Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Samtidsstemmen

Det finnes flere måter å bli gravid på. Samtidens redaktør Cathrine Sandnes har hatt mye glede av en brasilianer med utstående tenner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  MAD WOMAN. MAD WOMAN.

Dehli, India, januar 2002. I en drosje utenfor hovedjernbanestasjonen er en nygift norsk kvinne i ferd med å skjelle ut en drosjesjåfør. Hun har bedt ham om å kjøre på taksameter, «run by meter», har hun sagt, men sjåføren vil avtale fast pris. Kvinnen begynner å skrike, hun roper «stop the car» og «you cheater». Samtidig har et hundretall indiske drosjesjåfører samlet seg i en ring rundt dem. Nå begynner også disse å rope, de vil hjelpe kollegaen som virker redd, han roper «help, help» og «mad woman» og til slutt, nesten desperat, «police, police», men kvinnen gir seg ikke, hun bare skriker tilbake. En halv time seinere kjører drosja dit den skal. Til avtalt pris. Men beløpet den norske kvinnen har forhandlet seg fram til, er under halvparten av det som er vanlig å betale for en slik tur. Inne i bilen sitter en indisk drosjesjåfør og er så redd at han skjelver. Bak han, sammenkrøket i hjørnet, sitter kvinnens ektemann - Aslak Sira Myhre - og rødmer av skam.

NESTEN FEM ÅR seinere sitter redaktør Cathrine Sandnes på et staselig rom i forlagshuset Aschehoug og ler på sitt hikstende, gråtkvalte vis. Hun lurer på hvordan Finn Graffs tegning blir hvis hun legger en snus under leppa. Og innrømmer at jo da, hun kan nok bli litt hissig ved enkelte anledninger.

-  Men for noen år siden oppdaget jeg noe så banalt som at jeg er matallergiker. Og etter at jeg sluttet å drikke melk, har jeg vært ganske rolig. Ja, jeg har vært mer eller mindre rolig i fem år nå.

To uker er gått siden siste nummeret av «Samtiden» kom på gata. Det ærverdige tidsskriftet som Sandnes nå er redaktør for, har fått mye skryt. «En fengslende debut», mente Aftenposten. «Et imponerende produkt med interessante artikler på rad», skrev Dagbladet. Og nå, etter å ha fått det hele litt på avstand, sier Cathrine Sandnes at hun er glad. Men ikke stolt.

-  Nei. Stolt er et ganske usympatisk ord.

-  Usympatisk?

-  Ja, det er et sånt ord foreldre bruker om sine barn. De sier de er stolte av dem, som om de smykker seg med barnas prestasjoner. Selv har de jo ikke prestert noe. Nei, stolt er et rart begrep. Man skal ha gjort store ting før man kan kalle seg stolt.

-  Er det ingenting du er stolt av?

-  Nei. Jeg synes ikke jeg har gjort noe som kan forsvare å kalle seg «stolt».

-  Du ble kulturredaktør i Dagsavisen, 26 år gammel. Ble du ikke stolt da?

-  Nei. Er det noe å være stolt av, da?

TIDSSKRIFTSREDAKTØREN, journalisten og karatemesteren Cathrine Sandnes har alltid vært en ambisiøs, hardt arbeidende kvinne. Før hun ga seg med karate i 2003, hadde hun vunnet 13 norgesmesterskap. Som fersk kulturjournalist i Dagsavisen intervjuet hun aldri en forfatter uten å ha lest hele forfatterskapet på forhånd. Og nå, som redaktør for et Samtiden som er mer politisk enn på lenge, har Cathrine Sandnes fordypet seg i politisk historie. Hun har sittet oppe om nettene, lest tunge fagdokumenter, og pløyd politiske bøker slik hun pleier å lese, med 60 sider i timen.

-  Jeg er helt hysterisk kjapp til å lese. Men dette er kjempespennende. Og jo mer du kan om et felt, jo mer interessant er det.

-  Du har en tendens til å gå veldig opp i ting?

-  Jeg er seriemonoman, altså ekstremt opptatt av en ting om gangen. For et par år siden skulle jeg og Aslak ta lappen, og da ble jeg hysterisk opptatt av biler. Jeg begynte å kjøpe bilblader på Narvesen og så hele VM-runden i rally på tv. Vi begynte å legge spaserturer til store parkeringsplasser, så jeg kunne se på biler. I middager snakket jeg ikke om annet enn bremselengder, og til slutt skjønte jeg: Gud, nå er jeg kjedelig. Det var akkurat på samme måten da jeg begynte å interessere meg for langrenn.

-  Ja?

-  Jeg begynte på smørekurs, klarte ikke snakke om annet enn glider og klistertyper, og merket: oi, som folk kjeder seg, nå må jeg slutte, ellers har jeg snart ikke flere venner igjen. En dag vi hadde en fest som trakk ut, satt jeg på en video med Vasaloppet klokka to om natta. Da gikk alle hjem, mens jeg og Aslak så på for fjerde gang.

Hun ler lenge, hikst, hikst, hikst.

-  Hvor får du all energien din fra?

-  Jeg vet ikke. Det har alltid vært sånn, tror jeg. Men jeg har ikke ADHD.

-  Akkurat det har jeg lurt litt på, sier Finn Graff.

-  Ja, det har jeg også. Men jeg kan sitte tolv timer i strekk og arbeide, og det hadde jeg ikke kunne med ADHD, sier Cathrine.

-  Det har ikke vært plass til så mye i livet ditt, annet enn deg og prosjektene dine?

-  Og treninga. Men døgnet har mange timer. Hvis du ikke ser på tv, ikke går på fylla, og ikke har mann eller barn, altså ikke noe privatliv, da har du ufattelig mye tid.

-  Når fikk du et privatliv?

-  Da jeg møtte Aslak.

-  JAAAAAA!

Barcelona, Spania, november 2004. På den fantastiske fotballarenaen Camp Nou, med en kapasitet på 98 722 tilskuere, sitter Cathrine og Aslak og roper og skriker. På gressmatta foran dem har Ronaldinho, den magiske brasilianeren med det tannfulle fjeset, nettopp avgjort kampen med et straffespark i Iker Casillas\' høyre hjørne. De to fotballgale kjærestene er lykkelige, de gråter og klemmer på hverandre, og da de samme kveld ligger under dyna på hotellet, er det med en sjeldent god følelse plantet i kroppen. Ni måneder seinere skal Cathrine Sandnes rope og skrike igjen.

Mye forandret seg da Cathrine Sandnes møtte daværende RV-leder Aslak Sira Myhre for snart syv år siden. De møttes på fest, snakket uavbrutt i ni timer, og Cathrine sparket karatespark i ansiktet på Aslak helt til hun fikk telefonnummeret hans.

I fjor høst fikk de datteren Katja (1), og i sommer kjøpte de rekkehus på Frysja i Oslo, med epletre og blomsterkasse.

-  Jeg har jo et fantastisk liv nå. I fem år har jeg våknet opp om morgenen, og tenkt: Er det mulig å ha så flaks? Særlig det siste året. Det er ingenting å klage over. Jeg har en fantastisk mann, vi har et deilig barn, trives veldig godt i jobbene våre, vi har fått barnehageplass, er friske, og har skogen rett utenfor døren.

-  Du savner ingenting?

-  Nei. Jeg har hatt mine 15 år på byen. Jeg har vært på nok konserter, nok fester, jeg har vært fyllesjuk mange nok ganger, for ikke å snakke om alt det rare man har drevet og hengt med.

Her, når hun snakker om «alt det rare man har drevet og hengt med», må man anta at Cathrine Sandnes snakker om sine tidligere menn.

-  Noe av fordelen med å få barn seint, er at det er ingenting jeg innbiller meg at jeg har gått glipp av.

HISTORIEN OM CATHRINE Sandnes, sett utenfra, har vært en eneste lang suksesshistorie. Hun har vært den sylskarpe, veltalende, karatesparkende redaktøren. Portrettintervjuet i de store avisene, gjest hos Skavlan, og attpåtil gift med den medievennlige ekspolitikeren Aslak Sira Myhre. Flere ganger har de blitt omtalt som et av de mektigste unge parene innen norsk samfunnsliv, og deres nære vennekrets inneholder en rekke sterke navn innen kultureliten. Cathrine Sandnes går blant annet langrenn med Åsne Seierstad og bokklubbredaktør Tuva Ørbeck Sørheim. Begge sitter i Samtidens redaksjonsråd.

Livet til Cathrine Sandnes har vært kontrastfylt. Hun nøler ikke med å karakterisere de 20 første åra som «en sammenhengende skuffelse», uten å ville gå i detalj. Men det er ingen hemmelighet at hun flyttet for seg selv 14 år gammel.

-  Jeg vil helst ikke si så mye om det. Men når man flytter hjemmefra som 14-åring og ikke har kontakt med sine adoptivforeldre etterpå, så sier det seg selv at det ikke har vært en spesielt vellykket konstellasjon.

-  14 er tidlig?

-  Ja, men man tenker ikke sånn når man står oppi det. Da jeg flyttet fra Røyken til Oslo tenkte jeg: Jaja, er det sånn det er her. Her sitter altså folk og snorter kokain om kveldene, de er kledd i rare klær og er ute hele natta. Sånn er det i Oslo. Jeg satt og drakk appelsinjuice og tenkte at det var spennende i hovedstaden, gitt. I ettertid har jeg skjønt jeg at det miljøet jeg havna i, ikke var representativt for resten av byen.

-  Prøvde du kokain?

-  Neineinei, er du gal! Når de andre herjet som verst, satt jeg på den samme festen og skrev norsk stil. Det syntes de var veldig morsomt

Hun ler igjen, den lange, merkelige latteren.

-  Du var sykemeldt en periode da du var kulturredaktør i Dagsavisen?

-  Mm.

-  Hva var det som skjedde?

-  Det som skjedde, var at jeg spontanaborterte i uke 16, uten å vite at jeg var gravid. Og så dro jeg til EM dagen etterpå. Ting skjedde så fort, jeg hadde trent veldig, veldig hardt og tynt vekten, jeg visste ikke at jeg var gravid, men det var jeg, med tvillinger. Da jeg begynte å legge på meg skjønte jeg ingenting. Jeg begynte å spise mindre, og til slutt ble jeg kjempesyk. Dette er kanskje ikke en historie som egner seg på trykk. Men det var det som skjedde.

Det blir stille i rommet.

-  Der kan du se! sier Sandnes og smiler.

-  Du stiller et uskyldig spørsmål, og smakk, smakk!

DET ER SYV ÅR siden nå. Hva som egentlig skjedde, skjønte hun ikke før etter en stund. I tillegg til forberedelsene til karate-EM var det usedvanlig mye å gjøre på jobb.

-  Jeg kom hjem fra EM og gikk rett i gang med budsjettnedskjæringer eller hva det var. Det var i hvert fall tøft, og det tok lang tid for meg å skjønne at jeg var sjuk.

-  Hvordan opplevde du sykdommen?

-  Det var veldig lærerikt. Det som skjedde meg, har sikkert skjedd mange som har hatt en opplevelse av at man kan klare alt, bare man står på hardt nok. Til slutt merket jeg at det ikke gikk, uansett hvor hardt jeg sto på. Det som har vært lærerikt, og som burde være helt åpenbart, er at du ikke er summen av prestasjonene dine. Det er noe her i livet som er uavhengig av om du «leverer varene» hver dag. Da jeg kom ut i andre enden, var jeg nok et hyggeligere og mer forståelsesfullt menneske.

Cathrine Sandnes var sykemeldt i til sammen fire måneder. Hun og Aslak måtte snakke om muligheten for at de kanskje ikke kunne få barn. Det var ikke første gang hun hadde abortert. Det skulle komme til å skje flere ganger.

-  Man må sette seg ned og tenke: Hva er viktig for oss, hva slags liv vil vi leve? Det å eventuelt skulle få barn, er et sånt spørsmål. Det er fort gjort å havne i det sporet at «selvfølgelig skal man ha barn og leve et godt familieliv». Men når det ikke blir en selvfølge, hva da? Vi var enige om at det er fullt mulig å leve meningsfulle liv uten barn. Og i stedet for å la livene våre kretse rundt det at vi ikke hadde barn, kunne vi velge å være glade for å ha funnet hverandre.

DET VAR ETTER å ha flyttet hjemmefra at Cathrine Sandnes begynte på karate. Hun tror ikke det har så mye med barndommen å gjøre, ting er nok mer sammensatt, sier hun.

-  Men hvis du ser på asiatiske kampsporter, så er adoptivbarn overrepresentert. Når du er liten, handler det mye om hva du tror du kan gjøre når du ser ut som du gjør. Ingen asiater danser jo ballett. Jeg syntes ballett var gøy, men man kan ikke danse ballett og ha skjeve øyne. Karate, derimot, det kan man gjøre, man kan til og med være ganske god i karate med skjeve øyne. Jeg tror sånne ting ligger der, bevisst eller ubevisst.

-  Det at du flyttet hjemmefra så tidlig, har det gjort at du har tenkt mer på hvem som er dine biologiske foreldre?

-  Nei, ikke det hele tatt. Jeg er veldig tilhenger av adopsjon, jeg synes det er en fantastisk ting. Men jeg er helt uinteressert i biologi. Jeg synes det er lett å akseptere at man på et eller annet tidspunkt tenker at det beste man kan gjøre for dette barnet, er å sette det bort. Korea er et samfunn som har forandret seg helt ekstremt på 30 år, mye mer enn Norge har gjort. Jeg har ikke noe rett til å trampe inn i et vilt fremmed menneskes liv og gjøre krav på noe som helst.

Hun trekker pusten.

-  Min mor lever forhåpentligvis et annet liv i dag enn hun gjorde den gangen. Og når du bestemmer deg for å gi fra deg et barn på ett og et halvt år, da har du sannsynligvis levd med det valget i veldig mange år. Hvis du oppsøker det mennesket igjen, har du et veldig stort ansvar for å følge det opp. Jeg opplever at en del av diskusjonen rundt adoptivbarn handler om det vestlige barnets kravmentalitet, ideen om at man har «rett til» og «krav på». Man er i veldig liten grad villig til å ta hensyn til hvilken skjebne som finnes på den andre siden. Du skal være klar over at du risikerer å tråkke inn i liv som ikke ønsker deg der. Og hvis du er så heldig å finne noen som ønsker deg, så har du en forpliktelse for resten av livet ditt.

FOR ET PAR UKER siden var Cathrine Sandnes i bryllupet til en venninne som også er adoptert.

-  Ikke et øye var tørt da hennes mor fortalte om da hun reiste for å hente datteren sin. Det er så ufattelig sterkt. Jeg vet ikke hvordan dere er, men jeg synes adopsjonshistorier er så mye sterkere enn fødselshistorier. Tenk deg, mennesker som har ventet så mange år på barnet sitt, og som endelig får det. Sist jeg var på Gardermoen, så jeg en familie som kom hjem med barnet sitt, hele slekta sto og ventet på dem, jeg kjenner at jeg begynner å gråte bare jeg tenker på det.

-  Kunne du tenke deg å adoptere et barn selv?

-  Ja, vi ville jo det. Vi ventet veldig lenge på datteren vår og hadde egentlig bestemt oss for å adoptere. Vi kom så langt at vi hadde en adopsjonskonto.

-  En konto?

-  Jeg hadde veldig høy terskel for å skulle gå i banken og låne penger til å få barn. Det handler vel om hvordan man er skrudd sammen, men jeg tenker at man låner penger for å kjøpe bil, ikke for å få barn. Jeg kjente jeg fikk en sperre på det, og her er det noe galt med lovgivningen. Man får betalt tre forsøk ved prøverørsbehandling, deretter må man betale selv. Men adopsjon koster gjerne 120 000. Jeg bare registrerer at dette gjenspeiler noe om hvordan samfunnet tenker biologi i forhold til familiepolitikk.

-  Hva mener du, da?

-  Jeg mener selvfølgelig at man bør ha frihet til å velge.

CATHRINE SMILER OG forteller at hun og Aslak hadde en adopsjonskonto som nesten var full. Men så kom altså turen til Barcelona, og når Aslak får se Ronaldinho i levende live, ja da skjer det ting, uten at vi skal gå i detalj, men det førte altså til at Cathrine kom hjem fra Spania med ei lita jente i magen.

-  Og da vi kom hjem fra fotball-VM i Berlin i sommer, hadde vi enda en. Som Aslak pleier å si: «Jeg blir helt gal av å se Ronaldinho spille fotball», hæhæ.

-  Er du gravid igjen?!

-  Jaja. Ser du ikke det?

-  Nei.

-  Du holder deg på magen din hele tiden, sier Graff.

-  Å, gjør jeg det? Det har jeg ikke tenkt på.

SKEPTISK START:</B> Det første bildet, fra politistasjonen i Korea, 15 måneder gammel.
UNG KVINNE:</B> 2. klasse på videregående skole, mørk og mystisk.
HØYT OPPE:</B> Cathrine og kollektivmedboer Arvid Skancke-Knutsen pynter seg til nyttårsaften 1985/1986.
FERSK KJÆRLIGHET:</B> Cathrine og Aslak under en demonstrasjon i Göteborg i 2001.
GULLJAKT:</B> EM i wado, 2003. Cathrine kom hjem med to gull.
PAR I FOTBALL:</B> Med ektemannen Aslak på åpningskampen i VM i fotball, 2002.