Rystet og rørt

Det finnes en medisin mot julemiddager.

JULA ER TIDA for fryktede middager med mat man ikke er sikker på at man liker, noen ganger med slektninger man ikke vet om man kan utstå, og begge deler i mengder som til tider kan virke helt uoverkommelige. Og jula er tida for dårlige vaner, fettmat og materialisme. Sånn jula har blitt er det ikke sikkert at det er meninga at man skal komme ut på andre siden lykkeligere, slankere eller sunnere. Det er en bragd bare å komme seg gjennom.

Og det finnes så langt ingen kur mot julemat og julekos. Men det finnes medisin. Den er svært tilgjengelig og meget populær. Dessverre er den ikke særlig sunn. Når sant skal sies er den fullstappet med bivirkninger. Men den virker, og noen ganger er det alt vi ber om.

Medisinen heter martini, en genial drink som ble funnet opp av folk som hatet eller fryktet middagstida. Martiniens hensikt er både å fungere som bedøvelsesmiddel, sosial isbryter - utmerket oppsummert i Ogden Nashs korte dikt «Icebreaker»: «Candy is dandy / But liquor / Is quicker» - og appetittvekker. Tanken på blytung grisemat og pinnekjøtt er ikke fullt så fryktinngytende når vi har knallsterk brennevin innabords, og martini, med sin glassklare friske tørrhet fungerer mye bedre enn akevitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ALLER FØRST: Den martinien jeg snakker om er ikke Martini med stor M, merkevarehetvinen, men en drink som, litt forvirrende, egentlig er laget med gin, men som også av og til kalles martini når den er laget med vodka. Det siste er nesten utelukkende James Bonds skyld, så vidt jeg kan forstå.

Det finnes to martiniskoler. Begge er i hovedsak idealistiske, men den ene er pragmatisk og sosial, mens den andre er kompromissløs. Begge har sine fordeler, men den kompromissløse er uten tvil den beste.

De to skolene kan best illustreres med eksempler fra to av historiens store menn. Da Franklin D. Roosevelt var på Jaltakonferansen ved slutten av annen verdenskrig, observerte han at stemningen til tider var nokså anstrengt. Og det er ikke lett å dele opp Europa på tom mage, tenkte han, og lagde en stor mugge med vodka martini til Stalin, Churchill og de tilstedeværende utenriksministrene - hvorav én av dem, sovjetiske Molotov, også har gitt navnet til sin egen, langt sterkere cocktail. (I det siste også kalt martini francais.) Roosevelt serverte, og beklaget seg over at han ikke hadde noe sitron, så han kunne gi drinken en «twist of lemon». Neste dag sto det et sitrontre med over 200 modne sitroner utenfor døra til Roosevelt. Stalin hadde blitt så fortvilet over ikke å kunne by på litt sitron at han hadde fått sine folk til å fly inn et tre fra hans hjemlige Georgia. Det virker som om Stalin hadde ganske god kustus på sine logistikkansvarlige. Og neste kveld, da de skulle tegne europakartet ferdig var martinien enda bedre enn kvelden før, og stemningen god.

DE VANLIGE martinientusiastene er gjerne litt uenige. Skal en martini inneholde én del vermut til fire deler brennevin, eller mer, eller mindre? Skal det være én eller to olivener? Litt sitronskall for friskhet?

Denne pragmatiske vodka martini-tradisjonen - så utmerket illustrert av Jaltakonferansens tre deler amerikansk pragmatisme og en liten twist syrlig stalinisme - har sin sterke kontrast i konferansens tredje hovedmann, Churchill, og hans nådeløst tørre ginbaserte martini. Churchill var ikke særlig glad i å blande ut god sprit med vermut. Og mens andre strengiser nøyer seg med å skylle glasset med litt vermut, eller å riste isbitene med litt vermut før de har i gin, ville ikke Churchill ha noe av slik unnfallenhet. Det fikk være mer enn nok å se på vermutflasken mens man mikset drinken, eller til nød sette den i vinduskarmen, og la en solstråle som skinner gjennom, treffe martiniglasset. En slags homøopati for alkoholister, og en påminnelse om at Churchill ikke var fremmed for å ta førmiddagscocktailen allerede på formiddagen.

MEN NOK ALKOHOLREKLAME. Det er vel også på sin plass med en liten advarsel: Det er farlig lett å bli full av en ekte, knallsterk førmiddagsmartini, og farlig godt er det også. Med slik en deilig dårlig vane er det er lett å bli revet med. For én martini er helt greit. To er for mye. Og tre føles aldri nok.

Jula, sies det, er en tradisjonsfylt høytid. Og barnas høytid. Men det er ikke grunn nok til å la barna blir en del av martinitradisjonen av den grunn. Det er både hensynsfullt og lurt å forbeholde martinien til en gang man har skikkelig voksentid. «Ikke under noen omstendighet la barna mikse martinien for deg,» lyder den strenge formaningen fra den amerikanske tv-veteranen Steve Allen. «Det er upassende og de bruker altfor mye vermut.»

DIRTY MARTINI

Dette er martinien Roosevelt foretrakk. Det er en slags forutsetning for martini at den skal inneholde litt vonde oliven fra glass, og Roosevelt hadde også litt av laken oppi drinken, noe jeg ikke er helt sikker på om er så lurt.

Denne er rørt, ikke ristet. Men noen gjør det omvendt. Du kan jo være gæren og gjøre begge deler. Det er jo tross alt bare jul én gang i året.

4 cl gin

1-2 cl vermut

1-2 ts lake fra oliven

1-2 oliven

Ev litt sitronskall

Hell gin, vermut og olivenlake over isbiter og rør - 30 runder for små isbiter, 50 runder hvis du har store isbiter. Sil over i cocktailglass. Ha i oliven og servér.

DRY MARTINI

Churchills variant er kanskje litt over kanten, og her får du noe mer ut av vermuten, uten at den kan sies å ta over. Jeg må innrømme at jeg aldri har vært så begeistret for oliven i drinken. Det er friskere og bedre med en sølvløk, også den fra glass. I så fall er oppskriften den samme, men drinken heter gibson. Jeg vet ikke hva den heter hvis du både har oliven og løk.

4 cl gin

1-2 ts vermut

1-2 oliven eller sølvløk

Ha vermut i et cocktailglass og bikk rundt sånn at du fukter sidene. Hvis du vil ha drinken skikkelig tørr, hell ut vermuten. Rist gin med isbiter. Sil over i cocktailglasset. Ha i oliven eller sølvløk.

JULEMARTINI

Dette er vel strengt tatt ingen martini, men det er bedre å kalle den julemartini enn «stjerne i et glass», selv om det er mer dekkende.

Det er noe helt spesielt med frossen vodka eller gin, den tjuktflytende væsken og frosten som danner seg utenpå glasset. Det er best å legge flaska i kjøleskapfryseren, men har du den i dypfryseren, går det også bra, men ikke drikk den når den holder minus 20, la den stå et minutt i glasset før du serverer.

Det kan være skummelt å drikke en drink som holder 40 prosent. Du får en mindre skummel drink om du rister romtemperert sprit med isbiter. Du kan eventuelt ha i en liten slant sodavann.

Frossen gin eller vodka

1 stjerneanis

1 ts appelsinlikør, 1 ts sukkerlake med 1/2 ts finrevet appelsinskall, eller 1 ts sukker, finmalt sammen med 1/4 ts kanel og 1/2 ts appelsinskall

Hell appelsinlikør eller sukkerlake i et cocktailglass. Hell over frossen vodka eller gin over en skje og ned i glasset, slik at det legger seg oppå appelsinlikøren. Legg nedi en stjerneanis. Strø over sukker, hvis du bruker det. Drikk langsomt, det er strengere enn det smaker.

Julemartini: Strammere enn det smaker
Icebreaker: Dry martini med oliven og sølvløk