Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Sang og singelliv

Nyskilte Sissel Kyrkjebø (35) tror på engler og mirakler - og kanskje en tur på by\'n.

VI VAR KOMMET noen minutter ut i samtalen som skulle vise seg å vare i 48 minutter. Sissel Kyrkjebø hadde fortsatt ikke rørt pasjonsfruktkaka, hun hadde bare sett på den, enda det var hun som hadde tatt oss hit, til favorittkakestedet sitt. I sin nye by, Oslo. Hun hadde ledd siden hun steg inn døra, men hun stivnet litt nå. Vi hadde vist henne noe hun hadde sagt den gangen alt var stabilt godt, den gangen for to år siden: «Jeg har følelsen av at folk er der for meg om noe skulle skje, selv om jeg skulle falle.» - Ja, jeg sa det, sier Sissel.- Har folk vært der for deg nå?- Ja. Men jeg kan trekke trådene litt lenger, da. Det er kanskje det du vil at jeg skal gjøre? spør hun.- Ja. Gjerne.- Jeg har alltid ment, og det mener jeg fremdeles, jeg tror ikke på et liv bare med tilfeldigheter. Det er en mening med det man gjør. Jeg tror det er noen som har gått stegene foran meg. Jeg går bare i de stegene. Jeg tror mitt liv er skrevet i ei stor bok allerede. For meg har den tryggheten alltid vært der. Jeg har englevakt. Jeg har dem rundt meg.- Englene? - Ja. Jeg tror på engler. Jeg tror på mirakler. Jeg tror det finnes noen som passer på meg. Jeg vet at mine foreldre gjør det. Jeg vet at jeg har gode mennesker rundt meg. Men jeg har også noen andre englevakter som vi ikke ser. Jeg har aldri truffet dem. Men jeg tror på dem. Akkurat som jeg tror det er mer mellom himmel og jord.SISSEL SKULLE IKKE GI større intervjuer i år. Hun orket ikke gå i dybden. «Dette skal være et intervju med lite tekst og mange bilder» ba managerne hennes om på forhånd. Sissel er kledd i svart fra topp til tå. Hun er fremdeles rak i ryggen, fremdeles en prektighet. Vokalene er grøtete etter åra i Danmark. En gang bodde Sissel Kyrkjebø i blokkleilighet på Lønborg i Bergen, og kunne se sjøen fra vinduet sitt. Hun hadde to eldre brødre og tenkte hun kanskje kunne bli sykepleier. Men det var før Rune Larsen kom, før «Syng med oss», før NRK ringte for å be henne synge «Vestland, Vestland» i pausen i Melodi Grand Prix, før «Kjærlighet, det vakreste ord på jord». Og før hun solgte 600000 eksemplarer av sin «Glade jul» - en rekord så uslåelig at den vil stå der for alltid. Det var 1986, og avisa skrev «Hun er big business, folk svermer rundt henne som en honningkrukke. Selv statsministeren er på jakt etter stemmen hennes.» Sissel var 17 år. Og nasjonalsymbol. Hun var jaget. Derfra fikk hun aldri ha livet sitt i fred. Langt mindre kjærlighetslivet. SISSEL KYRKJEBØ MØTTE den 24 år eldre Eddie Skoller under et TV-show i Göteborg i 1989. Han var programleder, Sissel en av gjestene. De fant hverandre med en gang. Den kvelden. Eddie hadde vært gift to ganger, og var far til tre.«Jeg kunne jo ikke gjøre noe med det. Jeg hadde ikke noe valg. Og jeg tror ikke alle mennesker er så heldige at de får oppleve noe slikt. En ting er å forelske seg. Men å kunne gi seg hen med hud og hår på den måten, det er ganske sterkt,» sa Sissel for to år siden, og forklarte suksessoppskriften for det moderne ekteskapet: «Jeg tror det har med tillit og respekt å gjøre. Å gi og ta.» Sissel giftet seg da hun var 24. Hun skilte seg da hun var 34. Eddie og Sissel gikk fra hverandre i februar i år.«Egentlig var vi det perfekte par, Sissel og jeg. Jeg hadde ikke noe imot å spille annenfiolin. For meg kom bruddet som lyn fra klar himmel. Men som Sissel sier, var det noen mørke skyer på himmelen jeg ikke så,» fortalte Skoller til Jyllands-Posten etter bruddet.Han sa han gikk gjennom en vond tid. Men han hadde ikke et vondt ord å si om Sissel.- EDDIE OG DU, hvorfor tok det slutt?- Jeg tror ikke det er noe jeg vil gå inn på nå. Jeg synes bare ikke tida er inne. Om ti år. Da kan det hende.- Dette er privat, skyter manager Jørgen Thue inn.Han har sittet ved Sissels side under hele samtalen. Han har bestilt pasjonsfruktkake, han også.- Ett sted går grensen, sier Sissel. - Den grensen satte jeg da jeg var 15 år. Jeg visste allerede da, selv så ung jeg var, at jeg aldri ville invitere media med meg hjem. Men for å si det slik: Barna er en velsignelse for både Eddie og meg. Den kjærligheten barna gir oss, det er helt utrolig. Hun er blank i øynene.Sissel Kyrkjebø og Eddie Skoller, mor og far til Sara (5) og Ingrid (8), bor side om side i København.- Jeg har kjøpt et hus like i nærheten av Eddie. Det går veldig fint. Vi bor veldig tett på hverandre.- Ser du for deg et liv i Danmark sammen med barna dine?- Det som er viktig for meg nå, er å etablere et eget liv i Danmark. Å la barna få være i et nærmiljø de alltid har vært i. Den tryggheten det gir dem. Jeg tenker ikke på meg selv. For meg spiller det ingen rolle, jeg kan like godt bli boende i København når det er det beste for ungene.SISSEL FORTELLER om hvor sentimental hun kan bli.- Når vi ser Barne-TV hjemme hos oss, er det jeg som sitter og stortuter. Selv om vi ser «Knøttene», altså. Da kommer barna til meg og skal trøste, «Ja, men mamma da...» sier de.Sissel begynner å liksomgrine. - Ja, men jeg blir veldig rørt. Det er vel det som er yrket mitt også. Når du skal formidle en sang, må du ha kanalene godt åpne. Det kan ikke være noen tilstoppelse.Når hun er hjemme, synger Sissel sanger til barna på senga før de skal sove.- Så synger de mye til meg også. Jeg er veldig stolt. Det har alltid vært forferdelig for meg å pakke kofferten og dra. Men jeg var mye verre. Nå har jeg lært å nyte å være der jeg er. Det var en av mine tidligere musikere, en pianist som heter Per Kolstad, som lærte meg det. Han er livsnyter nummer én. Han lærte meg at «Nå er vi her, Sissel, og nå skal vi nyte det». Jeg tenker ofte på ham.Hun vet ikke om hun skal feire den første jula etter bruddet i Norge eller Danmark.- Jeg vet ærlig talt ikke. Mye kommer an på hva barna vil.SISSEL FORTELLER at hun ikke kan vente på jula.- Ååå, jeg gleder meg sånn. Jeg har kjøpt inn til julebakst, og jeg har kjøpt flere figurer som skal inn i juledekorasjonene mine. En sånn liten korgutt som holder rundt ei lita jente, og så kysser de litt på veien. Den liker jeg. Men jeg fikk ikke lov av hun som bor i huset mitt til å henge opp julepynten før i november. Egentlig ville jeg begynt i oktober.- Og mange ganger tar jeg meg selv i å si «Ååå, jeg gleder meg sånn». Og så spør vennene mine: «Til hva da?» Ja, men jeg vet ikke. Jeg gleder meg bare.Sissel ler. Hun griper om cappuccinokoppen og varmer hendene sine.- Jeg har akkurat vokst den av meg, den usikkerheten. Slik er det med 30-åra; man har opplevd mye, men har fremdeles den ungdommeligheten, den friskheten, og du har visjoner for framtida, og du vet det ligger noe foran deg. Masse foran deg. Jeg tror 30-åra er ganske supre år, altså.Hun ler.Hun har ennå ikke rørt pasjonsfruktkaka.- Men den er jo vanvittig god, da. Jeg har spist den før, det er favorittkaka mi. Se her på menyen. Den fikk 2. plass i smak i VM og alt, sier hun.- Er du egentlig like lykkelig innvendig som utenpå?- Det er veldig viktig å være ærlig. Men det er også veldig viktig å være ærlig overfor seg selv. Jeg er profesjonell. Jeg kan ikke ta med meg privatlivet mitt på scenen. Jeg vet hvem jeg er, jeg vet hva jeg står for og jeg vet at sånn har jeg det. Men nå er jeg på jobb. Sånn er det for deg også. Om du begynner å stortute nå, for eksempel, så har ikke du gjort jobben din. Hun stopper.- Ikke det at jeg har behov for å stortute, altså. Jeg har ikke opplevd så fryktelig mange tunge stunder i mitt liv. Men jeg syns det er viktig at man tar seg tid til å bearbeide det tunge alene. Uten at det blir satt offentlighetens lys på det. For min jobb er bare å underholde.ALLEREDE SOM 21-ÅRING følte Sissel Kyrkjebø seg forfulgt av media. Hun sa hun hadde mistet respekt for journalistikken.- Ja, men altså, jeg var 21 år og jeg syns det var vanskelig. Jeg hadde akkurat møtt Eddie og alt det der.Hun forteller om en av sine tyngste opplevelser.- Jeg var på premieren på Eddies show. Til slutt ble alle gratulasjonsblomstene satt fram på scenekanten. Blant annet en blomsterbukett fra meg, og et kort jeg hadde skrevet til ham. Og så hadde en av journalistene gått inn i blomsterhaugen, og stjålet kortet jeg hadde skrevet. Neste dag kunne hele Danmark lese det jeg hadde skrevet. I 1992 freste hun, utmattet og mett: «Suksess er et forferdelig ord. Flatt. Fryktelig. Det sier ingenting om baksiden av medaljen. Og alle medaljer har en bakside. Min også. Folk skal vite at den finnes, men ikke hva som skjuler seg der.»Og så la hun til: «Glem ikke at rosene har torner.»Hun sa at hun forsto godt den som hoppet av: «Til tider ser jeg meg selv for meg som hjemmeværende husmor. Det er grenser for hva jeg finner meg i frivillig. Husk jeg har levd i offentlighetens søkelys i fire viktige år av mitt liv. Fra jeg var 16 til 20.» - Mistet du litt av ungdommen din, Sissel?- Ja, det kan sikkert stemme det. Men jeg fikk også oppleve noe som ingen andre på min alder fikk oppleve. Jeg fikk et kjempestort ansvar. Klart, det setter spor. Jeg tror at jeg alltid har vært litt fornuftig av meg. SISSEL ER STA. Folk rundt henne sier at ingen er i stand til å rokke ved hennes beslutninger.- Det er jo helt utrolig det jeg har opplevd og det jeg opplever. Tenk, å stå der til åpningen av olympiske leker og synge for gud vet hvor mange tusen millioner. Fra det til å stå på scenen i Moskva med Placido Domingo og José Carreras. Men jeg håper da ikke jeg har fått oppleve det ultimate øyeblikket ennå. Det ville vært trist. Jammen, altså, det er jo framtida som er spennende. Jeg ser meg ikke så mye tilbake, jeg. Jeg ser alltid framover.- Har du ambisjoner igjen?- Det har jeg vel.Sissel skjærer en grimase, gjør narr av seg selv. Det er dem som sier at Sissel Kyrkjebø ikke har ambisjoner, og at hun er lat. Selektiv kaller hun seg selv.- Ambisjoner. Skal vi se...? Eh. Jeg har aldri blitt drevet av ambisjoner. Når vi sitter her, og spiser pasjonskake , vil jeg si... Hørte du den? He-he. Pasjon? Det er pasjonen til å synge som driver meg.Sissel ler og ler og ler.DET VAR BARE tilfeldigheter som gjorde at Celine Dion, og ikke Sissel, sang millionhiten «My Heart Will Go On» til filmen «Titanic». Komponisten hadde opprinnelig skrevet sangen til Sissel. Og så var det fadesen i USA i fjor. Sissel glemte teksten til den amerikanske nasjonalsangen foran millioner av TV-seere da hun sto foran et lite gjennombrudd i Statene. Ting kunne vært annerledes for Sissel.- Men jeg har jo det helt fantastisk som jeg har det nå. Jeg kunne ikke tenke meg å være noe annet eller en annen. Og så har jeg et uttrykk som sier «Hva gagner det om du vinner hele verden, men taper din sjel?».- Siterer du fra Bibelen nå?- Ja. For meg har det alltid vært slik. Jeg kan ikke leve uten å synge. Men samtidig kan jeg ikke leve uten å ha de små oasene med familie og venner. Det er hellig.- Mitt liv, jeg lever det i bolker. Jeg har maksimalt vært ute og jobbet 10- 14 dager hjemmefra. Når jeg er hjemme, legger jeg alt fra meg. Det viktige skillet der. I hvert fall har vi kvinner det slik. Fordi vi har folk hjemme som er avhengig av at vi skal være der.Sissel sier hun drømmer om ro og fred, som vanlig. - Hvordan har du taklet trøkket etter skilsmissen?- Det viktige er at jeg vet om et sted hvor jeg alltid får ro, et sted hvor jeg alltid kan gå til. Når det vokser på, da kjenner jeg meg selv, jeg vet hvem jeg er. Da må jeg bare si: «Ok, så skriver de det denne gangen, i morgen pakker de inn torsken i den avisa på torget.» Altså, livet går jo videre. Jeg har vært i den verdenen siden jeg var 16 år. Jeg vet at det går i bølgedaler.- Ja, men altså, sier Sissel, på sitt mest danske. - I perioder hvor det har vært heftig, da drømmer du bare om å komme deg opp på fjellet og sitte med beina godt oppunder haken med en kopp te og se inn i flammene og høre vinden blåse utenfor.- Når gjorde du det sist?- Det er lenge siden.DET HENDER AT SISSEL unner seg et glass vin eller to. Men hun drikker bare veldig god vin. Dyr vin. Som Sissel sier: - Jeg kaster ikke bort sansene mine på skvip.Hun har aldri gjort det.- Jeg var aldri ei slik tuppe som ville fly på byen og gå på diskotek og skaffe falskt bevis. Det var ikke det som var min greie. For jeg var en veldig sjenert type. Men jeg fant så enormt mye mening i å synge, og så lite mening i det andre.- Du har vært ute på byen to ganger i ditt liv? - Ja, mine venner forsøker å forandre litt på det nå, da. «Kom igjen nå, Sissel,» sier de.Hun ler, viser hvordan de vinker på henne.- Sissel har bare vært på byen to ganger, men begge gangene vant hun festen, sier manager Thue.Så ler de enda mer. Sissel har vegret seg for å gå ut.- Jo, jeg har vel bygd en forsvarsmur rundt meg selv, sier hun.«Jeg går aldri på byen. Jeg vil heller være våken og klar for min mann og mine to barn,» forklarte hun for to år siden.- Er det slik at du nå må lære de kodene som gjelder på byen og som single fra start igjen?- Er det ikke bare å gå ut, da? Smile. Og bruke hodet. Det tror jeg er det viktigste.HUN TRIPPER BORTOVER vinterveien, på de høyeste hælene, i sin nye by. Hun har kjøpt leilighet her, der hun overnatter i periodene hun jobber i Oslo.- Savner du noe i livet ditt, Sissel?Hun sier først ikke noe.- Jeg savner Bergen. Går det an å si det?Hun ler. Sissel er like kokett.- Tror du på kjærligheten fortsatt?- Hva sa du? spør hun.- Du tror på kjærligheten fortsatt?- Ja, men den skal man jo ikke la være å tro på. Uten kjærlighet dør man jo.Sissel ler den latteren hun bruker til å dekke over med.- Derfor kan jeg ikke la være å tro på den.HUN VET AT HUN FRA nå av vil bli koblet til alle menn hun viser seg med. I forrige måned var det en av hennes medarbeidere.- Det syns jeg var morsomt. Jeg lo. Han er ikke den første de har prøvd å sveise meg med. I går var det ei som sa: «Alle gutta på jobben lurer på om du har kjæreste.» Ikke sant, de prøver seg. Men de kan lure, sier Sissel, som innrømmer at menn ser på henne mer som et objekt nå som hun er skilt.Vi stopper for å ta bilder av henne, på det som er en utekafé om sommeren. - Så her sitter de og røyker og tar seg en pils, da? spør Sissel.- Ja, det er det folk pleier.Sissel nikker. Det er kaldt, men hun tar kåpa av for fotografen. Hun forteller om plantene hun har hjemme, de som ikke trenger så mye vann. Hun snakker om julenissen. Hun snakker om juleturneen. Om det å komme tilbake til Bergen. Og om plata hun spiller inn i det stille.- Jeg er ikke en person som egner meg til å jobbe alene. Jeg må jobbe i team. Jeg gleder meg til denne helga. Jeg blir her i Oslo helt til mandag morgen.- Du rekker en tur ut da?- Ja, jeg gjør sikkert det. - Sissel skal vinne festen, sier Thue, manageren.- Ja. Jeg skal ut og vinne festen. Yes, det skal jeg. bok@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media