Scenestrekk

Bak alle suksessfulle dansetrinn i «Cabaret» og «Chicago» på Oslo Nye Teater står Marianne Skovli Aamodt (43).

PARIS 1976: MARIANNE SKOVLI SITTER NAKEN i senga til Salvador Dalí. Hun er atten år. Hun danser på den kjente scenen Pradis La Terre sammen med stjerner, showgirls og transvestitter. Men det er hun som får stukket til seg en lapp bak scenen. Det er henne en av verdens største malere inviterer til sitt hotellrom. - Hva tenkte du? - Tror ikke jeg skjønte hva som foregikk. Jeg hadde ingen historiebakgrunn for å kunne noe om Dalís kunst. Jeg visste han var en veldig kjent mann, men for lille meg var det nok mest en happening. Marianne Skovli Aamodt (43) ler. Lenge. Alle bevegelser er opptatt med å manøvrere en liten, hvit Nissan gjennom oslotrafikken samtidig som hun snakker med sønnen Kasper (12) i telefon. Håndfri er et fremmedord for danseren og koreografen. Det er derfor med en viss skepsis jeg ser at lys blir røde og filer skal skiftes. Hendene er ikke nevneverdig i kontakt med rattet. Pust ut. Det hele forseres med hell. Til Bygdøy og nystekte vafler. - DET ER NOE VRØVL at alle dansere skal være svanesjøaktige, gjennomsiktige og yndige. Konstaterer Marianne. Selv høy og slank. - Jeg har vært matfrik hele livet. Dytta i meg hva som helst. Så heldig har jeg vært. Det er plass til dem som er virkelig kraftfulle i dansen også. Kanskje vanskelig i klassisk ballett der du skal ha et stort kompani hvor alle ser dønn like ut. Men når det gjelder jazzteknikk, er det sjelden flott å se en radmager danser. Det blir lissom ikke det samme trøkket. 1980-TALLET. Jazzballettens gullalder. Den gang leggvarmere og pastellfargede tights var et must. Da pannebåndet og grorudpalmen hadde sin storhetstid. Det var da Marianne var superstjerne i Norge. Med magisk utstråling og eleganse imponerte hun både anmeldere og publikum. Åpnet du et ukeblad, var sannsynligheten for å finne et bilde av henne stor. - Jeg jobbet så mye at dama i pølsebua på Galgeberg begynte å kjøpe inn mat til meg. - ? - Hun syntes vel jeg spiste for mye pølser, og hvis ikke jeg hadde tid til å handle, kunne hun. Så når jeg kom hjem om kvelden, stakk jeg innom henne og hentet matposene mine. Marianne kunne tjene 500 000 i året. Det var enorme summer for en danser på den tida. Og nesten umulig å oppnå i dag. - Opplevde du mye sjalusi? - Nei, alle vet at det er tøft å være danser. Det er få arbeidsplasser og mange om beinet, men man må være ydmyk. - Og så står dere der på audition og skal vurderes? - I Paris var jeg på en audition med 2000 dansere. Da tok jeg på meg et grønt skjerf. Det hjalp, tror jeg. Hvem som blir plukket ut, handler ikke om all sminken og uskjønnheten - som jeg kaller det. Det handler om å vise sin personlighet. Nå når jeg jobber som koreograf, ser jeg med en gang hvem som er albubryterne. - De får ikke jobb? - Det er ikke alltid de passer i et team. Når stykket «Chicago» tas av spilleplanen til Oslo Nye Teater i juni, har rundt 60 000 sett forestillingen. I fjor var «Cabaret» den mest besøkte teaterforestillingen på hovedscenene i Norge. Akkurat nå svetter Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen med «Comedy Tonight» og til høsten starter prøvene på «My Fair Lady». Bak hvert eneste suksessfulle dansetrinn står Marianne Skovli Aamodt. DRØMMEN VAR Å BLI HUSMOR. Eller jagerflyger. - Sjekket muligheten for å bli jagerflyger, men på den tida hadde ikke kvinner lov til å bli jagerflygere og nå har jeg flyskrekk. Rak i ryggen gestikulerer hun seg gjennom ethvert tema. Bare den ytterste delen av stolen blir brukt. Det sies at det lengste noen har sett henne sitte stille, var i hennes eget bryllup. - Stemmer det at du skulle gå i kloster? - Jo. Jeg hadde vært alenemamma i mange år, og bestemte meg for at når Kasper ble atten, skulle jeg gjøre noe fornuftig. Jeg skulle i hvert fall ikke blande inn mannfolk. - Men? - Det var så mye press utenfra. Alle klaget på at jeg aldri gikk ut. Det gjorde jeg ikke heller. Selv om det gikk rykter om at jeg gikk på hemmelige klubber, egne Marianne-klubber som bare jeg visste om. Hele kroppen rister. Marianne ler ofte. - Så var det noen som fikk lurt meg med på et nyttårsselskap i 97. Der traff jeg Finn og et halvt år seinere var vi gift. Finn er Finn Aamodt. Alpinpappaen. - Hva var det med ham? - Jeg falt. Jeg kunne stille hvem-, hva- og hvorfor-spørsmål i hverdagen sammen med ham. Dessuten er vi skremmende like. Perfeksjonister. Men vi jobber med saken. Jeg kan ikke være den perfekte kone, det er ikke noe som heter det. Derfor er det bortkastet å prøve. Energinivået til Marianne skal etter sigende ligge på en annen skala enn hos oss dødelige. Da hun var liten, kalte hun seg selv hyperaktiv. Det er heller ikke unaturlig å se henne rase rundt med en støvklut i hånda - i andres hjem. «Det er ikke tillatt med støv i vårt hus,» kan ektemannen fortelle. - Det er ikke fordi jeg har støv på hjernen, forsvarer Marianne. - Det er fordi jeg må være i aktivitet. Når jeg vasker, kan tankene flyte, det blir en slags meditasjon i bevegelse. Finn hjelper meg til å bli mer avslappet på det. - Utålmodig? - Før var det sånn at folk ikke fikk tid til å spise ferdig før jeg var der og ryddet av bordet. Det er ikke hyggelig. Dessuten går det ut over Finn og Kasper. Siden jeg alltid løper rundt og ordner med ting, blir de sittende og si: «Hent den, ordne det.» Og det er jeg som skaper den situasjonen. Hvilken mann i verden ville vel ikke benyttet seg av en sånn sjanse? Jeg gjør dem bare en ugjerning. TOPPLØSDANSING. SMINKEOPPLÆRING av transvestitter. Streik for å få hundre franc om dagen og leiligheter med kakerlakker. Marianne har opplevd alt. I Paris. 17 år gammel vinket hun farvel til pappa på togstasjonen. Norge kunne ikke lenger gi henne utfordringer innen jazzdans. Hun var tilbudt jobb i New York, men hadde bestemt seg for aldri å dra dit. - På grunn av dobbeltmoralen. De sier én ting og gjør noe helt annet. Paris var dansens Mekka. Der ventet Molly Malloy på å lære opp den unge, norske danseren. Og der skulle hun som sagt ende opp naken med selveste Salvador Dalí. - I resepsjonen ble jeg hentet av en livrékledd tjener og ført opp til suiten hans. Han satt bak skrivebordet med bart og stokk og en diger nakenfigur av kona Gala ved siden av seg. I sofaen satt Gala med termometer i munnen og Donald Duck-sløyfe under haken og var syk. Det var som å komme inn i et maleri. Salvador Dalí konverserte med meg på spansk, fransk, portugisisk og engelsk. Det ble trillet inn et bord med snitter. Vi spiste litt og så var samtalen over. Dalí fører den unge, norske danseren inn på rommet ved siden av og ber henne kle av seg. Marianne setter seg på senga, naken og med et hvitt slør rundt seg. Han stiller seg foran henne. Og begynner å tegne. - Etter en stund er han ferdig og takker meg pent. I stua er Gala fortsatt syk og så får jeg en lapp med Dalís underskrift og informasjon om hans siste utstilling i Paris. Alt var veldig pertentlig. Om du kan finne Marianne på kunstverk signert Salvador Dalí? Det vet ikke Marianne. Hun fikk ikke engang sett skissene han laget. - Men det gikk et rykte om at en danser var avbildet på et fransk frimerke signert Dalí. Marianne lar ryggen få hvile noen få minutter. En spurv blir matet med vaffel. I løpet av en times tid har koreografen klart å spise nesten et helt hjerte. Mer skal det heller ikke bli. - Transvestittene lærte meg det jeg kan om sminke. Gud, så gode de var. Rene kunstnere. Far ble sinna, han. Under en forestilling kom Rita Hayworth mot ham, vakrere enn noen gang. Da jeg fortalte at det var en mann, ble han forbanna. - Danset du toppløs? - Jeg er så sjenert. Så da jeg danset forestillinger i Spania, nektet jeg plent. Men i Paris gikk ikke det. Heldigvis fikk jeg noen voldsomme kostymegreier som skjulte det meste av puppene, og så var jeg på en måte toppløs uten å være det. Det der har jeg aldri skjønt. Hva er vitsen med puppeholdere som går under puppene? Spør en mann om det. DET ER LITE SOM MINNER om en glamorøs danser der Marianne sitter - uten antydning til sminke, med flagrende kjole og føttene plassert i myke sko. Hun tenner nok en røyk mellom fingrer med kortklipte negler og opplyser om at det er blitt litt mange av dem i dag. Hun begynte å røyke som trettenåring. Den gang det var moderne å røyke og dansestudioene hadde vegger gule av nikotin. - Hva sa moren og faren din? - De syntes ikke det var så rart, men første gang dansemammaen min oppdaget meg, var grusomt. Jeg prøvde å svelge røyken. Selv om hun røykte selv, syntes hun jeg var fryktelig dum. Hun ser nesten flau ut, bak mørke solbriller. - Her på Bygdøy var jeg mye sammen med bestefaren min som liten. Vi bodde ikke så langt unna her, sier hun og peker mot Frogner. Neste stopp var drabantby og respatexbord da Marianne var seks år. - Manglerud. Jeg var lovet en lillebror når vi kom dit, men han lå ikke på soverommet og ventet. Usedvanlig dårlig gjort, mente jeg. Men da han endelig kom, var jeg ute og trillet ham bare én gang. DANSEN VAR DET VIKTIGSTE for jenta som heretter brukte all sin ledige tid til trinnene. Hun rømte fra sin første ballettskole. - Fordi jeg skulle være blomst. Hva var vitsen med det? Marianne rømte rett inn i armene på Gene Nettles? - Han var guden innen jazzballett og sto på et bord i turnhallen. Det var bare voksne damer og jeg som trente. Derfor fikk jeg alltid stå fremst. Han flyttet til Danmark og Main Kristoffersen tok over. Alt vel å si om henne, men hun skravla så mye og jeg kunne ikke tillate at hun brukte så mye av min effektive tid på det. - Men det var Randi Frønsdal du gikk mest hos? - Hun var dansemammaen min. Hun holdt til i en rusten bakgård i Oslo, og studioet hennes skulle bli mitt andre hjem. Der tilbrakte jeg så mye tid som mulig, selv da jeg gikk på Den Norske Operas Ballettskole. I stedet for å sette meg sammen med ballettmenneskene i pausene, de som spiste en yoghurt i uka og hadde et heller pertentlig forhold til mat, gikk jeg til Randi. Enten for selv å ta timer, eller for å undervise barn. UNDER EN «CATS»-FORESTILLING i 1986 gikk det galt for danseren: en skiveutglidning i ryggen. Marianne ble borte fra avisoverskriftene. - Det begynte allerede i Paris. Jeg datt ned tre - fire meter, rett på armen. Legen sa jeg bare skulle ta en kopp kaffe og en aspirin, så jeg dyttet armen på plass og ignorerte smertene. To år seinere var hun tilbake på scenen med Carte Blanche. - Savner du å danse? - Nei. Alle de svette timene. Gud, så slitsomt. Av og til danser jeg hjemme i stua, og etterpå kan jeg ikke gå. Nå syns jeg det er utrolig morsomt å se andre danse. Jeg får nesten gråten i halsen når jeg jobber med en gruppe dansere. De har så mye respekt og ydmykhet overfor hverandre. De er så opptatt av at det skal bli bra. La dansen ta ungdommen før idretten gjør det, pleier jeg å si til Finn nå. DANSEN HAR TATT SØNNEN Kasper. Han har begynt på Den Norske Operaballetten og var i fjor med i «Nøtteknekkeren». - Det måtte bare bli sånn. Med all den musikken han har vokst opp med. - Hvordan var det å være alenemor? - Tøft. Jeg var 32 da jeg fikk ham. Jeg var frilansdanser. Jeg visste aldri om jeg måtte pante flasker for å ha råd til bleier, eller om jeg fikk masse jobbing så jeg nesten ikke fikk tid sammen med ham. «Du kan godt sette litt mer grenser, mamma,» sier sønnen til moren sin nå. - Jeg har feilet i forhold til Kasper. Jeg har nok vært litt for rundhåndet, latt ham få det som han vil. Siden jeg var alene om oppdragerrollen, ble jeg sliten. Jeg klarte ikke være både mamma og pappa. Men han har hatt det bra og blitt en god gutt. Og det har hjulpet mye å få en mann inn i livet vårt. - Og nå skriver du bok til Kasper? - Det må ikke framstilles som om jeg skal bli forfatter. Dette er en hobby. Men jeg driver med ei bok om det ytre rom. Ganske speisa. - Tror du på små grønne menn? - Jeg tror det finnes mer enn vi vet og jeg vil ha lov til å vandre litt utenom det jordiske. Jeg er opptatt av min egen utvikling som menneske og har en visuell oppfatning av det: et romskip med masse lyspærer. På de områdene i livet der du har fått til ting, lyser pærene. På alle de andre er pærene mørke. Ennå. Sceneskift. - Vet du, jeg ville ikke unnvært å være to for alt i verden. Du lever så ærlig. Den bunnløse kjærligheten er så viktig. Vi skulle jo bare danse sammen den kvelden, Finn og jeg. Finn syntes jeg var håpløs fordi jeg ikke lar meg styre. Nå er det godt å bli styrt til tider. - Som da du tok motorsykkellappen i fjor? - Læreren reiv seg i håret fordi han ikke klarte å lære meg å nødbremse. «Nå får det være nok. Du kan ikke pusle rundt på denne måten. Kjør i femti og så stopper du,» forlangte Finn. Marianne adlød. - Jeg skal analysere alt først. Brems, ja. Gass, ja. Balanse? Hva skjer om jeg gjør sånn? Du blir jo skrudd i huet av det. Herregud, jeg hadde brukt dobbelt så lang tid på livet mitt hvis jeg ikke hadde møtt Finn. rannveig.korneliussen@dagbladet.no

<HLF>På jobb:</HLF> Det er audition for musikalen «My Fair Lady» på Oslo Nye Teater, og Marianne Skovli Aamodt vurderer de håpefulle.