Saddams skjold

De har aldri opplevd krig. De sier de er forberedt på å dø. Folk med erfaring fra frontlinja sier de menneskelige skjoldene ikke aner hva de snakker om.

VI KAN STOPPE DENNE KRIGEN!- Jeg har lovet å komme trygt hjem, sier tobarnsmor Katharina Søderholm. Hun er en av minst 11 nordmenn som har meldt seg frivillig til å dra til Irak for å være levende skjold mot amerikanske bomber. - Datteren min er jo litt bekymret fordi mamma skal til Irak, da, sa Søderholm til Dagbladet før avreise Bagdad. Katharina hørte om turen en mandag i januar og bestemte seg for å bli med samme dag. Hun reiste sammen med hundrevis av andre fredsaktivister fra Milano 30. januar. Nå er hun framme i Bagdad etter to uker i buss. - Dette er første gangen jeg gjør noe sånt. Jeg har aldri vært i et krigsherjet land før, men har lyst til å se hvordan irakerne lever. Sammen med de andre aksjonistene skal hun oppholde seg på skoler, sykehus og hjemme hos sivilbefolkningen. IRAKISKE SOLDATER KIDNAPPET HAM 4. august 1990. Amerikaneren Paul Eliopoulos var 38 år og konsulent i Arthur Andersen i Kuwait før den første Gulf-krigen. Han er en av dem som nå sier at disse menneskene ikke aner hva de går til, og at deres deltakelse kan forverre arbeidet til de mer erfarne, humanitære medhjelperne ved fronten. Han ble kjørt til Irak og holdt som gissel først i Basra og deretter på hotellet El Rashid i Bagdad. Sammen med 36 andre gisseltatte amerikanere ble han kjørt til en fosfatfabrikk i Al-Qaim. Tre dager senere ble han flyttet til et kraftverk, en uke senere til en uranfabrikk. Der hold de ham i tre måneder. I et forlatt laboratorium satt han med blødende hemoroider, soppinfeksjon, alvorlige ryggsmerter og dysentri. Paul ble brukt som menneskelig skjold mot sin egen vilje av det irakiske regimet. Det samme opplevde flere hundre andre utlendinger som ble kidnappet. I tillegg brukte Irak mange av sine egne innbyggere som skjold. - Jeg ble holdt på kjemiske fabrikker, raffineri og på steder som hadde troskyldige navn, men som egentlig drev med helt andre ting. Jeg er ingen militæranalytiker, jeg vet ikke hva mesteparten av installasjonene ble brukt til. Men antallet bevæpnede vakter tyder på at det ikke dreide seg om sivile produksjonssteder. - De som sier at de vet at de kanskje ikke kommer tilbake, de vet ikke hva de snakker om. Jeg tror ikke de skjønner hva det betyr å bli såret, å sitte ved siden av en person med åpen hodeskalle. Å skitne til din egen bukse på grunn av diare. Å dø er ikke det verste som kan skje med deg. INTERNETT HAR SATT FART PÅ FREDSAKTIVISMEN. Det har tatt mindre enn to måneder å verve flere hundre som menneskelige skjold i Irak. Interessen for å bidra er enorm. Mennesker som aldri har vært i krig før melder seg frivillig til å hjelpe. Akkurat nå oppholder 300 mennesker seg i Bagdad i påvente av en eventuell krig. Og mange flere er på vei. Liev Aleo er 27 år og har nettopp sagt opp jobben som som sekretær i Santa Barbara. Hun har aldri vært i Midtøsten, men nå har hun dannet organisasjonen Become the Change. Liev sender masse-e-poster og oppfordrer folk til å dra til Irak som skjold. Det mener hun kan bli «den mest fantastiske opplevelsen i ditt liv» samtidig som det stopper krigen. I Storbritannia finnes forløperen Truth Justice Peace Human Shield Action. De har allerede sendt mennesker til Bagdad. DE FØRSTE KOM FOR EI UKE SIDEN. Den første røde dobbeldekkeren dekorert med bilder av Beatles og fredsgrafitti hadde kjørt gjennom hele Europa. Reisen startet i London. Deltakerne er mennesker fra Vesten som sier de skal plassere sine kropper mellom amerikanske bomber og sivilbefolkningen i Irak i tilfelle krig. - Jeg vil heller dø enn å støtte denne krigen, sier Joe Letts, bussjåfør som synes det er pinlig å være britisk nå. Deltakerne synger protestsanger, spiller gitar og leser dikt. Og de får fråde om munnen når det snakkes om George Bush. Da de ankom Irak i forrige uke ble de møtt av glade irakere som ropte ut sine hyllester til Saddam Hussein. De er mellom 20 og 70. Få har erfaring fra kamp eller medisinske kunnskaper. Ingen av dem har lagt en plan for hvordan de skal komme seg ut av landet. Mange av de menneskelige skjoldene mener at de kan stanse en eventuell krig. Og ikke bare denne krigen, men alle kriger. Saddam Hussein og hans regjering er fornøyd med den uventede støtten. Landet har gitt TJPs frivillige visum til landet, og Iraks ambassadør stilte med blomster til den første busslasten som rullet gjennom Ankara i Tyrkia. HAN HATER FØDELANDET, 33-årige Ken Nichols O\'Keefe. Dykkeinstruktøren som tjenestegjorde i marinen og var med i den første Gulf-krigen. Etterpå snudde han helt om. Keefe stiftet fredsorganisasjonen Truth Justice Peace Human Shield Action (TJP) i januar. De har sendt flere hundre til Irak allerede. Han er lederskikkelsen blant de frivillige skjoldene, og navnet hans dukker opp over alt på nettsidene til de som har engasjert seg. På nettsidene sine beklager han sin fortid som soldat. På knyttneven hans er ordet «Expatriot» tatovert inn i huden. Og under det ene øyet har han en tåre. Den er et symbol på verdens lidelser. Han sier han ble utsatt for uran under krigen, og han tror han kommer til å dø av dette. Et år etter krigen forlot han forsvaret, begynte å lese helt nye bøker og ble etter hvert svært kritisk til sitt land. På nettsida si skriver han om hjemlandet: #1 Terrorist on the Planet with the political goal of total global domination. I desember i 1997 gikk hans kone gjennom en spontanabort, noe han mener kommer av giftstoffet han ble utsatt for. Han gir marinen skylda. I 2002 sa han fra seg sitt amerikanske borgerskap, nå kaller han seg statsløs. - Responsen har vært enorm fra hele verden, sier hans talsmann, 27-åringe Torben Franck. SEKS DAGER tok det Gregg Kendrick å bestemme seg. 52-åringen meldte seg inn i bevegelsen en knapp uke etter at han hørte om den første gang. Han satte seg på flyet fra Vancouver til London og deretter var han på vei til Amman. 26-årige Christian Briggs leste en artikkel av O\'Keefe. Mannen fra New Zeeland skjønte straks at han skulle til Irak: - Plutselig visste jeg hva jeg skulle gjøre med livet mitt, forklarer han til Sydney Morning Herald. De tror at britiske og amerikanske soldater vil ha vanskeligere for å bombe landsmenn enn sivilbefolkningen i Irak. - Det kommer ikke til å se fint ut på TV hjemme om massevis av Blairs innbyggere drepes av bomber, sier Judith Empson. 52-åringen fra Storbritannia flyr til Amman på fredag. BUSH ER VERRE ENN SADDAM, mener de aller fleste, men understreker også at de ikke støtter Saddam. - Jeg tror folk ser det åpenbare. Bush er en mye større trussel mot verdensfreden enn Saddam Hussein, skriver O\'Keefe på sine nettsider. Han beskriver Hussein som en voldelig diktator, en som er i stand til å drepe «kanskje tusener». Flere går lengre. De avviser rapportene om alvorlige overgrepene i landet som propaganda. Britiske Judith Emspon reiste til Irak for tre år siden. Hun har sitt eget syn på massakren mot kurdere i 1988, der tusenvis ble drept av kjemiske våpen brukt av Saddams regime. - Jeg tror ikke man nødvendigvis kan si at det var en handling Saddam Hussein gjorde med viten og vilje. Judith opplevde å kunne gå fritt rundt i Bagdad under sitt besøk, og mener landet har ytringsfrihet. Derfor tror hun heller ikke regimet i Bagdad kommer til å bruke de menneskelige skjoldene til å passe på andre områder enn dem de selv har valgt. ANDRE FREDSORGANISASJONER har begynt å stille spørsmål ved de nyfrelste skjoldene. En av TJPs tidlige medarbeidere har allerede trukket seg fra gruppa: - Under opplæringa forsto jeg at de ikke var interessert i å lære om krigsforløpet, sier Lawrence Rockwood. Flere er bekymret for hva som kan komme til å skje om bombene slippes over Irak. - Jeg frykter det, sier Ben Granby. Det skal bare en person til for å ødelegge alt. Han tror skjoldene kan komme til å bli en byrde for de mer erfarne frivillige. Selv arbeider han i gruppa Voices in the Wilderness, som har jobbet mot sanksjonene mot Irak siden 1986. Denne organisasjonen velger sine frivillige ut fra strenge kriterier, og gir dem skikkelig trening på baser i Irak. Foreløpig har de bare 30 representanter inne i Irak. De ser på seg selv som en blanding av journalister, antikrigs-demonstranter og humanitære medhjelpere. De bruker nå mer tid på å avvise frivillige enn å utvide organisasjonen. De med erfaring får bli med. DE HAR SETT HVA SOM KAN SKJE. Det kan gå skikkelig galt igjen. - Alle må være svært godt forberedt på det som skal skje, sier en av medlemmene, Chris Doucot. Han var en av de frivillige ved frontlinja i Bosnia. Den gangen med en gruppe sivile som skulle fungere som skjold. Hans gruppe kom sammen med en fransk organisasjon som hadde rekruttert folk med flygeblad i Paris. - Den første morgenen hørte vi morterild like ved oss. Disse menneskene var ikke forberedt på det, de mistet besinnelsen. De hadde kontroll på mesteparten av kjøretøyene, kommunikasjon og vann, som de straks pakket sammen og kjørte av sted med. Det var forferdelig vanskelig for resten av oss. DE VIL HJELPE DE SIVILE, sier de menneskelige skjoldene. De vil bare stille seg opp og beskytte sivile nabolag og infrastruktur. - Disse menneskene vil bli plassert ved vitale, strategiske installasjoner i alle irakiske distrikter, sier Saad Qasim Hammoudi, leder for Arab Popular Forces Conference og ledende medlem av Baath-partiet i Irak. - Det finnes ingen ord som kan beskrive hvor naive disse menneskene er i mine øyne, sier Paul Eliopoulos. Amerikaneren ble tatt som gissel i fire måneder i 1992. Nå har han panikkangst, mareritt og depresjoner. STRENG KONTROLL har tromsøjenta Anniken Hoel (22) opplevd de siste dagene. Hun er på plass i Bagdad som menneskelige skjold. Her er hun underlagt irakiske myndigheter. Mobiltelefonene ble konfiskert på grensen, bevegelsesfriheten er begrenset og hun kan bare sende mail fra hotellets PC. Tar hun bilde på feil sted, kan hun bli arrestert. – Vi har heller ingen mulighet til å følge det som skjer i internasjonal media. Irakiske TV-folk følger oss hele tiden, og vi blir helt klart brukt i propagandaøyemed, sier Hoel, som heller ikke fikk velge hotell selv. Hotellet hennes ligger nær strategiske bombemål i Bagdad sentrum. - Vi har fått forsikringer om at vi ikke blir holdt tilbake i tilfelle bombeangrep. Da får vi dra ut til sivilbefolkningen, forteller Hoel. Kongsberggutten Asgeir Wølner er også i Bagdad. Faren Kai Wølner forteller at han ikke har snakket med sønnen siden avreisen. Eneste livstegn han har fått så langt, er et brev som ble smuglet ut av Irak. - Jeg vet ikke om jeg kan holde ut ristinga, jeg kan bli redd, innrømmer Godfrey Meynell, britisk bestefar til seks. Kilder: Times,Salon, Guardian, NRK, Nordlys, NTB, tidligere artikler i Dagbladet. astrid.meland@dagbladet.no

LEDERSKIKKELSEN</B>: Ken O\'Keefe har rekruttert deltakere til fredsaksjoenen i Irak siden januar. Den gamle marinesoldaten bærer nag til USA for skadene han fikk under Gulf-krigen. Han har brent sitt amerikanske pass og kaller seg nå internasjonal medborger.
FREDSBØLGE PÅ NETTET</B>: Hundrevis av deltakere har satt seg i slike busser på vei til Bagdad. Flere av organisasjonene som rekrutterer medlemmer bruker lenger tid på å avvise deltakere enn å få med nye.
STØTTER IKKE SADDAM: De fleste aktivistene sier at de ikke støtter Saddam, men de aller fleste mener han er bedre enn Bush.
TUNGE FARVEL:</B> En tyrkisk fredsaktivist tar farvel med kjæresten før han setter seg på bussen sammen med de andre menneskelige skjoldene 10. februar.
VIL STOPPE KRIGEN:</B> Norske Katherina Søderholm (til venstre) er i Bagdad som menneskelig skjold. Her svarer hun på spørsmål fra pressen i Ankara, på vei til Irak sammen med andre deltakere i fredsaksjonen.
PÅ PLASS I BAGDAD:</B> Godfrey Meynell på 68 (til venstre) på kraftverket i Bagdad som flere av aktivistene har installert seg på. Her skal de være til krigstrusselen er over. 68-åringen innrømmer at han er redd, og han vet ikke helt om han kommer til å holde ut om krigen kommer.