I INNSPURTEN: Nicolas Sarkozy hilste på tilhengere i sentrum av Paris forrige helg. I dag stemmer franskmennene i valgets første runde. Foto:  REUTERS/Eric Feferberg/Pool
I INNSPURTEN: Nicolas Sarkozy hilste på tilhengere i sentrum av Paris forrige helg. I dag stemmer franskmennene i valgets første runde. Foto: REUTERS/Eric Feferberg/PoolVis mer

Sarkozys siste sjanse

Han ble hyllet som Frankrikes redningsmann. En krig, ei krise og ei kone seinere, kan Nicolas Sarkozys politiske liv være over.

PARIS(Magasinet): Det er en iskald vårsøndag i Paris. Langs Seinen løper mosjonister maraton i små kortbukser. Ute ved Vincennes-parken varmer sosialistpartiets tilhengere seg med valg-picnic og ferske meningsmålinger som viser at deres kandidat François Hollande ligger klart best an til å bli Frankrikes neste president. Her på Place de la Concorde i sentrum av byen er det imidlertid Nicolas Sarkozy som gjelder. Både Ludvig XVI og Marie Antoinette mistet hodet på denne plassen i sin tid, men akkurat det skal vi ikke legge vekt på nå: President Sarkozy har nemlig mer å gi, hevder Valérie og Noël, to kvinner i midten av førtiårene som har kjørt femten mil for å vise sin støtte på det store folkemøtet en uke før valget. Klokka er ikke mer enn tolv, det er tre timer til Sarkozy er ventet på scenen, men de to har fyrt seg bra opp allerede. De holder opp et stort banner mellom seg: «Nei til medie-lobbyingen for Hollande», står det. En protest mot at mediene hevder valget allerede er avgjort. En avskyerklæring mot sosialistene som kaller Sarkozy en diktator. -Men han har en del autoritære trekk, har han ikke? -Man må være sjef! Han er en leder som fortjener vår respekt. Og han har holdt oss unna krisen. Vi er ikke akkurat Hellas, påpeker Valérie. Hun får støttende tilrop fra folk rundt oss. De vifter med flagg, klapper og jubler, enda de i følge Nicolas Sarkozy tilhører «den tause majoriteten». De som ikke pleier å demonstrere. De som bare er gode franske borgere. Sarkozy sier de er folk flest, men han kan ha feilberegnet antallet. I valgkampinnspurten har det sett ut som folk flest tviler på at Sarkozy er deres mann. Det, mener 17 år gamle Elisa, er fordi de er duster. Hun har hvit T-skjorte med påskriften «Studenter for Sarkozy», hun har malt det franske flagget på kinnene, og hun tar ikke meningsmålingene så tungt. - Det er derfor vi er her idag! For å endre folkemeningen. Dette kommer til å avgjøre alt. Nicolas Sarkozy har samlet folk på Place de la Concorde før. En maikveld for fem år siden var plassen stappfull av feirende tilhengere som omfavnet hverandre og jublet, for Sarkozy var seierherren. Han skulle røske opp i det som var stivnet og gammeldags, men bevare alt som gjør Frankrike til et land å være stolt av. «Mine kjære venner, idag har Frankrike vunnet», sa Sarkozy fra den store scenen. Mange følte det slik. Nicolas Sarkozy ble raskt den mest populære presidenten i Frankrike siden slutten av 1950-tallet. Fem år seinere er han kåret til den mest upopulære. Trusselen fra ytre høyre, som Sarkozy trodde han hadde nøytralisert ved å være tøff mot de kriminelle og streng med innvandrerne, har vokst seg sterkere etter at Jean-Marie Le Pen overlot partiet Front National til datteren Marine. Når landets innbyggere stemmer i presidentvalgets første runde i morgen, har de ti kandidater å velge mellom, og Sarkozy kan godt komme først blant dem. I den andre, avgjørende valgrunden - hvis meningsmålingene får rett og Sarkozy møter François Hollande til duell - kommer Sarkozy til å tape. Det er lite som minner om suksessvalgkampen for fem år siden. «Jeg vil ha et land som ikke bare produserer gjeld og arbeidsløshet», skrev han i selvbiografien «Vitnesbyrd», som kom ut før forrige valg. Nå må han vise fram regnskapet. Der står det at arbeidsløsheten nærmer seg ti prosent. Der står det at statsgjelden har økt med 600 millioner euro. Det kan ikke bare være den internasjonale økonomiske situasjonens skyld, mener kritikerne. Nicolas Sarkozy ville forandre Frankrike. Det er vanskelig å hevde at det har gått helt som han hadde planlagt. Når sant skal sies kom Nicolas Sarkozy litt skjevt ut allerede fra starten av. Etter seiersmøtet på Concorde-plassen i mai 2007 møtte Sarkozy sine nære støttespillere, noen halvkjendiser og en del rikfolk til festmiddag på en kjent restaurant rett ved Champs Elysées, Fouquet's. Kvelden kom dårlig ut i pressen. Det så ut som en overdådig feiring av en luguber businessdeal, ikke en verdig markering. Som for å toppe det hele, dro Sarkozy og kona Cécilia på luksusyachtferie med en investor med halvbra rykte rett etter. Dette var starten på kallenavnet det har vist seg helt umulig å bli kvitt for Sarkozy - «bling bling-presidenten», altså en mann med like verdig og diskret forhold til penger og søtmat og gull som en hiphopstjerne fra nittitallet. En fersk satirebok om Sarkozys år ved makten heter «Bling», en bok som kom for et par år siden het rett og slett «Kvelden på Fouquet's». Sarkozy har angret på det hele. Restauranten vil tydeligvis også glemme kvelden: På nettsidene nevnes Georges Simenon og Liza Minelli som berømte gjester, mens presidentens besøk ikke er skrytemateriale. Det er snarere som om eierne diskret markerer avstand til ham: «Her er ikke luksus noe overflatisk», står det. Noen skulle fortalt det til Sarkozy på forhånd. Ekskona Cécilia, for eksempel. Spør man rådgiverne til Sarkozy er det presidentens forrige kone som har skylda. Det var hun som planla de ekstravagante middagene, det er hun som ville på yacht-tur. Ekteskapet skrantet, og Nicolas gjorde det hun ville for å vinne henne tilbake. Det hjalp ikke. I oktober 2007, et halvt år etter at Sarkozy ble president, ble de skilt. Det var tunge dager for Nicolas Sarkozy privat, naturlig nok, men politisk gikk det ikke så verst de første månedene. Regjeringen var satt sammen av vel ansette folk med appell i flere politiske leire. Den karismatiske grunnleggeren av Leger uten Grenser, Bernard Kouchner, ga Sarkozys prosjekt troverdighet også hos deler av venstresiden. Det så ut som dette skulle kunne gå riktig bra. Sarkozy var effektiv, han hadde gjennomført en meget god valgkamp, han hadde slått Ségolène Royal, nå skulle han handle. Uheldigvis valgte han feil mann å handle med. I begynnelsen av desember 2007 slo en uvanlig campinggjest opp teltet sitt på plenen foran hotell Marigny i nærheten av presidentpalasset i Paris. Moammar Kadhafi var i Paris for å skrive under lukrative våpenkontrakter, og president Sarkozy fikk fullt diktatorshow for pengene. Kadhafi skiftet kostymer hyppigere enn Lady Gaga, fartet rundt og så på turistattraksjoner, mens flere i Sarkozys stab fortvilet forsøkte å ta avstand fra sirkuset. Statssekretær for menneskerettigheter Rama Yade kalte besøket «et dødskyss», og nektet å møte opp på en offisiell middag med diktatoren. Utenriksminister Bernard Kouchner var ikke like tydelig, men tydelig nok, da han sa at han «ved et lykkelig sammentreff» hadde en annen middagsavtale den kvelden. Sarkozy syntes kritikken var latterlig, et typisk utslag av den lettvinte radikalismen som preger Paris' bedrestilte. «Det må være fint å aldri bli våt på beina, aldri ta noen sjanser og å være så sikre på dere selv der dere sitter med en café au lait på Boulevard Saint-Germain», sa Sarkozy. Ifølge det franske nettstedet Mediapart skal Sarkozy på sin side virkelig ha tatt en sjanse: De har hevdet han mottok 50 millioner euro i valgkampstøtte fra Kadhafi før valget i 2007. Sarkozy har benektet påstandene på det sterkeste. Om president Sarkozy ikke klarte å overbevise kaviar-radikalerne, klarte han å bli sammen med en av dem. Bare noen dager etter at den libyske diktatoren var på besøk, kunne aviser og magasiner trykke bilder av presidenten på Disneyland i Paris sammen med ex-modellen og visestjernen Carla Bruni. Det ble for mye glamour og plast for dem som allerede syntes presidenten var en brautende, vulgær mann. Han drikker cola i stedet for vin. Han lot seg avbilde i svett t-skjorte etter joggeturer rundt presidentpalasset i stedet for å invitere fotografer på en blazerkledd tur i parken som Chirac eller Mitterand pleide å gjøre. Og nå — Disneyland! Med en fotomodell! Nicolas og Carla ble kjendiser på en helt annen måte enn franske presidentpar har vært tidligere. Og Sarkozy er på flere måter mindre presidentaktig enn andre franske presidenter. Mindre aristokratisk, mer dynamisk. Det har åpenbare fordeler, men franskmennene ble ikke entydig begeistret likevel. Paret ga liksom for mye av seg selv, de var for ivrige på å bli fotografert, det ble for... ufransk. Motstanderne synes Sarkozy ble så uspiselig at vi snakker mer om forakt enn mistillit. Han er arrogant! Vulgær! Også så liten! Forfattere av polemiske bøker om Sarkozy klarer sjelden å dy seg. I en kjent utgivelse av filosofen Alain Badiou virker det nesten manisk hvor ofte Sarkozys høyde er nevnt: Mini-Napoleon. Lille Nicolas. Denne vesle opphissede mannen. Selv folk som ikke er så begeistret for presidenten, mener å se et anti-Sarkozy-hysteri.

Dagbladet Pluss – de beste historiene

  • Over 250 kvalitetsartikler hver måned
  • Prisvinnende reportasjer og avsløringer
  • Premium artikler innen stoffområder som bil, båt, trening, samliv, vin og reise
  • Tilgang til hele papiravisen og Magasinet på PC/Mac, mobil og nettbrett
  • Tilgang til Dagbladets avisarkiv - fra 1869 til i dag
  • Ved å abonnere på Dagbladet Pluss, godtar du våre kjøps- og bruksvilkår.
  • Abonnementet har ingen bindingstid. Du kan si det opp når som helst.
  • Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris, og løper til du sier opp.
  • Ordinære priser: Uke kr 45,- Måned kr 79,- Kvartal kr 199,- År kr 729,-

Betal trygt med Visa eller Mastercard.

Har du allerede abonnement?
Logg inn