Saken Sonja

Dronning Sonja er blitt mer kongelig enn de kongelige. Slik har det ikke alltid vært.

Tirsdag 19. mars 1968. Meteorologisk institutt melder om et lavtrykk mellom Skottland og Island som ut på kvelden vil slå ut i form av snø over hovedstaden. Nordmenn flest snakker om Bjørn Wirkolas nye bakkerekord i Holmenkollen, i Drammen er det priskrig på øl og i avisene er det nok en diskusjon om det miserable musikalske nivået under årets norske finale i Melodi Grand Prix. Det er krig i Vietnam, apartheid i Sør-Afrika og det ulmer i Tsjekkoslovakia.

I landets avisredaksjoner er det hektisk aktivitet denne morgenen. Noe stort er på gang. For denne tirsdagen skal først og fremst huskes som dagen da den alvorstunge norske kronprinsen endelig kan presentere kvinnen han i hemmelighet har elsket i snart ni år.

Klokka er nærmere ett da kronprins Harald og den omstridte Sonja Haraldsen viser seg på slottsbalkongen for første gang.

På slottsplassen er det jubel: Harald og Sonja, ropes det. Harald og Sonja! Den store begivenheten blir slått opp i alle landets aviser samme ettermiddag.

«I dag kan hun endelig stå trygt og fritt fram for offentligheten», skriver Dagbladet på sin første side.

Og fortsetter: «Nå er det slutt på ryktemakeri og sladder, slutt på mange års fortvilelse og håp. Nå trer hun fram fra dunkelheten og ut i det fri. Nå er det offisielt det som har vært hysjet ned i så mange år. Det må være en lykkelig dag for Frk. Haraldsen».

Han var 31 år, hun ennå 30. Fortellingen om den tålmodige kronprinsen og kjøpmannsdatteren fra Oslos vestkant er blitt kalt århundrets kjærlighetshistorie i Norge. Magasinet har gått opp den ni år lange historien fra det første møtet august 1959 og til de kunne gå ut av Oslo Domkirke som rette ektefolk torsdag ettermiddag 29. august 1968. Parallellene til møtet mellom kronprins Haakon og alenemoren Mette-Marit er mange og åpenbare.

La oss ta det fra begynnelsen. Det aller første møtet mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen var sannsynligvis et flyktig møte på Hankø sommeren 1951. De var begge 14 år. Det første ordentlige møtet, fant sted noen år seinere, i et selskap hos kronprinsens gode venn fra åra på Smestad skole, den blivende forretningsmannen Johan Stenersen. Året er 1959. Det er sommer.

– Det sa vel bare klikk. Kanskje var det de store, brune øynene jeg falt for, har kong Harald sagt.

– Første gang jeg traff kronprinsen var i et privat selskap hos vår felles venn Johan Stenersen. Det var bare noen få måneder etter at far var død. I juni 1959. Jeg husker at utpå kvelden ble vi stående ved siden av hverandre og han holdt meg i hånden og jeg tenkte: ‘Hva gjør jeg nå? Sa dronning Sonja.

For begge visste at dette var umulig kjærlighet. At Norges tronarving skulle gifte seg med en høyst alminnelig borgerlig pike, var utelukket. Han måtte gifte seg med en europeisk prinsesse. Noe annet ville bety slutten på det unge, norske monarkiet.

Men det hadde altså sagt klikk, og noen uker seinere, ringer kronprinsen henne hjemme i Tuengen Allé på Vinderen. Han inviterer henne til Krigsskolens kadettball på Akershus festning.

Fotograf Bjørn Glorvigen i billedbladet NÅ tar et bilde av kronprinsen denne augustdagen der han studerer sitt vitnemål. Ved siden av ham står en ung kvinne med solbriller og en enkel hvit perle i hvert øre. NÅ navngir henne ikke i bildeteksten, men seinere blir hun identifisert som Sonja Haraldsen, datter av den nylige avdøde kjøpmannen Karl August Haraldsen og Dagny Haraldsen, født Ulrichsen.

Ytterligere ett fotografi blir tatt av de to denne dagen. De to står sammen foran et koldtbord med hver sin tallerken.

Det skal gå år før det norske folk igjen skal få se bilder av Sonja. Hun forsvinner ut av den norske offentlighet.

Men hun glemmes ikke.

Få dager seinere får det norske folk annet å snakke om. Norske aviser er svært forsiktige med å omtale kronprinsens privatliv, men fra utenlandske aviser kommer nyheter de ikke kan unnlate å gjengi. Kronprins Harald har falt for den vakre Sophia av huset Schleswig-Holstein Sonderburg-Glücksburg. Prinsesse av Hellas og Danmark. Avisene skriver at de to «har gjentatte ganger vært observert sammen – på badestranda og på seiltur». «Da de tok farvel, gråt hun».

«Bestemte forlydenheter om at store familiebegivenheter forberedes på Slottet», skriver Dagbladet 31. august 1959. Det blir påstått at de to har inngått hemmelig forlovelse, men offentliggjøringen lar vente på seg. Sommeren 1960 er Harald på nok et besøk i Hellas og like før jul kan det norske folk igjen lese at noe er på gang. «Ryktene svirrer i engelsk presse i dag. De fleste britiske aviser mener at kronprins Haralds forlovelse med prinsesse Sophia er nært forestående», skriver Dagbladet.

Slottet dementerer ryktene, uten at noen helt tror på det. Inntil det blir offentliggjort at den vakre Sophia skal gifte seg med tronpredententen Juan Carlos av Spania.

I hemmelighet har kronprins Harald sine møter med Sonja Haraldsen. De to viser seg aldri offentlig, og er omgitt av en lojal og lukket vennekrets. Norske avisredaksjoner vet langt mer enn de skriver, men viser en mønstergyldig tilbakeholdenhet. For holdningen er klar: Et forhold til en pike av folket er utelukket.

Men i mars 1962 skjer det noe. Svenska Dagbladet avslører på førstesida at kronprins Harald skal gifte seg med Oslo-piken Sonja Haraldsen.

«Vi anser vår kilde for å være absolutt sikker», forteller avisa. Norske aviser refererer nyheten som faller rojalistene blytungt for brystet. Til slutt må Slottet rykke ut med det første, av det som skal bli en lang rekke, dementier. Roen senker seg og snart får avisene nok en prinsesse å skrive om.

Kronprins Harald har falt for Sophias lillesøster Irene. «Forlovelse nært forestående», skriver greske aviser november 1962. «Det er ingen hemmelighet at Harald har vist stor interesse for prinsesse Irene, samtidig som hennes foreldre ser med velvilje på utsiktene». Et bilde der Harald gir Irene et avskjedskyss på flyplassen i Aten, bekrefter at noe er på gang. Men noen offentlig erklæring fra slottet kommer aldri. Ryktene dør ut.

Det er etter hvert mange som er blitt oppmerksomme på den gifteklare kronprins Harald. Washington Post omtaler ham som «Europas kjekkeste og mest etterstrebede ungkarer». Den populære tronarvingen reiser verden rundt og representerer, og lever et smått utagerende ungkarsliv med seilaser, mottakelser og omvisninger. Han besøker Disneyland og Hollywood, og blir koblet med stadig nye prinsesser.

27-årsdagen feirer kronprinsen hos søsteren i Brasil. I halvannen time møter en opplagt kronprins norsk og brasiliansk presse. På spørsmål om han har «noen romantiske interesser, rødmet han og svarte: «Ikke så vidt jeg kjenner til». Og på det uunngåelige spørsmålet om han kan gifte seg borgerlig, svarer han kort: «Jeg vet ikke».

Men ryktene går. Seinsommeren 1964 blusser diskusjonen om borgerlig vielse opp. Av alle steder begynner det med en førsteside i Sunnmøre Arbeideravis. Avisa slår fast det som alle vet, at kronprins Harald er «forelsket i en høyst borgerlig Oslo-pike og får han ikke henne, vil han fortsette som ungkar». Høyreavisa Stiftstidende følger opp: «Hva kronprins Harald angår, har det lenge vært en offentlig hemmelighet at han har hatt kvinnelig kontakt på borgerlig hold».

Sunnmøre Arbeideravis har mer å melde. De kan fortelle at fra «kretser som står hoffet nær» er kronprinsen nå så fast bestemt på dette forholdet, at spørsmålet «var blitt luftet i regjeringen». Dementiet fra regjeringen kommer umiddelbart: «Dette er grepet fullstendig ut av lufta. Saken har ikke vært drøftet i regjeringen». Det blir en het høst i Norge. En engelsk tabloid kan avsløre at det er kong Olav selv som er kilden til oppslaget i Sunnmøre Arbeiderblad. Hensikten er å «lodde stemningen blant folket om et borgerlig ekteskap».

Stemningen er ikke god, for å si det forsiktig. En samlet presse er tydelig. Det konservative Morgenbladet slår fast i en leder: «Uten å frasi seg arveretten til Norges trone, kan kronprins Harald ikke inngå ekteskap med en borgerlig kvinne». Nationen skriver: «Hengivenheten for vårt kongehus er så stor at det ville bli mottatt med dypfølt beklagelse om kronprinsen hadde truffet et valg som betydde slutten på vårt kongedømme». Sunnmøre Arbeideravis slår fast at dersom «han velger en borgerlig viv, så er konsekvensen at monarkiet oppløses». Selv republikanske Dagbladet slår fast at velger han «en borgerlig hustru, vil den uvegerlige konsekvens være at kongedømmet blir avviklet».

I VG skriver forfatteren og rojalisten Odd Eidem et åpent brev til kronprins Harald der han gir ham følgende ultimatum: «Den som ikke vil være sin rolle tro og si de replikker skjebnen har lagt ham i munnen, må forlate scenen». Et fransk magasin lager et førstesideoppslag med fotomontasje av de to med tittelen: «Kjærligheten eller kronen?». Norske avisredaksjonene drukner i leserinnlegg. På den ene siden rojalistene som mener at et borgerlig ekteskap betyr slutten på monarkiet. På den andre siden en rekke mennesker som råder kronprinsen til å følge sitt hjerte. Motivene for å skrive de sistnevnte, er sammensatte. Noen lander på standpunktet av rene menneskelige hensyn, andre fordi et slik valgt vil framskynde republikken. Alle venter på en avklaring fra Slottet.

Den kommer 21. august i form av et krystallklart dementi:

«I anledning av de avisartikler som i de siste dager har vært offentliggjort vedrørende HKH Kronprinsens eventuelle planer om å inngå borgerlig ekteskap, meddeles herved offisielt at dette ikke er kronprinsens hensikt.»

Oktober samme år kobles kronprinsen til den unge, franskbosatte prinsessen Tatjana av Polen og Litauen. Året etter kan danske aviser melde at kronprins Harald er blitt observert på en kino i en forstad av København sammen med den danske prinsesse Benedikte. Ryktene blir forsøkt dementert av det danske hoffet med utsagnet at alt er «absolutt fri fantasi». Men spekulasjonene om en snarlig forlovelse fortsetter helt til det danske hoff kan meddele at prinsesse Benedikte skal gifte seg med den tyske Richard av Sayn-Wittgenstein-Berleburg.

Det begynner å tynnes i det europeiske prinsessemarkedet. Kronprins Harald runder 30 år. Året er 1967. «Etter vanlig mønster i kongefamilien skulle han ha giftet seg for lenge siden», skriver VG på lederplass. Og fortsetter at det nå blir stadig tydeligere at «for kronprinsen står valget mellom å leve ugift eller å gifte seg borgerlig».

Monarkiet er i krise. Dilemmaet blir gjenstand for nye debattinnlegg og diskusjoner. Utenlandsk presse skriver spalte opp og spalte ned om den ulykkelige kronprinsen av Norge. Han smiler sjelden, er mutt og alvorstynget, og når han representerer har han et forlegent kroppsspråk, talene er mekaniske og monotone. En islandsk avis omtaler ham som «Haraldur den alvorlige». I Sverige blir han omtalt som «Prins Svårmod».

I et møte i Den konservative studenterforening setter lektor og stortingsmann Trygve Bull ord på det som stadig flere nordmenn føler. De konstitusjonelle krav må vike for de menneskelige. Under slagordet «mennesket i sentrum» går han inn for et borgerlig ekteskap: «Vi står overfor en tragisk og klassisk konflikt, hvor lojaliteten overfor et menneske kommer i konflikt med kallet som er pålagt ham av et helt folk». Og han fortsetter: «Er det sunt for et folk som bekjenner seg til likeverd og demokrati å sette to mennesker på pinebenken, som ikke har gjort oss det minste vondt».

Stadig flere tar til orde for at det er absurd og umoralsk på gjøre forskjell på folk. Kronprinsen er i ferd med å bli «en tragisk skikkelse, av hvem vi krever et unaturlig stort offer».

Høsten 1967 når debatten nye høyder og nok en gang rykker Slottet ut med et utvetydig dementi: «Det er ikke inntruffet noen ny situasjon siden et tilsvarende forlydende ble dementert offisielt for tre år siden».

Men en ny situasjon er inntruffet. Kronprinsen har meddelt sin far at han vil forbli ugift dersom han ikke får gifte seg med Sonja Haraldsen. Saken synes umulig å løse. Kongen er trengt opp i et hjørne. Han trenger råd. For første gang tar kong Olav saken opp med statsminister Per Borten. I Per Egil Hegges biografi om Kong Harald forteller Borten om hvordan samtalen forløp. Kongen innleder med å fortelle at kronprinsen sterkt ønsker å gifte seg med en norsk borgerlig dame.

– Jeg svarte at det var da en hyggelig nyhet. «Men kunne Deres majestet fortelle meg litt mer», sa jeg, «jeg kjenner jo ikke denne unge damen». Og kong Olav svarte, litt irritert: «Det gjør da vel for pokker ikke jeg heller».

Han har riktig nok møtt henne flyktig noen uker i forveien. Sonja ble invitert i et selskap på Hankø med mange andre til stede. Inntil da ville han så absolutt ikke treffe henne. Han ville holde avstand. Dette var ikke en sak om sønnens følelser. Dette var en sak om monarkiets framtid.

I avisene er Sonja Haraldsen som person nærmest fraværende. Det diskuteres prinsipielt. Inntil bladet Aktuell stikker hull på byllen med en førsteside med et manipulert bilde der en gallakledd kronprins Harald rekker hånden mot en smilende Sonja Haraldsen. Tittelen er: «Skal Harald få sin Sonja? Bli med i Aktuells store avstemming». Over fire sider inne i bladet presenterer de Sonja Haraldsen i tekst og bilder. Blant annet med det fotografiet som ble da tatt da Harald ble uteksaminert fra Krigsskolen åtte år tidligere.

Pågående, men ærbødig oppsøker Aktuell Sonjas mor, Dagny Haraldsen i Tuengen Allé på Vinderen, «et av de såkalte finere strøk på Oslos vestkant». De blir møtt med vennlighet og forekommenhet, men «å få lokket opplysninger av moren, var som å snakke til veggen». Men noe finner de likevel ut. Sonja Haraldsen har gått på Ris skole, hun har gått fem måneder på husmorskole i Bærum. Hun har arbeidet som ekspeditør i brorens damekonfeksjonsforretning i Storgata, hun har en inntekt på 41 000 kroner og en formue på en halv million. Og så kan de fortelle at hun kjører en BMW sportsbil med registreringsnummer 213004.

Fire måneder etter samtalen med Borten, har kong Olav fortsatt ikke fått noe råd. Regjeringen tvinner tommeltotter. Saken er diskutert i flere omganger i både regjering og blant partienes gruppeledere på Stortinget. De vet ikke hva de skal svare. Politikerne er splittet og usikre. Etter purring fra Slottet, ender regjeringen til slutt opp med følgende nølende formulering 2. februar 1968:

«Regjeringen finner ikke å ville fraråde at Hans Kongelige Høyhet inngår borgerlig ekteskap».

Enkelte var med dette sikre på at med dette har underskrevet monarkiets dødsdom. Norge blir republikk.

Seinvinteren 1968 aner man at noe er på gang. Harald og Sonja blir stadig oftere sett sammen på teater og kino. De to blir også observert på flyplassrestauranten Caravelle på Fornebu, der de «spiste hummer og danset».

Mandag ettermiddag den 18. mars 1968 blir et privattelegram sendt ut fra Norsk Telegrambyrå til norsk og utenlandsk presse. En forlovelse vil bli kunngjort klokken 11.00 den påfølgende dag. Med streng beskjed om sperrefrist. Grunnet en uklarhet i telegrammet til utenlandske nyhetsbyrå, melder Danmarks Radio om den forestående begivenheten allerede samme kveld.

Dagen etter er norske avisredaksjoner i full beredskap. Fotografer er plassert ut på strategiske steder. I Stortinget, selvsagt, hjemme hos Dagny Haraldsen og på Slottsplassen. Halvannen time før offentliggjørelsen blir Sonja møtt av flere fotografer utenfor sin faste frisørsalong i Vestheimgata, der «hun fikk en makeup på sin frisyre av salongens innehaverske». For å unngå sperrefristen, siterer NRK nyheten om den kongelige forlovelse fra utenlandsk media. På Slottsplassen strømmer det til med mennesker. Klokka 11.00 går det glade budskap ut fra Stortingets talerstol, direkte kringkastet til hele landet.

Snart etter viser kronprins Harald fram sin utkårede på slottsbalkongen.

I ettermiddagsavisene kan de nyforlovede lese de første reaksjonene. Alle er overveiende positive. Selv om hun knapt har åpnet munnen, har hun sjarmert og imponert, hun har gjort et tiltalende, verdig, tålmodig og sympatisk inntrykk, skrives det.

Vårt Land konkluderer: «Det friske røde blod og de menneskelige kvaliteter av ekte norsk rot som Harald og Sonja etter alt å dømme vil tilføre det norske kongehus, vil likeså gjerne bety en fornying og tilpassing av den ærverdige historiske institusjon». VG skriver: «Kronprins Harald har gjort sitt valg, og av hjertet vil hele det norske folk ønske at det må bli til lykke for ham selv og den han har valgt til ektemake, for kongehuset og for landet».

Selv det sterkt kritiske Morgenbladet lar seg sjarmere: «Det ville være dypt tragisk om den menneskelig sett lykkelige begivenhet som nu proklameres, skulle føre til en svekkelse av kongehusets og monarkiets stilling i vårt folk. Den menneskelige standhaftighet kronprinsen har utvist, avspeiler utvilsomt hans karakter. Det har ikke vært lette skritt å ta. La oss omskrive et gammelt ord: «I krig og kjærlighet er meget tillatt».

Men folkets jubelrop på slottsplassen har knapt stilnet, før kritikerne er på banen. I et intervju med Dagbladet tar forfatteren Odd Eidem et nytt oppgjør med kongehuset generelt, og kronprins Harald spesielt. «Kronprinsen har vist påfallende lite lyst på det arbeid han er satt til her i livet», mener Eidem. «Han betales ikke for å forbruke sin tid på seilerstevner i inn- og utland. (…) Visselig er det prisverdig at han interesserer seg for sport og kino, men han bør også fra tid til annen vise seg i Nasjonalteatret. (…) Det er å håpe at frøken Haraldsen klarer å gjøre det klart for sin framtidige ektefelle at deres ekteskap ikke er en privatsak i en seilbåt».

Finn Gustafsen følger opp noen dager seinere med en kronikk med tittelen: «Gjør han en god jobb?». Selv en republikaner kan forsone seg med et monarki, skriver han, dersom «kronprinsen hadde vist en tilfredsstillende evne vilje og evne til et aktivt engasjement i nasjonens liv.» På spørsmålet om kronprinsen gjør en god jobb, skriver han: «Kronprinsen har fylt 31 år. Det er grunnlag for å svare og svaret er nei».

Det blir debatt i fjernsynet om monarkiets framtid. Leserbrevspaltene er fulle og igjen slår meningene begge veier. På den ene siden innlegg med titler som «Exit Monarkiet», «Fram for republikk», «Utvannet dynasti», på den andre siden «Gi ham en sjanse» og «Sannelig på tide». Deretter begynner en sjarmoffensiv fra det nyforlovede parets side. Fru Dagny Haraldsen åpner barndomshjemmet for pressen og det blir det invitert til pressekonferanse på Slottet. Det er den første pressekonferansen på 22 år. Den foregående var da Kong Olav kom tilbake fra England i 1945. Flere enn hundre journalister fra inn og utlandet er møtt fram til det som skal bli en munteralvorlig seanse.

– Åra har av og til virket håpløse. En rekke rykter har versert, og det har vært nødvendig å gi ut dementier. Jeg håper at Sonja og jeg vil vise oss verdige til å løse den krevende oppgave som er pålagt oss, sier kronprinsen. Sonja selv sier at «nå har vi ventet lenge nok» og mente ellers at «folk hadde vært fantastiske søte». Deretter går det trått. Som Dagbladet skrev, gjensto det «enda syv minutter da journalistene var tørre for spørsmål».

De neste ukene er avisene fulle av kongestoff. Det blir spekulert i hvem som skal bli forlover, og det blir kjent at kronprinsparet skal flytte til Skaugum. Slektsgranskere kan fortelle at Sonja Haraldsen muligens har blått blod i og med at hun nedstammer fra småkongen Halvard Gråtopp fra Drangedal. En fysiognom analyserer ansiktet til Sonja i ukebladet Hjemmet og konkluderer med at hun er meget intelligent, vil få mange barn, hun har god smak, sterk vilje og ville bli en god dronning.

Ganske snart gikk enkelte lei de mange oppslagene: «Ville det ikke være en idé å slakke av litt på dette overdrevne stoffet om kronprinsens forlovelse. Vi lesere er nå i de grader, og i alle versjoner, foret med dette stoffet, at det nå står langt opp i halsen på oss».

At ikke alt er rosenrødt kommer fram i et intervju med NRK i forkant av bryllupet 29. august. Den blivende kronprinsessen forteller at hun har fått mange brev.

– Ja, det har jeg fått, postkassen har vært full.

– Hva slags brev?

– Det har vært, heldigvis, mest positive brev, men også en del negative brev, og som oftest er disse negative brev anonyme.

– Har det vært stort press på Dem, dette med anonyme brev?

– Vel, i begynnelsen reagerer man litt, men etter hvert tar man det som en ting som hører med.

Hun er blitt kritisert for å kjøpe møbler og stoffer fra Danmark i forbindelse med innredningen av Skaugum. Hun er også kritisert for å kjøpe kjoler i Paris i stedet for norsk design. Et leserinnlegg i Dagbladet kan illustrere kritikken: «Forretningsstandens slagord er stadig: Kjøp norske varer! Så leser vi at kronprinsens forlovede, frøken Haraldsen, kjøper tekstiler etc. til sitt hjem i Danmark! Hva mener hun og kronprinsen? Skal man skrive det på dumhetens konto eller er det bare at de gir blaffen? Dårlig gjort.» Brevet er signert «Flere forargede fhv. monarkister.

– Har all kritikken gått inn på Dem?

– Det er klart at man har fulgt med, og man reagerer jo på det, men jeg er meget overrasket og rørt over hvor positivt folk har tatt imot meg, tross alt.

I Per Egil Hegges biografi forteller kong Harald om de ni vanskelige åra, som kom brått tilbake da det ble kjent at kronprins Haakon ville gifte seg med alenemoren Mette-Marit. Kong Harald sier det med følgende ord:

– De som sier at det var mye enklere i 1968 enn da kronprins Haakon giftet seg i 2001, har ikke mye historisk hukommelse. Det var alt annet enn enkelt, sier han. – Jeg har fått høre at jeg ikke smilte noe særlig i denne perioden, og det er vel riktig, det. Men det var da heller ikke så mye å smile av.

– Det var perioder hvor vi mistet håpet om at vi ville få kong Olavs samtykke til å inngå ekteskap, og hvor vi ikke så annen råd enn å bryte forholdet. Vi prøvde det et par ganger. Men så fant man jo sammen igjen, sier Sonja i samme bok. Og kong Harald utdyper:

– Min far sa hele tida at «nordmennene er ikke klar for dette her». Han var stadig engstelig for at det ikke ville bli godtatt. Han snakket aldri med henne før forlovelsen. Framgangsmåten skulle være korrekt.

– Ble han orientert om forholdet?

– Så lite som mulig.

– Kong Olav må ha vært en svært dominerende personlighet?

– Jeg vet ikke om jeg vil si det slik, men husk: Han var enebarn. Han hadde ikke slipt av seg noen hjørner i de situasjoner som oppstår mellom søsken. Han var rask til å nå konklusjoner og avsluttet diskusjoner. Temperament hadde han også, men det gikk veldig raskt over hvis han ble sint.

Under kong Olavs tale i bryllupet henvendte han seg sønnen og sa.

– Jeg har først forstått det siste året, kanskje i hvor stor grad det har vært vanskelig for deg. I dag håper jeg at prøvelsens tid er forbi, i den forstand at du har oppnådd å få den du selv har utkåret til hustru.

hop@dagbladet.no

Kilder: Dagbladets tekstarkiv, Aftenposten, Morgenbladet, «Kongefamilien gjennom 100 år», av Annemor Møst, «Norges førstedamer», av Anne Grosvold og Anne Diesen, «Harald V», av Per Egil Hegge

ENDELIG: - Nå har vi ventet lenge nok, sa Sonja Haraldsen under pressekonferansen på Slottet i mars 1968. Men blant rojalistene var skepsisen stor mot den blivende kronprinsessen.
OSLO 1955: Den 18 år gamle Sonja Haraldsen, hadde såvidt truffet sin tilkommende, men bare såvidt.
RUSSEFEIRING: Ikke akkurat utagerende feiring da Sonja Haraldsen ble russ i 1952. Her sammen med venninnen Ilmi Riddervold.
FELLES SKJEBNE: De kom fra folket og forelsket seg i hver sin norske kronprins. Dronning Sonja og kronprinsesse Mette Marit har mye til felles. Her fotografert sammen under markeringen av 100-årsdagen for unionsoppløsningen.
DET FØRSTE BILDET Da kronprins Harald skulle på ball for å feire at han var uteksaminert fra Krigsskolen, ringte han Sonja Haraldsen i Tuengen Allè. Dette er det første bildet som ble tatt av dem sammen. Her studerer de karakterer.
Drøm: Lille Sonja bare fire år gammel. Hadde hun den gang en prinsessedrøm?
VENNINNER: Sonja Haraldsen - seinere dronning Sonja - sammen med venninnen Else-Marie Raanes (nå Berge), fotografert i september 1956.