de mener pengene heller burde gå til skoler, sykehus også videre. De blir ikke noe mindre forbanna når de hører at noen av de utenlandske spillerne tjener opp mot fire millioner euro i året.

EN AV DEM ER Vagner Love. Nå suser frisparket hans utenfor på Luzhniki. Når Zenits keeper sparker ballen ut igjen, blåser dommeren av kampen. Et av de store oppgjørene i den russiske serien ender 0-0.

Kampen har vært et eneste langt gjesp. Vi vet ikke helt hva vi skal tro, men noen uker seinere slår Zenit Manchester United i Supercupfinalen i Monaco.

I fotballforbundets lokaler er Malosolov i full gang med å prate om hvor god han tror den russiske ligaen vil bli de nærmeste åra.

- Jeg tror vi kan kjempe med den engelske og den spanske serien snart. Vi er i ferd med å få ganske gode resultater i Europa, og nå vises russisk fotball på tv i Spania og Italia. Vi har mange gode utenlandske spillere, som Vagner Love og Dudu, men de aller beste kommer ikke hit ennå, selv om lønningene er gode. Først må nivået bli enda bedre, fastslår han.

VI FASTSLÅR at det er et stykke igjen. Dagen etter 0-0-kampen på Luzhniki tar vi T-banen til Petrovsky Park, hjemmebanen til Dinamo Moskva, et av landets beste lag.

Den står i sterk kontrast til arenaene Malosolov ønsker seg. Den 36 000-seter store banen ser ut som en sliten, litt større versjon av gamle Bislett. Vi går rundt halve stadion, før vi finner en tunnel som gå rett inn på tribunen. Der inne ser vi tusenvis av hvite og blå plastseter. De ser nye ut. Det gjør flomlysanlegget også.

Men resten av det som møter blikkene våre, hører til en annen tid. Malingen faller av veggene. Plakatene har falmet. På et skilt står det «Tribune de nord» og «Nord Stand». Det er tydelig at franskkunnskapen er bedre enn engelskferdighetene.

På den ene langsida ser vi statuen av Lev Jasjin, keeperen som mange mener er den beste gjennom tidene. Han har på seg den karakteristiske sixpence-lua. Et steinkast unna statuen, ligger supporterbutikken, eller rettere sagt supporterkiosken.

Den er knøttliten, og selger drakter, pins og skjerf. Noen av lokalene på stadion er leid ut til et bilverksted, et treningssenter og en restaurant, som ikke akkurat ser ut som den har Michelin-stjerne.

Dette er realiteten for russisk fotball i 2008. Slik oppsummerer journalisten Bobrov situasjonen:

- Russisk fotball er en morsom verden. På den ene siden har vi masse penger. Gode spillere. På den andre siden har vi store problemer. Dårlige stadionanlegg, dårlig infrastruktur, mangel på trenere, mangel på dyktige sportsdirektører. Det er mange grunner til å få hodepine. Men, vi klarte av en eller annen grunn å ta tredjeplass i EM. Jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det om igjen med det første, men vi får se.

MALOSOLOV PEKER på at et sted må man begynne. Ingen, ikke engang Vladmir Putin eller hans etterfølger Dmitrij Medvedev, kan forandre russisk fotball på én dag. Spesielt ikke når man skal begynne på bunnen. Ikke bare er det mangel på kompetanse. Det er mangel på generell fysisk form.

Russerne lever kortest i Europa, 30 000 av dem dør årlig av alkoholforgiftning og et enormt antall får hjertesykdommer.

«Dette er Russland,» er gjerne forklaringen på det som ikke kan forklares. Ikke rart den russiske folkesjela har litt å jobbe med. Som Bobrov sier:

- Vi er verken optimistiske eller pessimistiske når vi snakker om framtida. Vi er realistiske. Vi satser alltid på det verste. Sånn sett blir resultatet gjerne bedre enn vi tror. Når du bor i et land som har vært gjennom så mange vanskelige perioder, spesielt de siste hundre åra, så blir det gjerne sånn.

Men hvis den russiske fotballen, hjulpet av sort gull og Kremls politiske støtte, fortsetter på samme måte, spørs det om Pelé må bite i seg sitt gamle utsagn om at Russland ikke vinner fotball-VM før Brasil vinner VM i ishockey.

pmt@dagbladet.no

Kilder: «Football Dynamo: Modern Russia and the People’s game» av Marc Bennetts, «Behind the Curtain: Travels in Eastern European Football» av Jonathan Wilson, FIFA, The Guardian, The Observer, Wikipedia.

EM-SUKSESS: De russiske spillerne i vanvittige gledesscener etter å ha slått Nederland i kvartfinalen i EM i sommer. Mesterskapet ble russernes første med suksess siden Sovjet-tida.
SUPERSTJERNE: CSKAs brasilianer Vagner Love er en av de største stjernene i den russiske ligaen. Men ikke alle klubber ønsker fargede spillere velkommen. - Noen av klubbene har en uoffisiell policy på at de ikke har svarte spillere, forteller journalist Bobrov.
MER SPORT: Denne reportasjen og flere andre spennende sportssaker kan du lese i dagens Sportmagasinet.
FOLKETOMT: Publikumstallene stiger, men en vanlig seriekamp er ikke nok til å fylle Luzhniki stadion. Zenit-supporterne ble plassert langt fra alle andre under oppgjøret mot CSKA av sikkerhetsmessige grunner.
BRENNHETE FØLELSER: Zenit-supporterne fyrer opp bengalske lys på Luzhniki. Russland sliter med en stadig voksende gruppe hooligans, men de holder seg stort sett borte fra selve kampene.
SLITEN STADION: Petrovsky Park, hjemmebanen til Dinamo Moskva, har sett sine bedre dager. Arenaen er typisk for de dårlige fotballanleggene i Russland.
TRUA PÅ RUSSLAND: Andrej Malosolov, pressesjef i det russiske fotballforbundet, tror den russiske serien vil kunne konkurrere med den spanske og den engelske om noen få år.
SUPPORTERKIOSKEN: Dinamo-supporterne må nøye seg med en supporterkiosk, i stedet for en butikk. Her kan de kjøpe drakter, skjerf og andre effekter.
MEKTIGE HERRER: Valerij Gazzajev (foran) og Dick Advocaat (t.h.) er trenere for henholdsvis CSKA og Zenit. Begge har hatt stor suksess i sine respektive klubber.
STORE FORSKJELLER: Russland er nå et av landene med flest milliardærer i verden, men forskjellen er stor til mannen i gata. Slik er forskjellen på VIP-tribunen og den «vanlige» tribunen på Luzhniki stadion.
EM-HELTEN: Zenit St. Petersburgs Andrej Arshavin (27) er symbolet på den russiske fotballframgangen.
JOURNALISTEN: Aleksander Bobrov er journalist i Russlands største sportsavis Sport Ekspress. Hanen er avisas symbol.