Sandstorm

Som det frie åndsmenneske han er, går Vebjørn Sand (40) gjerne i selskap og snakker om kvinners menstruasjon.

-  JEG ER ALTFOR lite i media.

Det er så langt ut i frokosten at Vebjørn Sands kornblanding er blitt til grøt. Han banker to fingre i bordet, og i takt med hver stavelse sier han det igjen:

-  A-l-t-f-o-r lite i media.

-  Mener du virkelig det?

-  Ja. Hvert tredje år får jeg oppslag i media med en utstilling eller et prosjekt. Det er ikke mer enn rett og rimelig. Se nå på hva som står der! Femten sider fotball hver eneste dag! Jeg jobber internasjonalt, og snakker om vesentlige ting. Snakker ikke vi om viktige ting nå, kanskje?

HAN HADDE ikke engang smakt på kaffen til Grand Café i Oslo, før han var langt inne i Max Webers kulturkritikk, gleden over å samarbeide med norsk næringsliv, og frustrasjonen over norske kulturinstitusjoner som fortsatt henger igjen i marxistiske tankemønster. Og selvfølgelig Leonardos arbeider. Figurative Vebjørn er på fornavn med mesteren fra renessansen, men er selv kledd som hvilken som helst tenåring fra 2006. Hvit T-skjorte, smykke i halsen, ring på tommelen, militærfarga bukse. Han prater og prater med et engasjement som om det er første gang han presenterer sine tanker.

-  Blir du aldri lei av å snakke om de samme tingene?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Nei, aldri. Dette er et nytt menneskemøte for oss begge. Jeg er et menneske i verden som elsker det jeg driver med. Hva skulle jeg bli lei?

-  Av deg selv?

-  Men dette handler ikke om meg selv! Det handler om deg som mitt medmenneske, om verdier og idealer. Om et håp om at mennesker skal leve i tusener av år til, og ta vare på skjønnheten rundt oss.

VEBJØRN SAND HAR faktisk verbale bremser. Han vil ikke si noe mer om striden mellom ham og Stein Erik Hagen angående de mye omtalte portrettene. I to åpne brev i VG beskyldte de hverandre for løgn.

-  Det er over, jeg har sagt det jeg skal si i mitt åpne brev i VG. Og det er da grenser for hvor mye andre folk skal plages med den saken.

Mye er også sagt om maleren Sand etter at han viste fram portrettene. Han kan selv få kommentere noen av høydepunktene:

-   Er du selvhøytidelig og patetisk?

-  Hm. Jeg bruker store ord og snakker om verdier som kan være vanskelig å forholde seg til. Mange mennesker har en frykt for å snakke om disse temaene. Da blir det enkelt å ironisere over det, angripe, og kalle meg patetisk.

-  Er du en PR-kåt markedsstrateg?

-  Jeg har aldri sendt ut en pressemelding, eller annonsert mine prosjekter. Jeg har nok med å holde på med faget mitt. Ting bare skjer.

-  Den offerrollen .... den kler deg ganske dårlig?

-  Nei, nei! Det er en stor misforståelse! Jeg er helt fantastisk privilegert. Jeg har et vanvittig flott studio midt i New York. En fulltids assistent, fantastiske modeller og er uavhengig økonomisk.

-  Er du en forfengelig posør?

-  Det er sant. Jeg er tross alt en ugift mann på 40 år.

DE SISTE SEKS åra har Vebjørn Sand bodd i New York. Her bor også mennesket som gir ham mat og omsorg. Han heter Justin. Malerens personlige assistent kommer joggende fra Brooklyn til TriBeCa på Manhattan hver eneste morgen. I sin heltidsstilling sørger Justin for malermesterens frokost, lunsj, middag og modeller. Han tar telefoner, tapper i boblebadet og blander en frisk palett hver morgen.

-  Er du redd for bli hjelpeløs med så mye hjelp?

-  Nja. Når det gjelder å organisere, bestille hotell og flybilletter er jeg hjelpeløs.

-  Bortskjemt?

-  Ja. Men dette er noe jeg har lært av næringslivet; å ha et ryddig og organisert liv. Alt jeg trenger å tenke på er å male. Alle mine penger går til å holde min egen bedrift i gang.

HAN KAN MENE hva han vil, men få kunstnere har vært så mye i media som den sitatsmarte Vebjørn Sand. Han fikk sin første hyllest i bokform allerede i 1991, bare 24 år gammel. En av forfatterne, tidligere kulturminister Lars Roar Langslet, beskrev den unge figurative maleren som «lyslugget og bredbrystet nordisk, struttende av krefter og overmot».

Året etter gikk Vebjørn Sand i bakken av et terpentinsjokk.

Etter tre måneder med en depresjon, fulgte ti år med prosjekter fordi han måtte holde seg unna den tradisjonelle malingen. Det ble ekspedisjon til Antarktis, Trollslott i Holmenkollen. Leonardobroa over E18 i Ås. Fredsstjerna på Gardermoen. Prosjekter han har fått mer skryt for enn maleriene. Eller mildere slakt, om du vil.

-  Er du best uten pensel?

-  Mitt mål som maler er å komme på nivå med prosjektene mine. Jeg har en lang vei igjen, og satser på å være på topp som maler når jeg er 50 år.

VEBJØRNS AMERIKANSKE HVERDAG begynner alltid med en treningsøkt. To dager i uka med sin personlige trener, andre dager med en times løpetur. Så tar han et boblebad, hører litt barokk, hviler og spiser sunn lunsj. Og så maler han fra tolv til tolv. De siste tre åra har han jobbet med utstillingen «Å bli mann», som åpner fredag 20. oktober.

-  Med den utstillingen ønsker jeg å ta et kraftig oppgjør med dagens mannsideal, og tar utgangspunkt i Robert Blys kulturkritikk. Han sier at det ikke finnes mannsideal med verdighet for unge gutter

i dag. At de gamle vise menn har forsvunnet fra

kulturen. De mest eksponerte mannsskikkelsene i dag er fotballspillere, og de bedriver en aktivitet som blir presentert med en viktighet blåst ut av alle

proposisjoner.

-  Er du et godt mannsideal?

-  Nei, jeg bare framhever idealer. Jeg er opptatt av å reise den debatten. Og har mot nok til det.

BARNDOMMEN VAR FYLT av kunst og kultur. Oppvokst i Asker, Bærum og på Hvaler. Det var Steinerskolen, og derfor smugkikking på TV hos naboen. De er fem søsken, og har ikke blitt vanlige lønnsmottakere noen av dem.

Faren har sagt at barneoppdragelse er stemningen fra gjester som vanker i hjemmet. Vebjørn husker besøk fra onkelen og tanta som hadde 12 barn og en gravemaskin. Bordsettinger der seks bløtkaker forsvant på fem minutter.

-  Klart jeg en gang vil ha barn, men ikke lag sånn vinkling: «Vebjørn vil ha mange barn». Er det en ting jeg har lært meg, så er det å bli mer presis i intervjuer.

-  Er livet som maler forlokkende på damene?

-  Jeg har vært så heldig å bli kjent med fantastiske kvinner. Men de vil jo binde seg. Og da svarer jeg at det er altfor tidlig å binde meg. Min selvstendighet og frihet kan nok skremme. Men det vidunderlige med kvinner er at de er der.

-  Og blir yngre og yngre?

-  For å si det sånn; jeg er veldig heldig som har mange jentevenner. Nei, ikke sånn, ikke misforstå, jeg har mange venninner. Jeg kommuniserer godt med kvinner.

-  Hva er hemmeligheten?

-  I selskap finnes det mange kjedelige menn. De snakker gjerne om biler og fotball. Når jeg blir invitert i selskap, og det blir jeg jo, kan jeg snakke om alt fra menstruasjon til følelser. Den typen temaer som opptar meg, satt inn i et større perspektiv.

-  Menstruasjon opptar deg?

-  Ja. I et bilde til utstillingen har jeg jobbet med et stort tema, med menstruasjon som syklus. Menstruasjonen forbinder kvinnen med en kosmisk verden som vi menn aldri kommer i kontakt med. Når kvinner går inn i det sykliske, blir hun bærer av et verdenshistorisk ansvar med å føre slekten videre. Og den sykliske dimensjonen er vi menn utenfor som kjønnsart.

-  Er kvinner mottakelige for å snakke om dette på fest?

-  Ja, veldig. Det er ikke den praktiske delen som opptar meg, men de symbolske dimensjonene fascinerer meg.

-  Hva sier dine mannlige venner når du i selskap står i et hjørne med kvinner og snakker om menstruasjon som et verdenshistorisk ansvar?

-  Jeg tror mange opplever det som befriende at jeg har nye overraskende perspektiver.

HOTELLFROKOSTEN ER RYDDET vekk. Turen går videre til Sands atelier på Frogner. Det er her han bor og jobber når han er i Oslo. Sammen med tvillingbroren, den mye omtalte filmskaperen Aune. På den korte taxituren fra Karl Johan til Frogner er Vebjørn blitt på fornavn med taxisjåføren. Kunstneren er av den vennlige typen som gjør det helt naturlig.

-  Lykke til, ta igjen på kjeltringene og besserwisserne, hilser taxisjåføren på vei ut.

Da Vebjørn Sand forrige uke ble forsøkt gjort til latter av Viggo Johansen på Redaksjon EN, rant det inn støtte på sms nederst på skjermen. «Vebjørn kommer til å bli husket i framtida -  kritikerne er glemt i morgen». Han ble kalt både folkekjær og et offer for Janteloven.

DET SER UT som tvillingguttene har vært alene hjemme litt for lenge, lekt seg med maling og kastet klær på hverandre. I en halvfull tekopp er det begynt å spire.

-  Det pleier å være mer orden her, altså. Alt er kaos nå før utstillingen. Folk tror vi bader i penger og sjampanje, men her bor altså Aune og jeg. To menn på 40 år. Klart ingen damer vil ha noe sånt.

Med litt rydding viser det seg å være sitteplass til to. Vebjørn sover i et hjemmesnekra glassbur i den ene enden. Det likner et stort akvarium. Her kryper han inn hver natt, og påstår til og med at det kan være romantisk. Et avansert luftsystem gjør at han fortsatt kan sove i et mikrobefritt miljø etter terpentinsjokket i 1992. Vegger og tak er dekket med rør og industriskap med brytere på.

-  Det er den reneste lufta du kan få i verden, en mikroberenset luft som går gjennom fem filter. Men jeg vil ikke framstå som en eksentrisk tulling. Det var fra tida jeg hadde ren luft på hjernen. Nå går det helt fint.

Rommet til Aune fungerer som lagringsplass for store malerier. Så det er helt klart dekning for å si at ei mye omtalt og rik kvinne fra Larvik har overnattet hos Aune Sand de siste ukene.

-  Hvorfor er det alltid så mye støy rundt deg og Aune?

-  Vi er helt utenfor alt, slaktet og behandlet som spedalske av kulturlivet. Men vi uttrykker en frihet som skaper frykt i andre fordi de påminnes egen utydelighet.

Tvillingbrødrene bodde også sammen i Aunes leilighet i New York.

-  Litt fleipete sagt så kastet han meg ut i fjor vinter. Det var kanskje på tide, det sies at vi har bodd sammen i 38 år.

-  Hvor tett er dere?

-  Veldig tett, og så har det vært perioder med mindre kontakt. Det er jo en veldig kraft i det å være tvillinger. Nå har Aune åpnet sider ved min personlighet som gjør at jeg er blitt den jeg er. Han er mye mer ekstrovert og tydelig som menneske, og har utfordret meg til å være mer direkte.

-  Han bruker til og med enda større ord enn deg?

-  Ja, men er ikke det utfordrende? Han er mer modig. Og ærlig. Mennesker taper ikke på ærlighet.

HAN VISER EN katalog med bilde av atelieret hans i New York. Stadig vender han tilbake til at han ikke er regnet som en aktør i Det Norske Kulturlivet. Like ofte sier han at han ikke bryr seg, men er helt klart opptatt av det.

-  Det er litt morsomt at jeg ute i verden er en ambassadør for norsk kulturliv, mens her hjemme vil de ikke ta i meg. Jeg sier ikke at jeg er en verdensberømt kunstner, men mine prosjekter er kommunisert ut i en del store, tunge medier. Bare gå inn på www.leondardoproject.org så finner du mange bevis. Se bare på hva som skjer i London.

Vebjørn skjuler ikke stoltheten. Victoria and Albert Museum stiller nå ut Vebjørn Sands fem meter lange versjon av Leonardobroa i rustfritt stål, en tolkning av Leonardo da Vincis tegninger.

-  Det er min største kunstneriske triumf! Utstillingen er kurert av Martin Kemp, kunstprofessor på Oxford som er verdens fremste ekspert på Leonardo. Jeg var der på åpningen som ble foretatt av den engelske kulturministeren. Det hadde jo vært hyggelig om medier her hjemme hadde dekket dette. Jeg vil ikke skryte, men en idrettsprestasjon på samme nivå ville fått en svær dekning. Det vet jeg.

-  Er det litt sårt?

Han blåser av spørsmålet.

-  Kjedelige kulturbyråkrater er ikke morsomme mennesker. De mest humørfylte og åpne menneskene jeg har truffet i Norge kommer fra næringslivet.

-  Hvor åpen og humørfylt er egentlig Stein Erik Hagen?

-  Stein Erik er åpen for de samme spørsmålene som jeg, og vil ha frie åndsmennesker som sine venner. Jeg beundrer ham for at han ville ha meg som venn, for jeg er en veldig upolitisk korrekt kunstner å kjenne. Jeg blir anklaget for å være svermer og drive med virkelighetsflukt.

-  Du maler pingviner i Antarktis. Lager Trollslott i Holmenkollen. Spiser hummer over Atlanterhavet i jetfly med Stein Erik Hagen, og maler landets rikeste ektepar på et gods i Larvik. Kan ikke det oppfattes som en virkelighetsflukt?

-  Nei, tvert imot. Jeg nærmer meg dette som et nakent menneske, som en åpen kunstner.

-  Hvordan var det å fange sjelen til en pingvin i forhold til Hagens?

-  Jeg går inn i enhver verden og tar den på alvor. Min utfordring som kunster er å grave etter skjønnheten, det store og vakre som finnes i alle mennesker...

Nå hever han stemmen, han må hente mer luft til de store ordene, de filosofiske tankerekkene om menneskene, døden, skjønnheten og uendeligheten. Forfatterne har sin Ari Behn. Musikerne Morten Harket. Og malerne sin Vebjørn Sand. Nå er han i storform:

-  Stein Erik er jo min bror, han er min neste! Vi har alle guddommelighet i oss. Slik direkte humanisme er forferdelig å høre på for gamle raddiser som tror at modernismen er sannheten. De fnyser! Det er helt grusomt! Da jeg snakket om disse tingene på Statens Kunstakademi sprang professorene etter meg med hammer! Dypest sett er jo dette en åndskamp.

-  Men det er jo veldig store ord.

-  Selvfølgelig! Det er store ord, men likevel så befriende å ta dem i min munn! Jeg sier som Edvard Munch: Å være kunster er å gå naken nedover Karl Johan.

NAKEN OG ÆRLIG vil Vebjørn ut i den store verden. Målet er en Leonardobro på hvert kontinent. Hadde det ikke vært for orkanen Katrina hadde byggingen vært i gang i Texas. En kvinnelig samarbeidspartner i Seattle jobber ifølge maleren nesten full tid med prosjektet. Gerhard Heiberg har åpnet dører «på høyt nivå» i Kina.

Etter utstillingen i Oslo skal Vebjørn Sand tilbake til London for å holde sitt 45 minutters lange foredrag på Victoria and Albert Museum: En kultur- og åndsreise fra antikken og oppover, om geometri og nyplatonisme. Og Vebjørns visuelle verden på powerpoint.

-  En siste ting, sier Vebjørn før han må videre til et intervju med P4.

Han berømmer kanalen for å ta ham seriøst.

-  Siden jeg verken blir betraktet som en aktør av kulturinstitusjonene, er jeg heller ikke å finne på kultursidene. Jeg blir dekket som en underholdningsartist.

-  Er du litt skyld i det selv?

-  Tja. Men om noen også finner meg underholdende er det veldig hyggelig. Selvhøytidelighet er drepende.