Ser dere hva denne sykdommen har gjort med meg? Den tar alt. Den stjeler deler av deg. Av meg. Jeg er ikke lenger

I sommer døde Thea Steen av livmorhalskreft, 26 år gammel. Dette er en monolog Thea skrev da hun var syk. Hennes ønske var å få den framført på en scene.

Thea Steen (1989 - 2016)

Jeg har akkurat hatt et angstanfall. Så ufattelig vondt at det stjal pusten min i flere øyeblikk. Så voldsomt at jeg skjønte – akkurat idet det sto på som verst – at jeg aldri vil være i stand til å gjengi den følelsen, til å gjøre meg forstått; sorg, sinne og all verdens smerte, smeltet sammen, i magen min, i halsen min, alt koker over, eller eksploderer, og hele kroppen er tatt i pant. Jeg får ikke lenger ha den for meg selv.

Det skjer stadig oftere nå, at jeg får disse anfallene. Panikk, angst og uro. Hva enn det er; det farger meg så skremmende fort, alt dette, og ødelegger meg så sakte, jeg ser det nok nå. Jeg er redd, og det gjør vondt. Alltid litt framgang, før to skritt bakover, og nok en gang sitter jeg her i mørket. Lysene slås alltid av, og når alt fjernes, er det bare taushet igjen. Tausheten og mørket er der hele tiden. Alt jeg har mistet. Alt den har tatt. Og likevel får jeg aldri være alene.

Jeg vil bare være alene.

Kroppen min gjør vondt. Den verker, knirker. Sier at den er syk. Eller sier at den er redd for å bli syk igjen. Vondt i muskler. Vondt i ledd. Vondt på huden. Vondt i håpet.

Fakta

Det ingen forteller deg, er hvor vondt alt gjør i så uutholdelig lang tid etterpå. Det har snart gått fem måneder siden jeg hadde min siste behandling på Haukeland, og her sitter jeg, mer redusert enn noensinne. Eldre, mer ødelagt, enn noensinne. Alle snakker om de potensielle og veldig opplagte gevinstene ved cellegift og stråling. Og jo da, det er ingen hemmelighold rundt bivirkninger som hårtap, kvalme og sårhet etter stråling. Men alt det er midlertidig, ingen snakker høyt nok om langtidskonsekvensene.

Ingen fortalte meg at jeg burde forberede meg på å kjempe mot min egen kropp, hver dag. På ingen måte ble jeg forespeilet hvor mye frustrasjon min framtid kunne innebære, hvor viktig tålmodighet ville være, hvor mange søvnløse netter og tiltaksløse timer jeg hadde foran meg. At en klem snart skulle kjennes som en knyttneve mot overfølsom hud, at hender og føtter ville hovne såpass opp at hver minste bevegelse føles merkelig og smertefull, at hodet er det eneste som til tider er gjenkjennelig på din egen kropp og at det krasjer totalt med hvordan resten av den skakkjørte, ubrukelige, seige drittkroppen reagerer og agerer, før det svikter deg, det òg – hodet, altså.

Jeg er ikke lenger meg selv. Bare en blek kopi av det som en gang var. Blant alle mytene, finnes også sannhet: Som at ingen vinner den brutale krigen mellom cellegift og kreftceller, ikke egentlig. Så fort du har fått diagnosen, er det bare tapere igjen, og så kan vi spørre oss selv: Hvem har tapt mest?

Det er aldri et hyggelig spørsmål å svare på, jeg prøver å la være. Kanskje er det feigheten som viser seg. Eller styrke. Mot. For jeg vet at det svaret fort kan få meg inn på tanker jeg ikke ønsker å ha, tanker om frihet, om å flykte. Å gi opp, forsvinne fra alt. Jeg vil ikke at noen skal se på meg lenger, vil ikke at noen skal se meg, helst vil jeg ikke være. Ikke sånn som dette. Prisen er blitt så altfor høy nå, jeg har ikke lenger råd. Nå kan jeg ikke miste mer. Denne sykdommen, denne satans sykdommen, er aldri det du tror den er.

Med mamma: Thea Steen hjemme i leiligheten sin på Frogner i Oslo sammen med moren Tove i april – tre måneder før hun døde.

Det er et bilde som har festet seg, et bilde jeg ofte ser når jeg lukker øynene; Meg, på balkongen min – min egen balkong – i en penthouseleilighet i Williamsburg, New York. Det er blitt november, høstsola er varm og veggene tar vare på meg. Bak meg er leiligheten jeg flyttet inn i for et par uker siden, basen for det som helt sikkert skal bli mitt beste år, eller begynnelsen på et helt liv. Foran er Manhattan, de høye bygningene, lys og eksos, farger og støy, og alt dette som er så uforklarlig tiltalende og givende. Det jeg flyttet for, det som gir meg noe, gir meg liv, kanskje. Ja, det kjennes sånn, når jeg sitter på balkongen min, i høstsola, og ser mot alt dette; Det gir meg liv.

De sier jeg er modig som flyttet, som brøt med min halvetablerte tilværelse i Oslo, der jeg jobbet i en av landets største aviser på fjerde året. Som forlot rutiner, hverdag, turnus og faste lønningsdager, byttet det ut med frilanslivet, det ukjente, det usikre. Jeg skal være her. Nå. Det er det jeg tenker, og jeg kjenner meg så trygg der jeg sitter. På balkongen min – min egen balkong – i Brooklyn.

Jeg er tjuefem og midt mellom alt, midt oppi alt, men alltid med mulighet til å trekke meg vekk. Jeg bestemmer, jeg har kontroll, jeg er full av liv, av lyst, av lykke – kanskje. Ja, lykken finnes gjerne likevel, kanskje er den her. Det er fint å erkjenne det, og det gjør jeg i New York. Hele det halvåret, før alt snur, hver dag. Forelsker meg, prøver meg, dytter meg selv framover, oppover. Jeg lever, så inderlig, alle disse dagene. Helt til noe i meg dør, jeg mister noe jeg nok aldri får igjen. Brått, helt uten forvarsel. Sykdommen stjeler det, og trolig forsvinner det med den.

- Har virkelig satt spor

Denne vinteren i New York var grusomt kald. Alle sa det. Ikke bare oss bortskjemte, tilflyttende lykkejegere. Selv rømte jeg til Mexico da kulden var på sitt verste, de siste dagene i januar, og de første i februar. Det kunne vært snøstorm, men jeg husker bare lyse sandkorn og sol. Og at jeg smilte mye. Syklet rundt på en liten meksikansk øy, ble brunere og blidere på daglig basis, og var blitt så vant til å ha det godt at jeg nesten ikke erkjente det lenger. Nå står disse dagene igjen som de siste fine og tilnærmet normale i mitt liv så langt.

For her begynte sykdommen å vise seg. Her ble en sliten kropp avdekket, den orket ikke lenger å skjule det nå. At den var syk. At jeg var syk. Det begynte sånn: Legebesøk, henvisninger, undersøkelser og prøver. Først var alt så ufarlig. De sa det, at jeg ikke skulle være redd. Det var ingen sykdom, bare en svulst, og den skulle vekk. Men jeg var plutselig helt alene, og New York ble brått litt styggere. Og her, for første gang på lenge, kjente jeg at jeg nok var litt modig.

Den dagen byen skulle få bli fin igjen, ble den gråere og eklere enn noen gang. Den første vårdagen, fargene var på vei tilbake og kulden løsnet grepet, det klaffet godt, jeg skulle friskmeldes, være ferdig med svulst og sykdom, og nå; framover, fortsettelsen, her i mitt nye hjem. På legekontoret vrengte alt seg. Hodet mitt, den dagen, hele byen. Alt ble vrengt, og når innsida ble utsida, forsvant jeg litt i alt det grå og stygge.

Cancer. Kreft. Ingen misforståelser, bare uhørlige tårer, gjenbrukspust og skremmende apati. Kreft, altså.

I ettertid er dagene på Haukeland grusomme. Der og da, var dagene bare ... dager. Mine dager, de jeg fikk, og gjorde så fine jeg orket. Med blodprøver og blodoverføringer, stråling ti over ni i Parkbygget mandag til fredag, cellegift på rom 471, triste pasienter og blide pleiere, kalde sykehusrom og trauste korridorer. Eimen av Antibac, kantinekjøttkaker og lunka kaffe. Blåmerkede håndledd som verket etter alle nålestikkene de tynne blodårene mine krevde. Oppkast, en ny forståelse for hva kvalme egentlig er, tabletter for og mot alt, helsesko, vannflasker, sukkerfrie yoghurter, skeive smil og tause tårer. Oppriktige smil og høylytte tårer.

Åtte uker. Femtifire dager.

Det vanskelige håpet: Etterhvert som kroppen ble mer og mer svekket, ble også Thea Steens håp svakere: «Alt rundt meg forsvinner parallelt med alt inni meg. Denne gang ser det heller ikke ut til å komme tilbake. Håpet er sårt savnet.»

Dessverre har jeg glemt veldig mye fra disse dagene. Mye forsvant fra hukommelsen like etter at det fant sted, noe fikk aldri engang skje. En god del av følelsene og sanseinntrykkene, derimot, vil være med meg lenge, kanskje alltid. Lyden av cellegiftapparater på rom 471, for eksempel. Eller synet av et annet menneskes tjukke, røde blod som går inn i årene mine. Følelsen av syntetisk eufori, framkalt av morfin. Alle blikkene fra de utmagra, eldre medpasientene på Kreft post to – blikk som ga døden gratis adgang, any time, såframt den ønsket seg inn. Blikk som sa at de var ferdige med sin kamp, men at de ville heie meg fram i min. For det fantes mye styrke på Haukeland. Enda vi ikke alltid kjente vår egen så klart og tydelig, var vi alltid i stand til å dele av den med andre. Jeg tok tidlig et valg om å se det på den måten.

Noen av de menneskene jeg møtte, lever ikke lenger.

Som du sikkert forstår, har dette ført til utfordrende eksistensielle tanker for en tjuefemåring som bare har vært i to begravelser i sitt liv. Jeg har blitt kjent med døden dette året. Jeg var jo fullt klar over at det vi hadde felles, var at vi alle var syke, og at ingen av oss var garantert å få være med videre. Jeg visste at noen av oss ville dø, iallfall statistisk sett. Kanskje ville jeg dø.

«Det var nok første gang jeg kjente at jeg var ordentlig livredd, ja, redd for mitt eget liv, og kjente at det faktisk kunne være slutten nå, snart.»

Klart jeg tenkte de tankene, ofte, og kjente på både frykt og forsoning – det ene gjerne verre enn det andre. Det var på ingen måte gitt at jeg ville klare meg, at min kropp skulle tåle behandlingen, og at kreftcellene ikke skulle tåle den. De dukket opp så plutselig i min kropp, og spredte seg i et veldig aggressivt tempo. Aggressivt. Det er ikke et ord du vil høre i setninger som omhandler sykdomsbildet ditt, det var noe av det første jeg visste om kreft. Spredning er et annet ord i den kategorien. Jeg fikk begge. Herregud, som jeg gråt den dagen. Det var nok første gang jeg kjente at jeg var ordentlig livredd, ja, redd for mitt eget liv, og kjente at det faktisk kunne være slutten nå, snart. Aggressiv livmorhalskreft på fjerde stadium, med spredning til bekken og nedre del av mageregion, er vanskelig å ta lett på. Det finnes tross alt ikke et femte stadium.

Svulst. Jeg tror det er det styggeste ordet jeg kjenner. Ok. Så får du diagnosen. Den kanskje mest fryktede, mest skremmende, av alle. Vi kjenner jo alle til den, ikke sant? Kreften. Alle her har et forhold til denne sykdommen, såpass tør jeg påstå. Den har kanskje tatt noen fra deg, fjernet en person du brydde deg om, en person du levde sammen med, som du nå må leve uten.

Kreften gjør det. Tar folk. Forsyner seg grovt og hensynsløst. Det er et vilkårlig lotteri, dette. Ingen er fritatt. Den tar ikke hensyn til om du er i god fysisk form, om du er psykisk rustet. Om du har penger eller materialistiske goder, har ingen betydning. Hvem du er i arbeidslivet, kulturlivet eller offentligheten, spiller ingen rolle. Og den bryr seg overhodet ikke om du har mennesker som trenger deg, er avhengig av deg, om du har familie. Barn. Om du er barn. Kanskje har kreften tatt deg. Den tok meg.

Den viser ingen nåde. Ingen nåde.

Det er overraskende hvor vital du kan kjenne deg, enda kroppen din brytes ned og spises opp på innsida. Jeg har trolig aldri vært nærmere en følelse av lykke enn det jeg var de første to-tre månedene etter å ha fått kreftdiagnosen – det inkluderer åtte uker på Haukeland. Ja, helt sant. Det henger et slør over minnene fra disse dagene, en slags dis som kanskje demper alt det som var, men jeg har ingen problemer med å huske følelsen av å være i live. Glad. Motivert som aldri før, kampklar. Fri for bitterhet, sinne og sorg. De følelsene kom først etterpå.

Det skjer vel noe med kroppen, og hodet, når så mye skjer rundt deg. Mitt liv ble flyttet på dagen. Fra ett kontinent til et annet. To vidt ulike tilværelser. Vanvittige kontraster: New York og Haukeland. Frihet den ene dagen. Helt uten kontroll den neste.

Det finnes om lag femti typer cellegift i Norge. Cisplatin, het giften jeg ble gitt. Hver tirsdag, i ødeleggende doser. En overraskende langsom prosess. Inn med kanyle, nåler som bommer på årer, flere stikk. Alltid et nytt, blått merke på en stadig blekere hånd. Så; Én liter vann med kaliumklorid, før én liter vann med magnesium. Stort sett smertefritt, med unntak av kulden som trenger seg gjennom årene innledningsvis; en rolig passasje. Heller ikke cellegiften gjør vondt, til tross for høy toksisitet. Rart, hvordan det aller farligste har en tendens til å framstå så innpakket.

Cellegift er et slags ufrivillig brudd, med påfølgende forhandlinger. Noe får du beholde. I mitt tilfelle: Håret. Men så blir du fratatt mye, uansett hvordan du velger å se på det. Du mister deler av deg selv, for en periode. Eller permanent. For hver uke som går, ser jeg en stadig blekere kopi av meg selv. For hver måned som går, er det jeg en gang var litt fjernere – litt mer uoppnåelig.

Akkurat nå, akkurat i dette øyeblikket, lever jeg på sparebluss. Dette oppleves som en skygge av livet mitt, og den forsvinner vel, den òg, så fort lyset finner den.

Jeg er så sliten nå. Brukte opp alt av krefter da alle sto på sidelinja og heiet, da alle sa at jeg måtte kjempe, at det var da det gjaldt. De tok feil, og jeg visste ikke bedre. Det er vel nå det gjelder. Det er jo nå jeg vil gi opp. Nå hadde jeg trengt kreftene mine. Denne kampen taper jeg.

Vær så snill. Ikke misforstå. Jeg har ikke invitert inn dette, har ikke åpnet døra for verken tungsinn eller mismot. Jeg aner faktisk ikke hvordan det klarte å finne fram, ta så stor plass i meg. Kanskje var det forkledd som noe annet. Det skjedde skremmende plutselig.

«Det er i aller høyeste grad – muligens også utelukkende – menneskene rundt meg som holder liv i meg.»

Det er i aller høyeste grad – muligens også utelukkende – menneskene rundt meg som holder liv i meg. Forventninger og følelser. Flink pike er jeg fortsatt; Redd for å skuffe, vil ikke være til bry eller skade noen. Herregud, så latterlig.

Jeg er her, fordi andre forventer det av meg. Noen dager, iallfall. Andre dager er det min egen nysgjerrighet som driver meg, jeg flyter videre på opiatiske tabletter og ubesvarte spørsmål, eller uoppfylte ønsker og plikter. Må få med meg fortsettelsen og slutten, liksom, vis meg fasiten. Konkluder med noe, et eller annet, og så: la meg forsvinne.

Ser dere hva denne sykdommen har gjort med meg? Den tar alt. Den stjeler deler av deg. Av meg. Jeg er ikke lenger. Jeg puster ikke lenger. Redusert til, ja, redusert til hva? Jeg vet ikke. Alt rundt meg forsvinner parallelt med alt inni meg. Denne gang ser det heller ikke ut til å komme tilbake. Håpet er sårt savnet.

Det hørtes litt ut som om jeg hadde gitt opp tidligere, jeg ga inntrykk av det, gjorde jeg ikke? Det er altså ikke tilfellet. Ikke helt enda. Noen dager kjennes det sånn – de dagene som bare flyter forbi meg, uten meg, og smelter sammen, uten å gi meg noen minner eller erfaringer, den eneste funksjonen de dagene har, er å gjøre meg eldre. Gleden er jeg fratatt. Lykke, mot, lyst; vekke. Jeg tygger tabletter for å døyve alle smertene, forsøker å snakke om alt dette med en psykolog, men ender alltid opp med å kjenne meg misforstått, jeg mangler de rette ordene, får ikke gitt uttrykk for hvor mørkt alt oppleves, og synes ikke jeg blir hørt eller sett, ikke godt nok. Jeg bare ... vet altså ikke lenger hvorvidt jeg vil fortsette denne kampen.

Er jeg svak?

Hver kveld ligger jeg ved siden av kreften. Hver morgen våkner jeg, alene, sammen med den. Disse dagene tilbringer vi sammen. En natt for en måneds tid siden våknet jeg, brått, i panikk. Jeg skjønte: Jeg kan aldri bli kreftfri. Fri for aktive kreftceller inni meg, ja, kanskje. Men aldri fri for kreft. Den er der, hele tiden. Henger over meg, rundt meg. Forstyrrer og verker. Alt er sykdom nå. All sykdom er kreft. Det er for mye å tåle. Hvordan kan noen tåle alt dette? Finnes den som tåler alt dette?

Smerter og mismot og mørke. Feberdrømmer og nok et vått laken. Frustrasjon, forvirring, utmattelse. Jeg tenker på hvor fint jeg hadde det, da jeg syklet i frihet på en meksikansk øy. Og så; hvor skjørt alt er, at alt egentlig forsvinner, for alt tar jo slutt. Jeg tenker at jeg kanskje vil at alt skal ta slutt nå.

Jeg er svak.

Jeg gråt ikke. Så å si aldri. Cellegift og dødstanker og syke mennesker og leger, og så få tårer. Én tidlig tirsdag morgen, etter altfor lite søvn, hadde jeg et lite sammenbrudd på rom 471 på Haukeland. Det skal jeg innrømme. Og timene før jeg skulle få vite hvor vidt kroppen min i det hele tatt responderte på behandlingen den fikk, var jeg overfylt av følelser, men tårene kom først da doktoren fortalte at kroppen responderte godt. Og selvsagt var det noen lydløse tårer jeg ikke kunne kontrollere, som jeg ikke engang enset, den dagen jeg fikk diagnosen. Ellers gråt jeg lite de tre-fire månedene. Under gjennomsnittet, vil jeg påstå.

Kroppen gjør dette, når den rammes av det som er ekte – en faktisk hendelse, og i mitt tilfelle: en veldig reell beskjed om at nå skal livet ditt endres radikalt, kanskje til og med gå inn i sin siste fase for så å avsluttes. Det er så konkret, sammenliknet med frykten for denne sykdommen, bekymringer og tanker knyttet til den, før den i det hele tatt eksisterer i deg. Når kreften først tar deg og avsløres, er den ekte. Og så responderer kroppen deretter, tro meg. Min til tider irriterende positivitet, som gjerne grenset til naivitet, var ikke noe jeg jobbet særlig hardt for å framprovosere. Det skjedde. Det ble sånn. Roen jeg kjente, redsler og bekymringer som forsvant, skuldrene ned. Det skjedde.

Først nå, er tårene her. Alt dette saltvannet som har hopet seg opp i tårekanalene det siste året, vil ut, det presser seg ut til enhver ugunstige tid. Fordi jeg er sliten, fordi jeg er anspent, fordi jeg er urolig, deprimert, vond, i ubalanse, redd, livredd – fordi alle de tenkte tingene er tilbake nå, og nok en gang har overbemannet de ekte tingene. Et automatisk søk etter det gode er erstattet med en ufrivillig jakt på det vonde, døden viser seg i alt, det er lenge siden jeg først kjente at jeg ikke lenger har overtaket i denne kampen. Min kamp.

«Det slutter ikke. Det gir seg ikke. Når er det ferdig? Når kan jeg få være meg? Hvor er det som var livet mitt?»

Det er ikke kreften som gjør deg syk, det er behandlingen. Har du hørt noen si det før? Jeg sier det, jeg òg. Det er sannheten, jeg har opplevd det. Fem måneder etter siste cellegiftkur, og jeg har mistet konsentrasjonen, hukommelsen er svekket og tårene er der, stort sett hele tiden. Fem måneder etter siste strålebehandling, og jeg er trett, hele tiden, søvn er ingen kur. Fem måneder etter at jeg forlot Haukeland for siste gang, og det er smerter i nervene, i leddene, i musklene, på huden. Det slutter ikke. Det gir seg ikke. Når er det ferdig? Når kan jeg få være meg? Hvor er det som var livet mitt? Ingen står klar for å gi deg alt dette tilbake etter at behandlingen er ferdig.

Dette er stigespillet; et tidkrevende og frustrerende brettspill med brikker og terning. Fem fram og tjue tilbake, hele tiden. Det er alltid en stige å falle ned etter at du har klatret opp en annen. Men målstreken skal passeres. Alle sier det. Jeg skal opp og fram, i mål, videre.

Jeg kjenner meg svak og takker ja til den hjelpen jeg kan få. Systemet fungerer godt her i landet, tross alt, tilbudene er mange. Rehabilitering, opptrening, tabletter; Nobligan, metadon, Sobril, Morfin, Cipramil, Trisekvens. Fysioterapi, ergoterapeuter, psykologsamtaler. Jeg deler erfaringer med fagfolk, deler erfaringer med medpasienter. Stadig nye smerter og symptomer, alltid noe nytt. Grønne oppvaskhansker og hudfargede støttestrømper, kan du se det for deg? Ryggen verker der jeg sitter, jeg svetter, mitt venstre bein har hovnet opp og står på spreng – hele beinet fylt med lymfevæske – nesten dobbel størrelse, og for å ha sjanse til å bevege meg, må jeg altså lirke på meg disse lårhøye kompresjonssokkene. Jeg ler og gråter om hverandre, det er så uglamorøst, uten filter og uten mening. Det er de midlertidige dagene, der smerte er hverdag og hverdagen er smertefull. Jeg kan tro at dette er forbigående. Jeg tro at dette er forbigående.

Plutselig er det ikke lenger meg i speilet. Det er ikke mitt speilbilde. For i speilet er leppene blå. I speilet er huden matt, blek og sliten. Huden under øynene reflekterer en sykelig rødfarge. Og ansiktet er så smalt. Så lite, skjørt. Det er bare de syke som er som dette speilbildet, dette speilbildet må være sykt. Og jeg er sliten, hver dag og hele tiden.

Kroppen verker, igjen. Musklene gjør vondt, igjen. Blodprosent: 5,5. En nyre skriker etter hjelp, den er i ferd med å dø, trenger øyeblikkelig avlastning; kateter og pyelostomi – nok en. Jeg er redusert, det er omtrent ingenting igjen av meg, og selvsagt kjenner jeg årsaken.

Den er tilbake.

En ny svulst, så mange aktive kreftceller i kroppen min at jeg må gjennom nok en runde med behandling. Mer cellegift, kroppen min tåler vel ikke mer gift. Mer sykdom, hodet mitt klarer vel ikke mer sykdom. Jeg kjenner den, jeg kjenner at den sitter der i bekkenet, ser på meg samtidig som den er inni meg – myser mot meg, skuler. Mest av alt er jeg sint. Og så jævlig lei. Jeg må spørre meg selv, så mange ganger jeg bare rekker: Klarer jeg dette? Klarer jeg dette igjen?

La meg puste, bare la meg puste. Jeg trenger mer luft. Mer liv. Mer tid.

En lørdag morgen, bare femten timer etter å ha fått giftdose nummer to, slutter lungene mine å ta inn surstoff. Det går saktere og saktere. Jeg blir hvit, så blå. Jeg puster, puster, puster. Det går for sakte. Kroppen min klarer ikke mer. Ikke nok luft, ikke nok oksygen, ikke nok surstoff. Det er ikke nok, og jeg orker ikke mer. Det siste jeg husker er pumpa over meg, inn i munnen. Legen som sier: «Nå er det ikke lenge før du får sove». Og så sover jeg i tre dager.

Et forbilde: Thea Steens lillesøster Tonje og moren Tove mottar prisen Årets forbilde på vegne avTheapåSeog Hørs kjendisgalla på Chat Noir i november.

Jeg husker ikke den dagen jeg sovnet. Jeg husker ikke den dagen jeg våknet. Det viktigste står likevel klart for meg; Jeg er våken. Tilbake. Det samme livet, en ny sjanse. Jeg lærer å gå, igjen. Lærer å stå, igjen. Jeg spiser og ler litt, gråter og puster stadig mer for egen maskin, uten maskinen som pumper surstoffet inn i lungene mine.

Jeg trenger mindre hjelp, før jeg trenger mer hjelp. Jeg er aldri alene, og ingenting er lenger mitt alene.

Kontrollen flyter ut, smøres over alle dagene; alt som var mitt, må jeg dele med det ukjente – kroppen min, tankene mine, dagene mine, tankene mine. Det er vanskelig, herregud, det er vanskelig. Det verste jeg har gjort, det verste jeg har opplevd. Men skal jeg ikke like greit fullføre? Her jeg står, med møkk til anklene, eller albuene, tenker jeg dét: Skal jeg ikke like greit stå dette drittløpet ut, vinne litt, til sjuende og sist?

Så bestemmer jeg meg; Jeg blir med en gang til, jeg fortsetter og gjør alt som skal til om igjen. Avgjørelsen ble visst tatt for lenge siden, eller; Jeg tok den egentlig aldri.

Fasiten vi alle leter etter, finnes ikke. Du vet det? Ingen fasit. Ikke se på meg som om jeg har knekt en kode som – i utgangspunktet – nekter å la seg knekke, som ikke engang finnes. Jeg hører ikke til på noen pidestall, ikke mal mitt portrett i gull, glitter og diamanter når det også består av mørke og kull. Akkurat som ditt. Vi er begge mennesker, det er vi alle, på lik linje. Ja, noen av oss blir syke. Egentlig ganske mange av oss, altfor mange. Det finnes ingen som er immune mot denne sykdommen. Kreft er verdens verste lotteri; der ingen er fritatt, og ingen egentlig vinner, men alle deltar, mot egen vilje.

Jeg er bare én av dere. Én av dem som trakk ett av de litt kortere stråene. To ganger. Men jeg tok tidlig et valg. Jeg bestemte meg for ikke å la sykdommen bli meg, ta meg, knekke meg, vinne over meg. Jeg bestemte meg for å se det fine i absolutt alt, for det finnes der, alltid noe. Jeg bestemte meg for å alltid velge det gode foran alt det vonde, i den grad det er mulig – det finnes nok av ganger der jeg har opplevd alt annet enn det mørke som en umulighet.

Du må bare ville det, ønske det, helt oppriktig og så inderlig som mulig. Du velger;

Glede.

Vennskap.

Familie.

Hverdag.

Latter.

Kjærlighet.

Lys.

Godhet.

Du velger det fine.

Du velger det gode.

Du velger livet.

Jeg håper du aldri må oppdage dette av egen erfaring.


Årets navn 2016

"