Jeg hørte tilfeldigvis diktet til Georg Johannesen samme dag som jeg første gang leste om uteliggerpiggene.

I et boligkompleks i London har de satt en effektiv stopper for hjemløse som overnatter utenfor oppgangen: I en krok, akkurat stor nok til at et menneske kan krype sammen mot murveggen, står 18 stålpigger opp fra betonggulvet. Vi grøsset i kor. Det er det sånne saker er til for.

Og et lite øyeblikk følte jeg meg som et godt menneske fordi jeg heller vil bli møtt av en uteligger hver morgen, enn å sørge for at de som ikke har noe, heller ikke skal ha et hardt gulv å sove på.

Men så kom jeg på at jeg fremdeles ikke har tatt stilling til våre varslede nasjonale tiggerpigger: tiggeforbudet. Å sette seg på gata med en kopp, er som å krype til sengs i en krok mot en murvegg.