Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

- Da jeg kom til meg sjøl på sykehuset, var det fullstendig kaos i hodet mitt.

- I tillegg var jeg trist for at jeg ikke hadde klart å dø.

- Det var jo det jeg ville.

- Selvmordstankene slipper aldri taket.

En avtale med gode hjelpere holder Ove (57) i live.

Ove entrer aktivitetskafeen til Kirkens bymisjon i Drammen med raske skritt og et åpent, vennlig blikk. I handa har han et digert nøkkelknippe, og på hodet en gammel herrehatt som han alltid bruker på jobb.

Logoen på jakkeryggen forteller at han tilhører staben til Pedalen sykkelverksted.

Det er snart sju år siden Oves første selvmordsforsøk og nesten fem år siden han gikk inn i Kirkens bymisjons lokaler for første gang.

Da var den tidligere IT-konsulenten fortsatt svært usikker på om han ville leve.

En psykiatrisk sykepleier hadde likevel overbevist ham om at han trengte noe å fylle dagene med.

Nå hilser han blidt til høyre og venstre, før han svinger innom kjøkkenet, får med seg ei diger kanne med nytraktet kaffe og viser vei til verkstedet som har vært hans base de siste to åra.

- Her har jeg fått ansvar og følt meg nyttig. De to åra jeg har vært her, har vært utrolig positive for meg.

Kanskje startet det med samlivsbruddet. Eller kan det ha vært den provisjonsbaserte salgsjobben som skulle være så lukrativ og få ham økonomisk på fote, men han følte seg som et null og hadde ikke engang råd til å betale strømregninga.

Han vet ikke. Det han vet, er at han midtveis i livet gradvis ble tristere til sinns.

Tilværelsen ble gråere. Før det ble helt mørkt.

Ove fortsatte å gå på jobb, men på fritida unngikk han oftere og oftere sosiale situasjoner. Han beskriver sitt opprinnelige jeg som en utadvendt og omgjengelig fyr, en som likte å slå av en prat med kjente og ukjente.

Nå snakket han minst mulig med folk, enten det dreide seg om kolleger, naboer eller andre.

Det var ikke det at han ble redd for folk, nei, han mistet simpelthen interessen for andre mennesker. Han hadde nok med sitt eget hode.

- Hjemme sluttet jeg å slå på lyset, mens TV-en sto konstant på, uten lyd.

- Jeg sluttet å sove, og i perioder ble det mye alkohol.

- Det ble vanskeligere å gå ut og tok lenger og lenger tid å komme i form til å gå på jobb om morgenen.

- Jeg brukte vel to år på å grave meg ned, konstaterer han.

Da noen i hans nærmeste krets ymtet om at han trengte hjelp, hørte Ove hva de sa og forsto at han isolerte seg, men han foretok seg ingenting:

Han var bare veldig lei seg, og det var vel egentlig ikke unormalt?

- Depresjon er en lumsk lidelse. Du er konstant trist, men kan likevel fint fungere de korte stundene du er ute blant folk. Utover mine aller nærmeste tror jeg ikke det var så mange som merket hva som skjedde med meg, sier Ove.

Han forteller om ekstrajobben han ordnet seg for å fylle helgene: Lørdager og søndager ryddet han i kontorlokalene på arbeidsplassen. Da var det ingen andre på jobb, og han fikk en god unnskyldning for å unngå sosialt samvær på privaten.

Med tida ble han også overbevist om at jobben var det perfekte stedet å ta livet sitt. Den som ville inn til ham i helgene måtte gjennom tre låste dører. Omgivelsene kunne bli kvitt ham, uten å bli belemret med mer ubehag enn nødvendig.

- Tanken på selvmord var ikke der fra begynnelsen, men jeg var i en prosess som skjøv meg stadig nærmere. Til slutt framsto selvmord som det eneste riktige. Det rare er at når du først har bestemt deg for å dø, så blir livet plutselig lysere.

En lørdag morgen i mai 2013 låste Ove seg inn på den helgestille arbeidsplassen. Han gikk inn på kopirommet, slo av lyset og satte dødsplanen ut i live.

Ove har familie. Han blir myk i stemmen når han snakker om dem.

Ungene er blitt voksne, de klarer seg fint, og når ekskona er bortreist, er det han som passer bikkja.

Men så langt det er mulig vil han holde familien utenfor når han skal fortelle om hvordan han ble en mann som ville dø.

Han vil heller ikke gå i detalj om oppveksten sin. Utover at den var tøff, og at han ikke kan avvise at den første perioden i livet kan ha bidratt til at en depresjon tok kontroll over ham som voksen.

Ove tror det er langt bedre å konsentrere seg om de utfordringene han har her og nå.

Fra lørdagen på kopirommet, våren 2013, husker han vagt at det singlet i ei vindusrute og at noen reiv tak i ham. Deretter er alt borte, før han kommer til seg sjøl i ei seng på Lier psykiatriske sykehus.

- Jeg tok et par telefoner den morgenen, før jeg dro på jobb. Noen må ha hørt noe annerledes i stemmen min, og varslet politiet. Kanskje var det måten jeg sa «hade» på?

Ove var ikke glad for å bli reddet. Han var trist for ikke å ha dødd. Det gjorde det ikke enklere at han ble innlagt på en lukket avdeling og ikke fikk gå ut.

- Jeg skjønner at det må være sånn når man skal hjelpe folk som kan skade seg selv, men for meg som har to ting som hjelper, uansett hvilken forfatning jeg er i, nemlig gåing og bøker, var det tøft å være innelåst. Etter hvert fikk jeg heldigvis en avtale om å gå ut en time hver dag.

Ove har mye pent å si om de ansatte på Lier og Thorsberg psykiatriske sykehus, som han ble overført til etterhvert. På Thorsnes gikk han jevnlig i gruppeterapi.

Der lærte han hva som skjer i hjernen når en depresjon gjør inntog, hvordan han kan gjenkjenne destruktive tanker og ikke minst:

Hvordan komme seg ut av gjørma, før det er for seint?

- For meg har kognitiv terapi vært til stor hjelp. Jeg har lært å skille mellom følelser eller forestillinger som bare eksisterer i mitt eget hode, og virkeligheten. Og jeg har lært å søke hjelp før det går så langt som den gangen i 2013.

Når det kommer til politikere og forebygging av selvmord blir tonen en annen:

- Mitt inntrykk er at det er altfor langt fra handlingsplan til sykehus. At de som planlegger og bestemmer hvordan ting skal gjøres, sjelden har peiling på hva som foregår der det skal skje. For meg virker det som om sykehusene såvidt har fått prøvd ut en metode, før de blir pålagt å gjøre noe nytt, og når de ansatte ikke vet hva morgendagen bringer, er det vanskelig å hjelpe folk med depresjoner.

Dessuten understreker han at det én ting å være på sykehus og ha flinke og vennlige ansatte innenfor rekkevidde når du trenger dem.

Noe annet er å komme ut og skulle håndtere livet på egen hånd.

- Derfor er ettervern helt avgjørende når man skal hjelpe folk etter depresjoner og selvmordsforsøk.

Da Ove kom ut av sykehuset, var planen at han skulle ha tett oppfølging: I tillegg til medisiner, skulle han ha besøk av sykepleier en gang om dagen og gå til oppfølging hos psykolog en til to ganger i uka. Alt kostet penger. Egenandelen for psykologtimen var 350 kroner.

Ove gikk på arbeidsavklaringspenger. Han hadde verken råd til psykolog, sykepleier eller medisiner.

- Jeg møtte opp til de første psykologtimene, men kunne ikke betale regningene. De hopet seg selvfølgelig opp, det ble mye rot.

Etter at han kom til Kirkens bymisjon i 2015 har han fått den hjelpen han mener han hadde trengt i månedene før sitt første selvmordsforsøk.

Hvis han uteblir fra jobb en morgen, ringer arbeidslederen hans i Kirkens bymisjon ham.

Hvis de ikke får kontakt, stepper kommunens boligtjeneste inn.

Mens en ruskonsulent har hjulpet Ove med forholdet til alkohol, har boveilederen hjulpet ham å finne bolig og med andre praktiske og økonomiske utfordringer.

I tillegg ringer de ham jevnlig for å høre hvordan det står til.

Hvis han ikke svarer, er avtalen at de skal komme på døra.

Hvis han ikke åpner når de ringer på, har de Oves tillatelse til å låse seg inn for å se at alt er i orden.

Det er en livsviktig avtale. For Ove har uteblitt, og han har latt vær å ta telefonen. Han har hatt flere selvmordsforsøk etter at han ble reddet fra å dø i 2013.

- En depresjon og selvmordstanker slipper aldri taket helt, forklarer han.

- Det er mye bedre med meg nå, men i den perioden jeg forsøker å bli et helt menneske igjen er tett oppfølging utrolig viktig.

- Når var det det snudde for deg?

- Det har aldri snudd.

- Du har fortsatt selvmordstanker?

Han drar litt på det. Det er ikke godt å si om det er fordi han er i tvil, eller om han leter etter ord som kan nyansere svaret.

- Jeg går ikke lenger med helt de samme tankene som jeg hadde da, sier han til slutt.

- Hva er forskjellen?

- Når du trekker deg vekk fra folk, murer deg inne og slår av alle lys, så har du ingen framdrift. Du ser ikke neste år. Du gleder deg ikke over at det skal bli sol og sommer og at du kan sitte ved et vann å fiske. Du gleder deg ikke over noe som helst.

- Men det kan du gjøre nå?

- Jeg begynner å kunne gjøre det. Men det er langt igjen før jeg er helt på plass, tror jeg.

Åpningstidene som var skrevet på butikkvinduene med store bokstaver, er tapet over. Det svarte og orange skiltet til Pedalen sykkelverksted i Rådhusgata i Drammen er skrudd ned og ligger på gulvet innenfor døra. I stedet er det klistret opp et A4-ark som opplyser om at fra 1. Januar 2020 er verkstedet stengt.

Innenfor er Ove i ferd med å ferdigstille de tre-fire syklene som ennå ikke er hentet. Resten av tida rydder han. Helst uten hjelp. På et lite podium står det allerede 18 ferdigpakkede, grønne plastkasser, fulle av kjeder, sykkelslanger og setetrekk.

Før han kom til Pedalen, var Ove innom bymisjonens vaktmestertjeneste og bruktbutikk. De siste to åra er det jobben i sykkelverksted som langt på vei har holdt ham på plass i livet:

Følelsen av å være til nytte har fått ham opp om morgenen og satt en effektiv stopper for de tilbakevendende tankene om at han er ubrukelig og overflødig.

Ove skryter av dyktige og inspirerende kolleger, samtidig som han innrømmer at mestringsfølelsen når han er alene i butikken og fikser både kunder, kasse og reparasjon av sykler, er ekstra god å kjenne på.

Beskjeden om at styret i Kirkens bymisjon ville legge ned Pedalen etter fire års drift, kom like før jul. Han har fått tilbud om tilsvarende arbeidsoppgaver et annet sted i organisasjonen, men legger ikke skjul på at han er usikker på framtida.

- Hvordan håndterer du det som skjer?

- Med å avslutte med stil, sier han kort og lar blikket sveipe over det halvtomme lokalet.

- Når jeg gjør denne ryddejobben, er det for å si hade på en normal måte. Det er det lenge siden jeg har gjort.