Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Sammen skal vi leve

Vi er barn av regnbuen - kan vi ønske oss mer?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HAR FLYTTET UT av kammerset på baksida av huset og inn på Lotterommet i andre etasje på forsida - for å ha bedre kontroll med gården. Geita Saftis er sprenggravid og har begynt å klenge ganske mye. Det er tydelig at hun stoler på min hjelp når tida kommer - som, så vidt jeg kan anslå, er når som helst. Det viktigste for en kommende mor, har jeg lest et sted, er å kunne føde uten å bekymre seg. Så får det heller bare være at mine kvalifikasjoner innen jordmorfaget er svært begrenset. «Dette skal gå bra» sier jeg til henne. Og leser bøker om geitefødsel på senga i håp om å lære nok til å vite når jeg skal ringe til bonden Osmund.

Fra senga på Lotterommet kan jeg se den første sola treffe åsene på den andre siden, før den forsvinner bak Husefjell, og jeg kan sove videre. Hvis jeg klarer, da, for hanen Lars galer og galer i håp om at også jeg skal forstå at vi er på landtid, og at dagen for lengst er begynt. Jeg kan også se ut på Framfeda der de to grisene Egg og Bacon nå har slått seg sånn noenlunde til ro etter det første dramatiske rømningsforsøket. De pløyer jorda med de kraftige trynene sine og synes å ha nok med å utforske verden innenfor strømgjerdet. De er så flinke til å oversette matavfall og gresstuster til kjøtt og fett at de allerede har lagt på seg flere kilo. Bak dem begynner potetris og artisjokker å strekke seg mot himmelen. Det lover godt for selvbergingen seinere på sommeren.

LOTTEROMMET ER det stedet på bruket hvor man stadig blir påminnet om den idealistiske fortida, seinhippieperioden på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, da drømmen om et grønt liv, fred og fellesskap ble forsøkt realisert her midt i tjukkeste Agder. Lotterommet har tatt sitt navn etter min stemor, som tilbrakte den kalde vinteren 1980- 1981 på gården mens min far hadde diverse jobber i Oslo og Kristiansand, og de i prinsippet drev selvbergingsbruk her nede.

Selvbergingen gikk for det meste ut på å dyrke grønnsaker som passet til livsstilen; grønnkål, som visstnok var veldig sunt, og kunne stå ute om vinteren, walisiske bønner, som jeg husker som min barndoms store hatobjekt, samt rosenkål, markspist kålrot, poteter med noe råte og verdens søteste fire centimeter lange gulrøtter. For at ikke rådyr og hare skulle spise opp grønnsakene, måtte vi tisse på potte om natta - noe som ikke var unaturlig, vi hadde ikke innlagt vann på denne tida - og helle den stramtluktende cocktailen langs åkeren hver kveld for å markere revir. Det hjemmekomponerte ølet, brygget etter en hemmelig og nå heldigvis glemt oppskrift - der einebær var en av de mer uventede ingrediensene - fikk raskt navnet «prompeøl». Etter ei tid med denne brune eliksiren som også ga en meget kraftig bakrus, hadde kritikken mot de store og kapitalistiske bryggeriene stilnet hen til en liten utblåsning i ny og ne.

IKKE LANGT UNNA, på Holmen gård, nøyde de seg ikke med å leke alternativtilværelse. Holmen var et ekte Tilsammans -kollektiv, der man satt ved siden av hverandre på utedoen, og damene hyppet poteter langs veien mens brystene deres kastet seg fram og tilbake i fri utfoldelse. Når vi var på besøk, var jeg alltid imponert over at jeg aldri skjønte hvem som var barn av hvem, og hvem som var mann og kone med hverandre. Enda mer eksotisk ble det når jeg spurte, og fikk svar om at det ikke var sånn det funket her. Alle er vi barn av regnbuen og vår moder jord, og ingen eier hverandre.

Det var ikke bare jeg som syntes sånt var litt vanskelig å forholde seg til. Det hendte mer enn én gang at det kom biler fra Lyngdal med menn som hadde misforstått dette med kvinnenes nakenhet. De hadde hørt om at verden besto av noen som levde et rettskaffent liv etter Guds lov, og andre som levde i synd og hor. Nå ville også de ha en smak av synden, og de lurte på hva det kostet.

SELV OM DET MESTE var fritt på Holmen, var det ingen tvil om hvem som var sjefen. Stein Jarving var hovedmannen og inspiratoren - noe så sjeldent som en karismatisk og jordnær idealist. Han hadde skrevet boka «Grønt liv - Alternativt jordbruk og et program for en bedre livsstandard» som er en klassiker innenfor sjangeren i Norge, han hadde oversatt John Seymores mesterverk «Selvberging», samt ei bok med den provokative tittelen «Tørk det selv!». Stein tiltrakk seg folk fra byen som ville leve et annerledes liv, eller bare være en del av magien rundt mannen med ideene. Om dagen dyrket de kjempevalurt og kål, og om kvelden røykte de rullings, drakk prompeøl, og sang alternativviser som «Flytte på landet med utedo, drite på kålrot som ikke vil gro».

Selv hadde vi en fyr som het Roffen boende på bruket sånn mer eller mindre fast, og andre kom og gikk, og det utviklet seg en egen sjargong når vi var på landet.

- Har det gått greit mens vi var borte? spurte min far en gang vi kom hjem fra bytur.

- Ja, det ha\'kke vært no\' spes\', svarte Roffen.

- Jo, forresten. Det var en tass her fra kommunen. Jeg ba ham på te, men han ville ikke ha. Ikke prompeøl heller. Streiting.

Noen av dem som var med, har jeg skjønt i ettertid, var nok hippier mest av estetiske eller motemessige grunner, eller for å gjøre sitt lille opprør mot sin trygge borgerlige bakgrunn. En gang da jeg som seksåring i 1979 satt på ned til byen i lastebilen til Stein sammen med ei av damene på bruket, holdt vi på å kollidere med en annen bil. Dama hadde tidligere på dagen vært skikkelig bondekone og latt meg være med og mate hesten. Men nestenulykken skremte henne, og hun ropte: «Giid, men ikke kjør i grøften da, Stein!» Fra å være ekte moder-jord-tilhenger med pannebånd og snekkerbukse, minnet hun meg plutselig om en av venninnene til min grandtante på Majorstua, dit hun også snart flyttet tilbake.

HIPPIEÅRA VARTE ikke lenge. Året etter, i 1980, ble Holmen gård nedlagt, og vi var plutselig alene som alternative. Og ikke lenge etter fikk vi oss innedo. Jarving flyttet til et bruk utenfor Tvedestrand der han fortsatte å være annerledes - inntil han døde i fjor, 60 år gammel. Han ga ut en rekke bøker, både på Regnbueforlaget, Grønn tråd forlag, Eple forlag, Futurum forlag og til slutt sitt eget forlag, eutopiA. Og han skrev artikler både her og der - mest der. Temaet skiftet, derimot, fra «the farm» til «the funny farm» - der det før hadde handlet om en alternativ framtid gjennom jordbruk, handlet det nå mer om en alternativ virkelighet, om hekser, paganisme og UFOer.

I «Grønt liv» er det et sitat fra den amerikanske selvbergingsfilosofen Henry David Thoreau, der Thoreau sier at det ikke er noe galt med å bygge luftslott. «Det er der de skal være. Nå kan du plassere grunnmuren under dem.» Det er kanskje der det skortet for mange.

Det å gjøre jorda grønn er vel kanskje mer jobb enn man hadde håpet. Kuer som må melkes, det finnes opptil flere årstider som ikke er sommer, og i lengden er det svært få som blir igjen for å synge sanger rundt leirbålet.

JEG TILBRINGER DAGEN med det som er igjen av Holmen-gjengen. Når jeg kommer til gården til Marit Jordal, blir kuene så glade for å se meg at de bestemmer seg for at jeg trenger en ny frisyre. Mens jeg prøver å melke ei av dem, kommer den ene etter den andre innom for å sjekke hva det er jeg driver med, samt å slikke litt på det salte håret mitt. Ingenting er bedre enn en morgenbader.

Marit Jordal flyttet ikke. Hun var kjæreste med Stein en liten stund omtrent samtidig med at jeg ble født, og var med på å starte Holmen gård. Men i motsetning til de fleste hadde hun en mer praktisk tilnærming til alternativbruk. Det er ok å ha snublebukser, men det bør ikke hindre en i å gjøre en innsats på gården. Marit driver fortsatt med landbruk i Lyngdal - hun er den første økologiske melkebonden i området, med åtte kuer og et fjøs ved enden av en svingete landevei.

Det er naturligvis ikke uten en ganske raus dose idealisme du driver økologisk for deg sjøl. I mange år så Marit at melka hennes ble helt i den store tanken, sammen med all den ikke-økologiske melka, og det er først nylig at det er blitt nok etterspørsel til at meieriet bryr seg med å skille de to.

I DET SISTE har jeg eksperimentert med å lage min egen yoghurt, og nå vil jeg ta ett skritt lenger og lage den med upasteurisert melk rett fra juret. Mitt manglende håndlag er matchet med en rik dose entusiasme, men den hadde ikke holdt lenge i den virkelige verden. Jeg roper kanskje ikke «Giid!» når kua sparker til bøtta og jeg bare så vidt klarer å redde den. Men jeg er nokså klar over at jeg er han som tilbyr kuene og bonden et glass milkshake etterpå, ikke han som er oppe og melker igjen i morra klokka halv sju.

Saftis har fortsatt ikke født når jeg kommer tilbake. Og innen jeg har lagt meg, er melka i ferd med å få sitt eget liv - bollen er varm fra all aktiviteten som er i ferd med å gjøre melka til yoghurt.

Når jeg skal legge meg på Lotterommet og lukker døra etter meg, kan jeg se det mest håndfaste sporet etter den grønne revolusjonen som aldri kom her på bruket - Roffens storslåtte dørmaleri. Bildet framstiller et slags idyllisert fjellandskap, litt Hamsuns Sellanrå, litt Ringenes herre. Maleriet er et sant barn av perioden: Det er bare halvveis ferdigstilt. Den nederste delen, der Roffen hadde planer om en storslagen scene med ville dyr, mennesker og landbruk i skjønn forening, er blank, bare en forlatt, grågrønn grunning er å se under himmel og berg.

LITEMEGIKKEGODA

I Oslo er det nesten bare junkier som drikker Litago, så det er en litt belastet drikk. Men det går an å lage en drikk av noe over samme lest, som er mye friskere og helt uten knekk i beina. Best blir den med helt frisk melk og frosne bær. Sitronmelisse eller sitrongress gir en fin sitronsmak, uten syrligheten til sitron. Det samme gjør litt revet sitronskall.

1/2 liter melk

200 gram jordbær, helst frosne

2- 4 ss sukker

ev. litt sitronmelisse, knust sitrongress eller revet sitronskall

ev. isbiter

Ha melk og jordbær i en blander og kjør til du har en jevn og luftig masse. Smak til med sukker. Kjør eventuelt inn et par isbiter. Hvis du skal ha i sitrongress, knus det først med flatsiden av en kniv, og kjør deretter en liten stund for å frigjøre smak, men ikke så lenge at det går i oppløsning.

LAG DIN EGEN YOGHURT

Å lage sin egen yoghurt er litt tungvint, ikke særlig billig og det er ikke alltid at det lykkes. Derfor liker jeg det godt. Det eneste du trenger å gjøre, er å blande inn et par spiseskjeer med yoghurt naturell i lunken melk for å starte bakteriekulturen, og så gjør den resten av jobben for deg. Du vil kunne kjenne at bollen med denne blandingen fortsatt er varm morgenen etter. Det er viktig at alt utstyret er reint, så bare de greie bakteriene får jobbet - det er tryggere å gjøre dette med kjøpemelk enn med upasteurisert melk, slik jeg gjør. Resultatet er en blanding som er fast, nesten geléaktig, og med en del overskytende vann. Hvis du synes denne konsistensen er litt ekkel, kan du henge yoghurten i et klede eller kaffefilter i 10 minutter så det overflødige vannet får rent av seg.

1/2 liter melk

2 ss yoghurt naturell, helst økologisk

Varm melka til rundt 37 grader. Rør inn yoghurt, dekk til med et lokk eller plast og la stå på et lunt sted over natta.

GULRØTTER MED DILL OG FENNIKEL

Den søte smaken fra årets første gulrøtter passer perfekt sammen med mild dill og forsiktig lakrisaktig fennikel. Jeg bruker fersk fennikel, men det går også fint å bruke fennikelfrø.

Dette er en deilig grønnsakrett som er bra som snacks eller som tilbehør til fisk.

3/4 kg små gulrøtter

2 ss smør

ev. 1 ts sukker

1 ss finhakket dill

1 ss finhakket fennikel, eller 1 ts fennikelfrø, knust

Vask eller skrell gulrøttene. Hvis de er tjukke, del dem i 4 på langs.

Varm smør i ei lita panne. Stek gulrøttene på middels høy varme i 2- 3 minutter, eventuelt med litt sukker hvis gulrøttene ikke er superunge. Dryss over halvparten av dillen og fennikelen, stek videre i 30 sekunder, legg over på et serveringsfat, dryss over resten av urtene og server.