Ryddesjau i helvete?

Er det plass til folk i Den norske kirke som ikke tror på helvete, spør kommentator.

BISPEMØTETS FØRSTE BLANT LIKEMENN, Agder og Telemark-biskop Olav Skjevesland, tidligere professor ved Menighetsfakultetet, gjør et rederlig forsøk på å belyse Den norske kirkes lære om helvete i Dagbladet (04.02.08).

Dessverre sier han faktisk veldig lite nytt og unngår, betimelig, noen av de aller vanskeligste spørsmålene.

FOR DET FØRSTE: Vi spurte om kristen tro er avhengig av helvete og om Den norske kirke og dens biskoper deler teologiprofessor og indremisjonspredikant Ole Hallesbys syn på helvete eller biskop Schjelderups tro hvor «læren om evig helvetesstraff ikke [hører] hjemme i kjærlighetens religion» (Dagbladet 30.01.08).

I 1954 fastslo Kirkedepartementet at det var plass til folk i Den norske kirke som ikke trodde på helvete. Vi spør igjen om det fortsatt er slik, eller signaliserer biskopen nå at det ikke lenger er rom for Schjelderup og hans likesinnede i Den norske kirke anno 2008?

PÅ DEN ENE SIDEN innrømmer Skjevesland at  fryktmotivet ikke er et særlig kjennetegn ved Jesu budskap.

Med henvisning til Hallesbys helvetestale tar Skjevesland avstand fra det han kaller «en kommunikasjonsmessig ulykke som har vært en lærepenge i medieforkynnelse», men samtidig støtter han helt tydelig saksinnholdet i Hallesbys alvorlige formaninger.

Biskopen mener virkeligheten av helvete er umulig å beskrive fordi den er «bortenfor våre ord og kategorier».

Det er forståelig at det er vanskelig å begrepsfeste noe man ikke vet. Derfor er det overraskende at biskopen likevel opprettholder læren om den evige pine ved å tviholde på Den augsburgske bekjennelse fra 1530 hvor det «føres et barskt språk i datidens stil». 

ULIKE FORESTILLINGER OM HELVETE: Er det plass til folk i Den norske kirke som ikke tror på helvete, spør innskriverne.
ULIKE FORESTILLINGER OM HELVETE: Er det plass til folk i Den norske kirke som ikke tror på helvete, spør innskriverne. Vis mer

DETTE LEDER OSS til det andre fundamentale spørsmålet Skjevesland utelater å svare tydelig på: Hva skjer med de som faller utenfor Guds evige rike?

Biskopen refererer til artikkel 17 i Den augsburgske bekjennelse, men han unnlater å inkludere den delen av paragrafen hvor det står at Gud vil fordømme de fortapte «til å pines uten ende».

Vi spør igjen om det er slik at Den norske kirke lærer at de som, av kulturelle, religiøse eller andre årsaker ikke tror på Jesus skal «pines uten ende», eller er denne ideen kun en «vanvittig helvetesforestilling som kirken fortsatt sliter med»?

SELV OM MAN RYDDER i helvete, så eksisterer helvete. Biskopen spør «Hva var poenget med Jesu fødsel, lidelse, død og oppstandelse dersom utgangspunktet er at alt ender godt, uansett?»

Man kan undre seg om Den norske kirkes lære om fortapelse må innebære evig pinsel, eller kan det være slik at fravær av frelse og evig liv i himmelen i seg selv er nok fortapelse?

Før syndefallet i Edens hage var det ikke et eksternt helvete. Arvesynden er å være adskilt fra Gud og det å være dødelig.

Er vi ikke tilbake til den opprinnelige tilstanden med evig liv i den kommende himmelen eller sitter vi også igjen med et fysisk helvete som et relikt fra middelalderen?

Å være evig død kan ses som fortapelse fra det evige livet, men spørsmålet er om ikke Hallesby, Skjevesland og Den norske kirke opererer med dobbel fortapelse hvor man i tillegg til å være adskilt fra Gud også skal fysisk pines til evig tid?

Ryddesjau i helvete?