- Se på den nesa!

Den norske studenten Ann Iren har sommerjobb i Kina. Her holder de på å le seg i hjel av nesa hennes. Les det sjette reisebrevet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

HER ER DE SÅ HJELPSOMME. Forrige helg bestemte vi oss for å dra til Xian for å se terrekottahæren og bymuren, som omslutter det som var Kinas hovedstad i det første dynastiet, Qin. Vi hadde ikke før nevnt det til sjefen da han var i full gang med å engasjere halve Kina for å sørge for at vi fikk en bra tur. Alt ble organisert så bra for oss at selv en treåring kunne tatt turen. Cecilia bestilte billetter som ble levert på kontoret mot et gebyr på tre kroner og sjefen ringte en studievenninne fra da han studerte i Xian. MISS MING skulle sørge for henting på togstasjonen, guiding og overnatting. Vi fikk litt dårlig samvittighet av å la så mange bruke så mye tid på vårt velbefinnende, men sjefen insisterte. Fredag etter jobb kjørte Camping oss til togstasjonen. Han, som altså ikke kan engelsk, kontrollerte at alle rom i sekkene våre var lukket og mimet en som prøvde å stjele tingene våre. Deretter klarte han å komme seg gjennom fire billettkontroller uten billett. Han må ha fortalt personalet at vi ikke kunne kinesisk og var komplett hjelpeløse, for han kom seg helt inn på toget, pekte på sengene våre, bandt fast sekkene i bagasjehylla og fortalte konduktøren og alle i nærheten at de måtte passe på at vi gikk av i Xian. Det er kanskje litt mer hjelp enn nødvendig, men Camping er min helt. Selv etter å ha forlatt vogna tok han en siste titt inn vinduet fra utsiden og pekte på hvilke av sengene som var våre. EKSTREMSOKKENE. Togturen varte i 18 timer og var kanskje det mest eksotiske på hele turen. Vognen var en kabin med 22 treetasjers køyesenger, og gjennom hele turen kom det folk som solgte alt man måtte trenge på en togtur: Varmmat, frukt, vaskekluter, tannkoster, sokker, blader. Mannen som solgte sokker var absolutt den mest underholdene. Han holdt en høylydt presentasjon i hele 20 minutter og demonstrerte de fantastiske egenskapene til disse sokkene. De kunne børstes med stålbørste uten å nuppe og tok ikke fyr da han holdt de over flammen til en lighter. Høydepunktet var likevel demonstrasjonen av slitestyrken. Han trædde en sokk over metallrørene i bagasjehylla, tok tak i sokken og heiste seg opp og ned tre ganger. Jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte disse sokkene, om ikke annet enn som et minne om en fantastisk selger. MED EGEN SJÅFØR. Miss Ming møtte oss på togstasjonen i Xian. Hun kan ikke engelsk og hadde derfor sørget for hotell, bil med sjåfør og leid inn egen guide til oss. Hun hadde til og med kjøpt med paraplyer til oss. Vi ble overveldet over å få en slik behandling, og insisterte på to ulike språk og med tegnspråk og penger at vi ville betale henne det det kostet for overnatting, guiding etc. Men hun nektet like mye å ta imot. Jeg har til gode å møte en nordmann som ville brukt egne penger og mye tid på å sørge for at to fremmede turister har det bra i Norge. Jeg tror jeg har takknemlighetsgjeld opp til ørene nå, etter å ha blitt behandlet som en dronning av venner og ukjente her i Kina. ONDE ÅNDER. Guiden vår, Jackie, var veldig kunnskapsrik, om enn litt mindre entusiastisk enn oss. Kanskje ikke så rart da han visstnok hadde sett terrakottahæren 500 ganger før. Vi fikk uansett nyte godt av fantastiske historier fra de ulike dynastiene, oppdagelsen av hæren på 70-tallet og livet i Kina. Landsbyboerne som først fant terrekottahæren trodde det var onde ånder og avtalte å legge dem tilbake. En av landsbyboerne, Mr Yeung, insisterte på å beholde en del og ble derfor forvist. Han bodde i fjellet i flere år før kinesiske myndigheter fikk høre om funnet, som turistindustrien nå tjener gode penger på. I ettertid har Mr Yeung handhilst både på Bill Clinton og Margaret Thatcher. Thatcher var den første utenlandske personen Mr Yeung møtte (eller som Jackie sa det «the first person with big eyes and big lumpy nose») og han trodde visst da at de andre landsbyboernes spådommer om forbannelse var blitt oppfylt. Historiene til Jackie var egentlig langt mer interessante enn å se selve hæren, og til og med mer interessante enn alle utlendingene som trasket rundt der. Men jeg skal allikevel innrømme at jeg brukte en del tid på å smuglytte for å identifisere hvor de kom fra. I Xian besøkte vi også den muslimske delen av byen, trasket langs den 14 kilometer lange bymuren fra Qin-dynastiet, besøkte flere museum og gjorde alt det andre man bør gjøre som turist her. BARTELAND. Normalt gjør jeg unna museumsbesøk ganske fort, men med Jackies historier ble hver eneste gjenstand veldig interessant. Jeg husker ikke i hvilket dynasti, men i en periode hadde barten sin storhetstid her i Kina. Da hadde alle menn bart bortsett fra kriminelle som fikk den barbert bort som en del av straffen. Om man i en slåsskamp kom i skade for å ødelegge en annen manns bart havnet man i fengsel. Ellers er vi ganske flinke til å oppsøke severdigheter som er under rekonstruksjon, og derfor ikke er fullt så imponerende som på bilder. MORSOM NORDMANN. Fordelen med intensiv sightseeing er at jeg klarte å sove mesteparten av 16-timersturen tilbake til Wuhan. Jeg våknet like før mannen i køya bortenfor, og han fikk seg visst et lite sjokk. Han slo seg på knærne, lo høyt og pekte på meg mens han snakket som en foss. Jeg skjønte ikke annet enn at han var overrasket da han ikke hadde sett denne utlendingen da han la seg for å sove. Det var kanskje å lage et litt vel stort nummer av det da han klatret ut av køya for å hente noen andre som også skulle se på meg og le. SNODIGE NESER. Kanskje var det nesa mi han også reagerte på, slik som dama i skobutikken? Pauline prøvde et par sko, og forsøkte å finne ut om de opererte med angrefrist i butikken. Det tok sin tid å få svar på dette, og i mellomtiden samlet det seg fem ansatte i butikken, et par kunder og fire barn. Alle byttet mellom å lytte til samtalen og se på meg. I neste øyeblikk peker den ene dama på meg, tar tak i nesen sin og drar i den og sier noe som får alle til å le høyt og se på meg. Jeg kunne ikke annet enn å sette opp et litt rart smil. Jeg hadde faktisk ikke tenkt over at nesen min var annerledes før dette. Pauline, som har foreldre fra Hong Kong, sier at det er derfor asiater har problemer med holde brillene oppe. De har ikke en slik klump på nesa som vi europeere har. Det fungerer jo som en slags trøst, at våre klumpete neser faktisk er en fordel for brillebrukere. For dem som lurte på det, så opereres det med angrefrist også her, tre dagers bytterett. Denne artikkelen publiseres kun i nettutgaven til Magasinet. Har du velmente råd, tips, spørsmål eller er du i Wuhan? Send dine kommentarer til: anniren@glimsdal.com

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer