Ryddegutten

Det er sex, dop og eiendom som selger, sier

NÅR FINN TVETER LEGGER de svære nevene sine på duken, klirrer det i glassene. På nabobordet også.

Alle som leser aviser vet at han har rett i at sex, dop og eiendom selger best. Daglig boltrer eiendomsmeglere seg i spaltene, og hver gang en av dem snyter, jukser, fikser eller tuller seg, er det Tveter som rykker ut.

Direktøren i Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF) er 1.95 på sokkelesten. Han er senete av muskler og har et plagsomt insisterende vinnerinstinkt. Eiendomsmeglerne valgte den tøffeste gutten i klassen til å forsvare seg.

Lenge så det ut til at Finn Tveter skulle skikke seg vel. Han var jo en slik kjekk ung mann. Juristen som tok OL-medaljer på fritida. Aktiv roer, gift med den vakre Tone, tre gløgge barn. Og så - et plutselig karriereskifte. Etter å ha hjulpet forbrukere som kjempet mot bankvesenet, gikk han over til eiendomsmeglerne. Nesten som Darth Vader i Star Wars, som valgte den mørke siden. Kanskje Tveter er en tapt ridder. Siden 1998 har han brukt arbeidstida på å rydde opp i en bransje som framstår som helt Texas.

-  Eiendomsmeglerne har jo et litt ...

-  Frynsete renommé?

-  Ja, akkurat. Hvorfor valgte du den bransjen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  De valgte meg. Jeg skulle nesten til å si at jeg har en misjon, hæ hæ.

Til og med latteren til Tveter har en viss størrelse. Han ler stort, høyt og legger neven forsiktig på bordet så koppene hopper.

-  Du må snu spørsmålet. Hvorfor er det så mye galt i eiendomsbransjen? Og viktigst - kan man gjøre noe med det?

De siste ukenes avsløringer, Notar-skandale og takstmenn som er kjøpt og betalt, tyder på at det er et langt lerret å bleke. Det er åtte år siden Tveter fikk forespørsel om han ville ha jobben i NEF. Det andre vil kalle trøbbel, kaller Tveter en utfordring.

-  Etter åtte med deg ved roret, er meglerne blitt bedre?

-  Eh ...

Tveter nøler ukledelig lenge, men så kommer han på en positiv vinkling.

-  Bransjen har utviklet seg utrolig på disse åtte åra. De store kjedene har bygd seg opp, og det er blitt enormt mange meglere.

-  De er blitt flere, men spørsmålet er om de er blitt bedre?

-  Nei. Ikke som bransje.

-  Hva er bransjens største problem?

-  Alle meglerne som er ufaglærte.

MAN TRENGER IKKE å være kvantefysiker for å selge hus. Faktisk trenger man ikke utdannelse i det hele tatt. Mens bransjen har vokst seg stor, øker antallet meglere som har tatt noen raske kurs, og det er det. For å bli statsautorisert megler må man ha en treårig utdannelse fra BI. Etter to års praksis, kan man være fagansvarlig. Og da, da kan du lede ti stykker, helt uten utdannelse.

-  Og de kan selge hus?

-  De kan selge hus og leiligheter. Alle de kjente meglerne i Oslo er ikke ordentlige eiendomsmeglere. Nils Nordvik, for eksempel, har ingen meglerutdannelse. Han er økonom.

-  Miguel Sørholt da?

-  Han er flyvert.

-  Per Andreas Poppe?

-  Ingen utdannelse. Han gikk på BI, men tok aldri eksamen. Men disse gutta her, de er flinke. Problemet er alle de andre som flyr rundt uten fagutdannelse. Markedet koker, oppdragene suser inn, og da henter man folk inn fra gata. De har ikke tid til at folk sitter på skolebenken et år. De sender dem i felten. Learning by doing. Men selger du hus og hjem, kan du ikke eksperimentere. Forbrukerne er ikke prøvekaniner.

-  Er ikke det åpenbart for meglerne?

-  Nei, fordi det er ingen formelle krav til å selge eiendom. Eiendomsmegler er en beskyttet tittel. Men megler, det kan alle kalle seg. Alle firmaene gjør så godt de kan for å skjule forskjellen.

-  Så det er bare ljug?

-  Merkelappen stemmer ikke med innholdet. Man kan godt være megler, selv om man drev frisørforretning dagen i forveien.

NYLIG BLE NOTAR I BERGEN fratatt bevillingen. Kredittilsynet mistenkte dem for å drive butikk i butikken. Et snaut døgn seinere gjenåpnet Notar med nytt styre og ny daglig leder. Den nye sjefen heter Christer Vikebø. Han er en frisk fyr med løs snipp som skriver navnet sitt med euro- og dollartegn. {euro}hri$ter. Uka før poserte han i Bergensavisen sammen med fire Notar-kollegaer og deres fete luksusbiler. Christer har to selv. En Porsche Cayenne og Porsche 911 kabriolet.

Finn Tveter begraver hodet i hendene når han snakker om det.

-  Huff og huff. Så dum går det ikke an å være, men det var de.

-  Hva synes du om Christer?

-  Han utviser grov uforstand i tjenesten. Men jeg må få legge til, ingen av disse meglerne er våre medlemmer. Jeg prøver å holde orden på de 1300 statsautoriserte eiendomsmeglerne i vår forening. Men alle de andre, de er helt uten styring.

-  Har meglere lavere moral enn folk flest?

-  Nei, det tror jeg ikke. Men de er mer kreative.

MONTREAL 1976. DDRs nasjonalsang «Auferstanden aus Ruinen» gjaller over høyttaleranlegget. Det er medaljeseremoni. Øverst på pallen smiler det østtyske rolandslaget. På andre plass står nordmennene. Finn Tveter spyr.

-  Jeg var ikke menneske. Jeg spydde av utmattelse. 30 000 tilskuere. TV-overføring og greier. Det var ikke pent.

Han var i sitt livs form. Lagkameratene hadde bestemt seg for at de gikk for gull. Tusen meter inn i løpet skulle de hente ut absolutt alt, og grisebanke konkurrentene. Det er da østtyskerne trekker ifra. Nordmennene får et svare strev med å holde andreplassen.

-  Det var et sjokk. Jeg trodde virkelig at vi skulle ta dem. Og jeg hater å tape. Det er ikke bare noe jeg sier. Jeg virkelig hater å tape.

-  Plager det deg fremdeles?

-  Ikke nå lenger. Men det er klart jeg har mine tanker. 1976 var midt i den verste dopingtida. Sannsynligvis var østtyskerne dopet de også. Jeg kan selvsagt ikke bevise det, men å dra fra på den måten ... Det er noe som ikke stemmer.

Tveter forsto tidlig at skulle han noen vei her i livet, måtte han bli venn med smerten. Jo før de ble kjent, desto tidligere kunne Tveter innta seierspallen. Gjennom OL, VM og en lang rekke norgesmesterskap har smerten vært en trofast kamerat.

-  Jeg sutrer når jeg er sjuk, men jeg tåler smerte.

-  Hvordan tåler du det?

-  Det henger sammen med konkurranseinstinktet. Vil du vinne må du tåle smerte. Men om jeg liker det? Jeg vet ikke.

-  Hva gjør du?

-  Jeg ser bare bort fra den. Jeg sier til meg selv at jeg skal gå hardere. Når det butter imot, må du gjøre det motsatte av det kroppen har lyst til. Hvis du er sliten, må du gi gass. Hvis ikke begynner du bare å kjenne på smerten.

Det er vissnok hans eldre brors skyld at yngstemann ble som han ble. Hvis storebror kunne lese, skulle Finn det også, selv om han bare var fire år. Han skulle løpe raskere, hoppe høyere og tåle mer. Finn var et slikt barn som brukte deler av dagen på å løpe i sirkler rundt sin bror med hevete armer og skråle; jeg vant! Jeg vant! Han nektet å gå i barnehage. Det var bortkastet tid, når alle de tøffe guttene gikk på skolen. Pjokken ble med storebror på skolen. Når han var heldig fikk han være med inn i klassen. Hvis ikke satt han utenfor og ventet.

-  Jeg fikk nok bank, men det varte ikke lenge. Jeg sørget for å bli sterk nok.

Og når Finn rotet seg opp i trøbbel, kom alltid far til unnsetning.

-  Det var veldig greit hjemme hos oss. Modern tok seg av min bror, pappa tok seg av meg. Jeg var fars gutt. I dag hadde man sett på det som helt gærent.

-  Hvorfor det?

-  Fordi min bror og mor var som erteris. Alltid på lag mot meg. Først da far kom hjem ble vi to mot to.

I sommerferiene hendte det at far og Finn dro på ferie, mens mor og storebror ferierte et annet sted. Ingen av dem synes det var problematisk. Det var sånn det var.

-  Jeg hadde et dypt og inderlig forhold til min far. Han var en real kar. Dønn ærlig. Baksnakket aldri. Han lærte meg nøkternhet.

DET DER MED NØKTERNHET har hengt seg fast. Tveter sykler til jobb. Han vil ikke ha det for komfortabelt på ferier heller. Det beste er å dra ut med kona i robåten, en færing, og finne seg en liten holme etter sju timers intensiv fysisk aktivitet.

-  Tone er fin. Hun blir aldri sliten. Klager aldri. Noen damer er sånn at de helst bare vil være hjemme, men Tone er med på alt.

For å bo i fred og fordragelighet med Finn Tveter må man akseptere at fritid og trening er uløselig knyttet sammen. Heldig for ham at kona er tidligere juniormester i langrenn. Mens han sykler til jobben, løper hun. Fra Bærum til Oslo bruker hun halvannen time, én vei. Da har hun luftet bikkja tidligere på morgenen.

-  Tone er jævlig sporty. Hun går fra meg på ski og knuser meg når vi løper. Nei, hun er fin.

Det er blitt antydet at fars sterke konkurransedriv har satt sitt preg på familien. De tre døtrene kunne gjerne spille Memory med far, så lenge han fikk vinne. På skiturer i familien Tveter, slentret man ikke av gårde for så å ta appelsinpause i første solvegg.

-  Barndommens skiturer, er det noe døtrene dine må i terapi for nå?

-  Det var nok en prøvelse for dem. Men alle går på ski fremdeles. Vi begynte tidlig å ta dem med på fjellet. En gang hadde vi tre barn i pulk. Det var en utfordring. Vi måtte sale opp bestefar også, men vi kom oss på tur. Det var stilig, hæ hæ.

Koppene klirrer og bordet skjelver under nok et dunk fra neven. Tveter har et mildt og behagelig vesen. Han er bare så mye. Mann. Latter. Håndtrykk. Kropp. Tveter glir aldri ubemerket inn i et rom. Han har en slags massiv tilstedeværelse som arbeider for ham, selv når han er helt stille.

OM MORGENEN, DERIMOT, er han ikke på plass. Verken i hodet eller kroppen. Etter frokost går han i gang med det som etter hvert er blitt et ritual. Jakten på brillene. Hansker. Lommebok. Briller igjen. Nøklene, hvor i huleste er nøklene?

-  Jeg har på en måte gitt opp. Jeg er rotete. Jeg tenker på noe annet hele tida. Det er derfor jeg kjører over fartsgrensen. Jeg tenker på noe annet.

-  Hva tenker du på?

-  Døtrene mine. Jobben. Det er så mye å henge fingrene i.

-  Hender det du gruer deg for å åpne avisa om morgenen?

-  Det har jeg sluttet med. Jeg er så vant til negative oppslag. For å si det sånn: Jeg kommer aldri til å lese overskriften: Nå har eiendomsmeglerne blitt så mye bedre.

Før kunne han bli rasende. Tveter ble forbanna på kollegaer, rokamerater og familien. Det knyttet seg i magen, sinnet boblet opp, boblet over og til slutt - eksplosjon. En dag bestemte han seg for at noe måtte gjøres.

-  Du trenger ikke å gå til psykolog for å finne ut av det. Jeg bare sluttet. Det er ti år siden nå.

-  Du bare sluttet?

-  Ja. Du kan kontrollere sinne på samme måte som du kan kontrollere smerte. Jeg bare tok det bort. Det å bli så forbanna er nesten som en alkoholiker, kan jeg forestille meg. Man angrer etterpå. Det å ha dårlig samvittighet, særlig overfor ungene, er så ubehagelig. Jeg ville ikke mer.

Han sluttet. Det er oppsiden med et vinnerinstinkt som aldri slumrer. Det er sånn han ønsker å dø. Drevet opp en motbakke, eller ut på en bølge, av en konkurranselyst som nekter kroppen å bli gammel og vissen.

-  Den fineste døden jeg så, var en gammel mann i Nordmarka. Han hadde falt om i en motbakke, med pluto-lue og markadress. Da vi kom, sto en vakker kvinne og forsøkte å få liv i ham. Det var ingen vits, han var død. Men da tenkte jeg at sånn vil jeg også dø. Jeg vil være 80 år og frisk nok til å gå i motbakker. Eller å ro ut i Frognerkilen en sommerdag og tippe over der ute. Vakkert.

HAN HAR NOEN LØP å vinne før han legger seg ned for godt. Det er denne drømmen han bærer på. Drømmen om å bruke kreftene på noen som trenger det mer enn unge meglere med dyre biler og pressekorpset på slep.

-  Jeg tenker på det hver dag når jeg sykler til jobben. Bare ved å bo i dette landet er vi blant verdens mest privilegerte. Jeg kan godt tenke meg å bruke mine siste år på noe annet.

Med ei kone i Utlendingsdirektoratet og en datter som har arbeidet for Røde Kors, får han stadige påminnelser om at det finnes noe mer der ute.

-  Jeg blir kvalm av å gå på Ikea, av all overfloden. Jeg er med på hele greia, jeg kjøper moteklær. Kanskje det bare høres banalt ut, men det gir meg et ønske om å bidra. De som imponerer meg i dag er ikke Røkke og stjernemeglerne, men de som virkelig satser. De som selger huset for å hjelpe noen.

-  Hva vil du gjøre da?

-  Jeg er ikke helt sikkert. Men jeg vet såpass at det må være noe med trøkk. Noe med nerve. Jeg må se resultater. Se at det vokser. Jeg gidder ikke å være en av ti tusen i Frelsesarmeen, for å si det sånn. Det er bare ikke meg.

-  Du vil være best i hjelpearbeid?

-  Jeg vil i hvert fall være skikkelig god.

MAROKKO:</B> Tveter og kona i Agadir på ferie i 1999. Ellers er de fornøyd med Oslofjorden.
ORDENSMANN:</B> Tveter fronter eiendomsbransjens opp- og nedturer.
FORBILDE:</B> Det er storebror Ole Kristians skyld at Finn utviklet sitt ekstreme konkurranseinstinkt.
BLANKE ARK:</B> Første skoledag på Smestad skole i 1954.
1971: Kronprins Harald hilser vinnerne av nordisk mesterskap i roing på Årungen.
PÅ TUR:</B> Med sine tre døtre på den franske riviera.