Ryk & Reiss

Advokatforeningens nye leder Berit Reiss-Andersen (53) er et surrehue. Det er derfor hun blander Porno-Hagen og Carl I. Hagen.

Nøklene? Hvor er nøklene ? Berit Reiss-Andersen roter febrilsk i den lille selskapsveska, før hun husker det: Hun hadde med seg ei veske til, og det er der de er, nøklene, sammen med lommeboka, kredittkortet, alt. I den veska som ligger igjen i garderoben på Rådhuset. Og nå er ballet slutt.

Dyvåte snøfiller laver ned og vannet fosser i gatene. Det er da hun - en av Norges mest profilerte forsvarsadvokater - begynner å gå gjennom Oslo sentrum. På høye hæler. Ingen kan se at hun har vært hos frisøren tidligere på ettermiddagen. Maskaraen renner. Ballkjolen er ikke lenger rosa.

«Hvem i helvete er det som ringer på nå?» skriker sønnen gjennom callingen noen kvartaler seinere.

«Mamma.» Sier Berit Reiss-Andersen, med liten stemme.

«Tenkte jeg det ikke.» Er svaret.

- Jeg har tilnavnet Fru Surr.

Noen måneder seinere, på gata utenfor Høyesterett, står forsvarer Berit Reiss-Andersen og roter i ei svær, hvit veske. Det er en lighter hun er på jakt etter. Hun må rekke en røyk før hun skal gå inn de tunge dørene.

- Jeg glemmer og mister og svarer feil og snakker om noe annet enn det andre snakker om. Og jeg må ha norgesrekord i å låse meg ute.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ryk & Reiss

Hun fisker opp en mørk lilla leppestift, påfører den rutinert uten speil og stumper røyken.

- Hue mitt er som en sil. Dessuten har jeg talefeil. Jeg sier gale ting. I Høyesterett skulle jeg referere til en dom i en pornosak en gang, og skulle si at dette er dommen mot Porno-Hagen. Hva kommer ut av munnen min? Carl I. Hagen.

Ti minutter seinere står hun ikledd svart kappe foran fem høyesterettsdommere. Hun snakker fokusert om en innbruddstyv som slår og sparker en politihund, og om hvorvidt en politihund skal betegnes som en offentlig tjenestemann.

Nye 45 minutter og er retten hevet.

Elegant antrukket klaprer den spede skikkelsen noen hundre meter bortover brusteinen. Takterrassen til kontorfellesskapet Reiss-Andersen & Co er dekorert med grønne planter og høy himmel. Her har Berit Reiss-Andersen holdt til siden hun startet sin egen advokatpraksis i 1987.

- Vet du at i Høyesterett drikker dommerne bare te? Vil du ha kaffe?

Mandag overtar Berit Reiss-Andersen som ny leder i Advokatforeningen. Det er ikke mer enn fire år siden hun gikk av som nestleder i samme forening. Hun øvde seg på de tre bokstavene N E I og uttalte klart at leder, det skulle hun ikke bli.

- Winston Churchill har sagt noe sånt som at «my own quotations, are my worst enemies».

6600 medlemmene skal hun holde styr på. Medlemmer som er blitt kalt både grådige og maktsyke, uten idealisme. Ikke tilfelle, mener Reiss-Andersen.

- En advokat er ikke det samme som en pengepuger. Advokater spiller en viktig rolle i samfunnet. Den frie og uavhengige advokaten må vernes. Det må være et mål å løfte advokatene ut av sitt dårlige rykte.

Selv har hun ord på seg for å være en sjeldent dyktig advokat. Ingen sak er for liten, ingen for stor. Hun har forsvart spritsmuglere og slåsskjemper. Mennesker anklaget for spedbarnsdrap, seksuelle overgrep og arsenikkforgiftning. Med like stort engasjement.

De siste åra har hun også lagt til hvitsnippforbrytere i porteføljen og fått merkelappen kjendisadvokat. Hun har gitt «ingen kommentar» til pressens spørsmål om Kristian Valens håndtering av våpen og nå sist til en TV 2-reporters forhold til terrorsiktede Bhatti.

- Er det et mål å få kjendisklienter?

- Overhodet ikke.

- Har de kommet av seg selv?

- Ja.

Igjen handler det om rykte. Berit Reiss-Andersen er kjent for å tilby klienten diskresjon samme hvem hun forsvarer. Det er bare en litt større utfordring å beskytte kjente mennesker fra offentligheten.

- Hvis klienten ber meg om å sørge for at det kommer minst mulig omtale om saken i media, er regel nummer én: ikke svar på pressehenvendelser. Andre ganger ønsker klienten å ha en forsvarer som tar igjen offentlig. Da prøver jeg det. Jeg innestår aldri for at klienten er uskyldig, men melder gjerne at han eller hun hevder seg uskyldig.

Hun gir designersolbrillene et lite løft.

- Men altså, jeg blir ikke en bedre advokat fordi klienten min tilfeldigvis er kjent. Forsvareridealet er å hjelpe mennesker i nød, og du er i en slags nød når du er straffeforfulgt. Også når du har forårsaket det selv.

Berit Reiss-Andersen er vokst opp på Nesodden, en båttur fra Oslo. Faren var offiser, moren er engelsk og kaller henne «Berret». Hjemme snakket de engelsk til Berit begynte på skolen. Da var både hun og hennes to eldre søsken lei av å skille seg ut.

Feriene tilbrakte de hos besteforeldre i England, eller på Sørlandet, hos bestemor Tordis og bestefar, lyriker og forfatter Gunnar Reiss-Andersen.

- Å ha en betydningsfull dikter til bestefar, var lite oppmuntrende for egen skriving. Men bestefar formidlet en interesse for lyrikk. Og en språksans.

Da ungdomsskolen tok slutt, var lykken å reise med båten til Oslo for å gå på gymnaset. Deretter fristet jusstudiet, og innimellom forelesningene fikk Berit Reiss-Andersen mann og barn. Hun var 24 år, han var amerikansk kunsthandler. Sønnen Joachim forble enebarn.

- Hadde du lyst på flere?

- Ja, men jeg fikk dem ikke fort nok. Ikke at det er noe jeg har dvelt ved. Da Joachim var fem-seks år, ble vi skilt. Eksmannen min dro ganske raskt tilbake til USA og Joachim pendlet i alle ferier. Jeg er stolt av at vi fikk det til, at sønnen min føler han har to foreldre og to hjem, selv om han sier at foreldrene hans er to atskilte univers. Det har kostet mye for både meg og min eksmann, men nå kan vi slå hverandre på skuldrene og være fornøyde.

Hun har vært gift og skilt en gang til. Med den russiske animatøren Pjotr Sapegin.

- Geopolitisk balanse. Men har jeg sagt noe seriøst om advokater så langt?

Dagen før, på Universitetet i Oslo. Berit Reiss-Andersen rager noen få centimeter over talerstolen. Auditoriet er fylt med lyttende blåskjorter og pene drakter. Det står faglig påfyll på menyen til Advokatforeningens 100-års jubileum, og forsvarsadvokaten skal snakke om hvilke råd man bør gi sin klient. Med autoritet i stemmen snakker hun om at det ikke er forsvarerens oppgave å sørge for at saken blir oppklart eller at den skyldige blir dømt. Hun siterer verdens første store forsvarer, Marcus Cicero, som 80 år f. Kr. skrev at ethvert menneske har krav på hjelp når det får en anklage mot seg som et helt samfunn står bak.

- Som forsvarer er du kanskje den eneste som står sammen med den siktede. Forsvareren er nødvendig for at samfunnet dømmer riktig. En straffedom skal ikke avsies uten at dommeren har overveid alle argumenter mot en slik dom.

Det nikkes og noteres i salen.

- Den som ikke er skyldig, har ingenting å skjule, så hvorfor ikke forklare seg? Sånn tenker samfunnet. Men å bli siktet og pågrepet er dramatisk. Siktede kan være i sjokk, tenke på de hjemme, være i psykisk ubalanse. Da kan det være riktig å utsette forklaringen, fortsetter Reiss-Andersen.

Blant hennes mange tidligere kjendisklienter er Nokas-dømte Thomas Thendrup.

- Han ville ikke forklare seg, noe som ble en belastning for ham gjennom tre rettsinstanser. Men han visste at broren hadde vært med - og broren var ikke pågrepet. Dette ønsket han ikke å røpe.

Nye nikk, og Berit Reiss-Andersen minner om at det er straffbart å medvirke til falsk forklaring.

- Hvis du vet at den du forsvarer er skyldig, og likevel får en frifinnelse, får du dårlig samvittighet?

Den storrøykende forsvareren sitter på takterrassen på kontoret sitt. Hun tar en tenkepause.

- Jeg forholder meg til at jeg ikke vet. Mange ganger har jeg tenkt at det er veldig mulig at klienten min er skyldig, men rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Jeg har aldri fått en frifinnelse uten at det har vært rimelig tvil. Dermed gir det meg ikke nevneverdige samvittighetskvaler.

Hun tar på seg streng-mor-rynken, den dype folden mellom øyenbrynene. Den hun gjerne viser klienten hvis hun mener han må skjerpe seg. Slutte å drikke. Leve annerledes.

- Alle skal ha et forsvar, ellers kan ikke saken gå for retten. Hvis alle skulle fratre fordi de trodde klienten var skyldig, hvilke problem løser man da? Hvis bevisene mot klienten er gode, sier jeg det, og spør om de vil vurdere å tilstå. Er svaret nei, unngår jeg å skape falske forhåpninger.

I 2002 ble Berit Reiss-Andersen fast forsvarer i Høyesterett. Den første av sitt kjønn siden rikets høyeste domstol ble åpnet i 1815. Hun mener det er ensomt å være advokat. At advokatstanden verken er spesielt raus eller inkluderende. Det er en jobb der dommeren og klienten ikke bryr seg om du er sliten, at du er alenemor, eller må rekke barnehagen.

- Men du er ikke småbarnsmor hele livet. Da Joachim var liten, gikk jeg hjem til ham om ettermiddagen, og så måtte jeg orke å ta en økt etter at han var i seng, eller tidlig om morgenen. Skal du ha en attraktiv jobb, handler det om hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid.

- Er det stor kamp om klientene?

- Det er nok det. En forutsetning for å være advokat, er jo at du har saker.

Berit Reiss-Andersens kamp handler om å få tid til de små sakene. Neveslagsmålene. Trygdemisbruket. Til livredde klienter som ikke vet hva de skal gjøre. De store, profilerte sakene spiser opp tida.

- Nyttårsforsettet mitt var voldsomt. Jeg skulle legge om kostholdet. Begynne å trene. Sove regelmessig.

Hun har kippet av seg skoene og vifter med bare tær.

- Utsettelse er en kunst jeg behersker til fullkommenhet. Jeg kan også være utrolig lat.

Da ligger hun i senga eller på sofaen. Småsover, leser, zapper.

- Er jeg sliten, kan jeg se på de mest sinnssykt dumme tv-programmene, men ikke sport. Jo kunstløp er moro. «Extreme makeover» har jeg sett, og «Ungkaren», men det verste er det derre «Sydenliv». Da tenker jeg at noe menneskelig kunne vært meg fremmed, det er enkelte ting jeg ikke trenger å vite om folk. Det tenker jeg når jeg må se på beviser i barnepornografisaker også. Gud, jeg skulle ønske jeg ikke måtte. Men jeg må, og jeg må mobilisere et filter mellom meg og skjermen. Ta inn proffe parametere og se etter hvor gamle barna er, om de kan identifiseres, den type ting.

Etterpå visker hun bort bildene og tar fatt på en ny sak.

- Fullmektigen min hadde en klient med en fryktelig historie om overgrep og mishandling. Da hun hadde hørt den, måtte hun ut og kaste opp. «Det er greit,» sa jeg. «Men ikke fortell det til klienten. Det legger du snart av deg.» Det er ikke galt, men det kommer i veien for jobben du skal gjøre. Mer kaffe?

Hun er god til å bruke døgnet på begge sider, Berit Reiss-Andersen. Det sies hun har en utrolig partykapasitet. At det meste kan ordnes med god mat, venner og vin. Berit Reiss-Andersen tar en telefon, kryster noen sitroner og pynter med krystall.

- Jeg lever alene og da må jeg anstrenge meg for at livet ikke bare skal bli jobb. Det er ingen som venter på meg hjemme, så jeg må lage i stand noe selv. Er jeg pumpa, ringer jeg noen og spør om å få komme og sitte foran peisen. Jeg invaderer andres hjem og foretrekker å være landstedsbums i stedet for å ha min egen hytte.

Hun har en tendens til å være midtpunkt på enhver fest. Hun er en begeistret historieforteller som gjerne tar ordet - og beholder det.

Sønnen Joachim mener moren må jekkes ned. Ikke opp.

Selv ble han vekket opp av mamma Berit hvis hun hadde jentefest og trengte hjelp til å åpne vinflaska. Han var i tiårsalderen. Til gjengjeld fikk han tre retters middager gjennom hele oppveksten.

- Jeg var fanatisk opptatt av kosthold. Det skulle være sunt, men også godt. Middagen skulle være dagens fest.

Middagen var fest da Advokatforeningen hadde hovedstyremøte i Molde i 2004 også. Klokka hadde passert midnatt og hotellbaren var åpen. Berit Reiss-Andersen registrerte det. Det var tid for champagne. Han hadde mørk dress og hvit skjorte. Reiss-Andersen registrerte det også og ba om ei flaske.

«Nei,» sa mannen.

«Er det noe i veien?»

Reiss-Andersen ble bisk i stemmen, men fikk til svar at han ikke kunne servere henne.

«Hvorfor ikke? Er ikke baren åpen?» Hun var irritert nå.

«Jeg er brudgommen.» Sa han. Og Berit Reiss-Andersen oppdaget rosen i knapphullet.

Høsten 1996 gikk Berit Reiss-Andersen inn i politikken som statssekretær for justisminister Anne Holt. Våren 1997 gikk hun av, uten noen begrunnelse, som statssekretær for justisminister Gerd-Liv Valla.

Forklaringen kom 17. januar i fjor og ble betegnet som et karakterdrap for åpen scene. Forsvarsadvokaten gikk så langt som å anklage Valla for å ha løyet i oppsigelsesprosessen.

- Jeg hadde bestemt meg for at dette skulle være gjemt og glemt. Tiden gikk, det var ikke lenger noe som angikk meg. Så oppsto en ny situasjon i kjølvannet av Yssen-saken. Det ble også en mer åpen, offentlig debatt knyttet til politiske saker, om det var en lederstil på grensen til maktmisbruk. Jeg ville aldri snakket negativt om et annet menneske offentlig, hvis jeg ikke mente det hadde betydning utover det rent personlige.

- Er du glad du gjorde det?

- Det var riktig da, og jeg står for det, men det er ikke noe å repetere. Valla er ikke lenger LO-leder.

- Tok det lang tid å komme over det i 1997?

- En periode var jeg fryktelig opptatt av det. Når jeg går på trynet, sturer jeg veldig intenst. Kanskje mer enn de fleste. Jeg isolerer meg. Men det går ikke utover andre enn meg selv, og så må jeg begynne med noe nytt. Alt kan glemmes.

Forfatter, det var det hun ble. Sammen med Anne Holt. Resultatet var to krimbøker som kom ut på slutten av 90-tallet. Berit Reiss-Andersen kaller skriveprosessen en lek.

- «God loves a joke», sa Karen Blixen. Det menneskelige drama, overraskelsene, de uventede tingene. Skulle jeg skrevet ei bok til, ville jeg formidlet at ting ikke alltid er som de synes å være. Menneskenes hemmeligheter. På et tidspunkt blir du innhentet av skjebnen. Det måtte nok blitt en krim, det og.

Sier kvinnen som selv har oppfordret til kriminalitet.

- Sønnen til ei venninne satt og leste i en lekker 50-tallsutgave av «Ten little niggers». Det var omslaget jeg var så opptatt av, så jeg utsatte ham for sterkt press.«Hva skjer hvis den boka ikke blir levert tilbake på biblioteket, er du klar over hvilken juvel du sitter med?» Mammaen hans var streng. Dette var et lån og da leverer man tilbake - noe annet er underslag. Et argument jeg ikke hadde særlig sans for.

Noen uker seinere fikk Berit Reiss-Andersen den samme boka i julegave.

Berit Reiss-Andersen er opptatt god litteratur og av å eksponere barn for bøker de ikke fullt ut forstår.

- Du gjorde det med sønnen din?

- Ja, og han skuffet. Jeg fikk en sønn som bare var interessert i sport. Jeg foreslo ballett, cello, lesing, men nei, det var kjedelig. Nå ser jeg at han fant sin egen greie som ikke hadde noe med meg å gjøre. Fotballen. Jeg lot ham få gjøre det, men var ikke akkurat entusiastisk. Jeg ga ham trikkekort og bykart og ba ham finne ut av det selv.

Hun smiler og lurer på om ikke hun har snakket litt for lite om advokater idet advokatfullmektig Siri kommer oppom med et sett med smykker. Reiss-Andersen skal ha dem til Advokatforeningens ball neste dag.

- Jeg er litt ufokusert på detaljer, sier hun.

Det kan forklare sist nyttårsaftens festligheter. Berit Reiss-Andersen troppet opp i selskap i en av Oslos bygårder. Ble introdusert for alle gjestene og fikk servert cocktail. Så skjønte hun det.

- Jeg var på feil fest.

Hun fikk seg ikke til å spørre om hun kunne få tilbake blomsterbuketten. ■

rak@dagbladet.no

Hos fotografen: - Mormor hadde sendt oss klær fra England og det skulle dokumenteres, sier Berit Reiss-Andersen. Storebror Robert og storesøster Elizabeth er begge født i samme år, uten å være tvillinger.
Mamma: Nybakt mor og jusstudent i 1978. Og like stolt over sønnen i dag.
På tur: Advokaten reiser gjerne med en viss Hiltonfaktor hva hotell angår. I Hanoi fant hun en advokatforening.
Bestefar: Lyrikeren Gunnar Reiss-Andersen ble intervjuet og bursdagsbarnebarnet fikk være med på bildet.
Søt: Oppveksten tilbrakte Berit Reiss-Andersen på Nesodden, med engelsk mamma og offiserpappa.
Søndagstur: Berit Reiss-Andersen sammen med de gode menneskene i livet sitt, vennen Øystein Mæland (t.v.), sønnen Joachim og svigerdatter Camilla.
Hattefin: I bryllup i Oxford på begynnelsen av 80-tallet. Hun elsker hatter.
Forfatterne: Forfatter Anne Holt, forlagsredaktør Tine Kjær og forfatter Berit Reiss-Andersen.