Samvær til besvær

Hvordan skal jeg beskytte datteren min mot sin psykisk syke far?

Foto: Jørn H. Moen
Foto: Jørn H. Moen Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| INNLEGG:

Jeg er mor til ei jente på 6 år og har vært alene med henne det meste av tida. Hun er en oppvakt,
selvstendig og morsom jente, med masse humor og sterke følelser for mye.
Mitt problem er samværet med far. All den tid jeg har kjent ham, vel 12 år nå, har han slitt med psykiske problemer. Han har vært innlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger, men ikke de seinere åra da han har vært medisinert mesteparten av tida. Han blir psykotisk i dårlige perioder, har ikke fått diagnosen schizofreni, men symptomene kan minne om det. I alle åra har samværet vært preget av det. Jeg har alltid ønsket at far og barn skal ha et godt samvær og la til rette for det som best jeg evnet de 2 første åra. Dessverre kunne jeg ikke klare det, særlig ettersom han hadde samvær mens han var syk og forsøkte å skjule det for meg. Jeg må legge til at han så vidt jeg vet bare blir syk/har en sykdomsperiode om han slutter medisineringen.

Han er paranoid og psykotisk i sykdomsperiodene og skremte derfor barnet vårt veldig. Jeg er tilhenger av delt omsorg, og føler ikke at jeg kan ulovlig stanse samværet og jeg kontaktet psykiatrisk helsetjeneste for barn, barnevern og familievernkontoret. I samtale med barnevern fikk jeg vite at de kan ikke hjelpe, så lenge hovedomsorgspersonen, meg, er såkalt normal og velfungerende, men at ansvaret lå på meg hvis samværet skulle skade henne på noe vis! Familievernkontoret kunne ikke hjelpe, far virker helt vanlig i korte samtaler og det er ikke så lett for dem som står for samtalene å oppdage problemet, særlig da han nekter for å ha problemer på noe vis og mine påstander i slike samtaler er bare det, påstander. Han er også dyktig til å legge fram sin sak slik at han framstår som den skadelidende og jeg virker som den mammaen vi alle hører så mye om, hun som saboterer samværet av ulike egoistiske grunner.

Psykiatritjenesten er frivillig, de hadde samtaler med barnet og fant ut at hun var svært avhengig av meg i forhold til far, altså at hun godt kan være uten meg i andre sammenhenger men at hun ønsker at jeg er sammen med henne når hun er hos faren. Det førte ikke fram til noe.

Neste skritt var å kontakte advokat. Min advokat er et flott menneske som tar jobben sin svært alvorlig. Hun ville ikke «kjøpe» mine påstander uten videre, men fikk tillatelse til å undersøke selv og påtok seg saken først etter å ha funnet ut at det ikke var konflikt mellom 2 skilte foreldre som lå i bunn.

Jeg stoppet samværet og la til grunn at jeg ville ha en sakkyndig vurdering av evnen til omsorg og påvirkning på barnet. Far reagerte med å saksøke meg for nekt av samvær. I det forberedende rettsmøte opplevde jeg dommeren og sakkyndig som udelt dyktige, de så saken og grunnen til at jeg stoppet samværet, de tok barnet mitt alvorlig i forhold til farens sykdom. Vi kom aldri så langt som til rettssak, men ble enige om dommen. Det kjentes flott å endelig ha fått en dom i saken som vi begge måtte forholde oss til og som tok hensyn til sykdommen. Selv om også her lå ansvaret på meg å oppdage sykdomstegn, skrive brev til far med begrunnelse for min bekymring og deretter motta friskmelding fra hans lege etterfulgt av gjenopptakelse av vanlig samvær.

Illustrasjon: Lisa Aisato
Illustrasjon: Lisa Aisato Vis mer

I omtrent ett år har det fungert fint, helt til jeg merket sykdomstegn hos far igjen og så at barnet ikke ville være med han. Det viste seg at han, i strid med dommen, hadde startet avslutning av medisineringen uten å underrette meg først. Jeg stoppet samvær straks, sendte skriftlig begrunnelse og fikk etter ei uke skriftlig friskmelding fra hans lege og beskjed om at medisinering var startet igjen. Samværet ble da gjenopptatt.

Det jeg sliter med nå, er vissheten om at han ikke tar sin sykdoms påvirkning på vårt barn alvorlig, at jeg sitter med ei lita jente som ikke vil til pappa, men som er redd for ham og redd for å gjøre ham trist. Hun vil ikke prate med meg og det er forståelig, hun er vel mer eller mindre klar over konflikten mellom oss, selv om jeg prøver å beskytte henne mot det. Hun mener jeg er slem med pappa og tar hans tid med henne fra ham, samtidig som hun gråter og ikke vil til ham. Jeg har ingen mulighet uten å bryte loven til å nekte ham samvær, og jeg ser at hun blir sint på meg fordi hun må dit selv om hun ikke vil. Av og til lurer jeg på om det er overdrevent, at samvær ikke er så skadelig? Skal jeg være med og tvinge henne til samvær? Kan det være min frykt og mine følelser som gjør at hun ikke vil dit?

Jeg ransaker mine egne motiver og kan ærlig talt ikke finne at jeg ut fra handling eller tanker ønsket å stanse samvær tidligere. Men jeg er nesten kommet helt dit nå. Jeg føler at jeg står hjelpeløst på sidelinja og ser det flotte barnet bli skadet på grunn av dette. Jeg har så mange ganger ønsket at far bare kunne se at hans sykdom gjør en forskjell, det påvirket meg i vårt samliv og det påvirket barnet hans nå. Om vi sammen kunne funnet en løsning hvor hun var trygg og jeg kunne vite at hun var trygg i samvær med faren skulle jeg endelig slappe av. Dessverre har jeg forstått sykdommen slik at det aldri vil bli mulig å få en varig avtale. Hva kan og bør jeg gjøre for å gjøre livet lettere for barnet mitt? Må hun alltid være et barn med en psykisk syk forelder og hvordan vil det påvirke hennes framtid? Det føles svært slitsomt å alltid måtte leve med sykdommen hans, alltid passe på, alltid forsikre meg om at barnet har det trygt hos faren sin, på alle måter.

JESPER JUUL SVARER:

Som du ser har jeg valgt å trykke brevet ditt i sin helhet. Derfor må svaret mitt bli relativt kort. Datteren din
gjennomgår de samme problemene som alle barn med en psykisk syk forelder har. Det er ikke noe som tyder på at hun tar skade av det. En oppvekst med en psykisk syk forelder preger et barn naturligvis, men ikke mer enn ellers, bare annerledes.

Hun vil antakelig bli overansvarlig i sine framtidige relasjoner, men det deler hun med godt over halvparten av voksne kvinner, pluss en god del menn. Hun vil også utvikle en usedvanlig sensitivitet i forhold til å lese andre menneskers følelser og stemninger. Hun må med åra muligens slite litt med å ta seg selv og egne grenser på alvor med god samvittighet.

Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.
Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab. Vis mer

Du nevner selv muligheten for at holdningen din smitter over på datteren din, at det øker ulysten til å besøke faren. Det tror jeg du har rett i. Ikke at du alene skapere angsten og ulysten hos henne, det gjør du ikke. Likevel er en av konsekvensene at du ikke er den beste samtalepartner for henne. Du vet ikke helt hvor du står i samværet, derfor vet ikke hun helt hvor hun har deg. Jeg synes du skal forholde deg til følgende kjensgjerninger:

•Din eksmann er upålitelig og uansvarlig når han bestemmer seg for å ikke ta medisinen sin.

•Datteren deres elsker faren sin, men er også utrygg og redd for ham i perioder.

•Du er splittet mellom ditt ønske om at datteren din skal ha to foreldre og din lyst til å beskytte henne mot verdens ondskap.

Av disse tre punktene kan du bare gjøre noe med det siste. Et totalt brudd er ikke mulig. Derfor må du akseptere at din eksmann er som han er, og la datteren din ha samvær med ham. Rollen din - som er en veldig viktig rolle - blir å være støtte og ankerfeste for datteren din. Du må være en trygg rollemodell for henne mens hun langsomt lærer seg å forholde seg til sin far, og beskytte seg selv mot hans til tider irrasjonelle atferd. Det er ingen misunnelsesverdig rolle, men slik er det altså blitt. •

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer