Seiglivet

Formelen er gammel, men innholdet er nytt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

JEG VET IKKE hvor lenge de har ligget i skuffen min. Jeg vet at de ikke kom med skrivebordet, så de kan ikke være mer enn sju- åtte år gamle. Men det er, tross alt, ganske lang tid for karameller.

Den digre posen med karameller dukket bare opp. Ikke var den kjøpt. Ikke var den en gave. Under et usystematisk opprydningsforsøk havnet den på kontoret - gjemt i en skuff. Så ble den glemt, til den nå altså dukket opp.

Det hendte at jeg tok én enkelt karamell - etter hvert en temmelig steinhard affære. Jeg hadde en følelse av at karamellene bare var der, en evig, uforanderlig del av min hverdags krisearsenal. Kjedelig, men effektiv.

Så en dag var det tomt. Ikke én liten karamell å trøste seg med når alt gikk galt. Eller å suge energi ut av når reservetanken var brukt opp.

Karamell kan være verdens treigeste godteri. I ei tid da fett og sukker ikke lenger er ettertraktede mangelvarer, er de fleste karameller bare et tilbakeblikk til ei tid da bestemor kjøpe knekk på butikken med femøringen hun hadde fått til sjuårsdagen sin.

Når karamellposen min nå var tom, var det sannsynlig at den ville være den siste av sitt slag.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer