Sex, drap og psykoterapi

Så ble det altså en gangster som skulle lære oss om psykoterapi. Det skjer også i de verste familier.

DETTE ER SKREVET av en henført seer, en av de mange som elsker TV-serien «Sopranos». Nå går vi mot måneder med tomhet. Fredag sendes siste episode av sesong fire på norsk fjernsyn. Hvordan skal det gå med mafiabossen Tony og hans kompliserte liv? Han lider av panikkangst, og har i hemmelighet oppsøkt profesjonell hjelp. Vi må tåle å være uten vår ukentlige dose av sex, løgner {ndash} og psykoterapi {ndash} hos mafiaen i New Jersey. OG VI MÅ KLARE OSS UTEN seriens faste introduksjon: bilturen på usjarmerende New Jersey Turnpike, gjennom den noe mer sympatiske bydelen og fram til Tonys smakløse rikmannsvilla. Den bugner av oppkomlingsestetikk. I en tid da reality-TV minst av alt likner på virkeligheten, opplever vi i de aller første minuttene av «Sopranos» at vi er på vei til noe som er troverdig.Men de skadeskutte vil komme tilbake med en sesong fem. TV-serien «Sopranos» er blitt en enorm suksess. I USA snakker man om en «Sopranos»-effekt i gatebildet når en ny episode er på lufta. Også i Norge har vi fått et skille mellom dem som er på innsiden og utsiden av denne serien. Etter det ukentlige fikset {ndash} eller min anbefalte intensive variant med én sesongs tretten episoder i tett rekkefølge på DVD eller VHS {ndash} kretser vi repeterende omkring spørsmål som:«Er Tony en psykopat?»«Hvor realistiske er terapisekvensene i {lsquo}Sopranos\'?»«Vil psykiateren, den kvinnelige dr. Melfi, noen gang agere ut sin tiltrekning til Tony?»«Hvordan kan Tony forene sin livsstil som gangsterboss og morder med å være en god familiefar?»LA MEG STRAKS ERKLÆRE TV-serien som en kunstnerisk triumf også. TV-kritikere snakker om «Sopranos» som noe nytt og helt originalt. I en sjanger og i et medium, som begge hyppig erklæres som fordummende, er det befriende å se hvor komplekse man våger å lage både karakterer og forhold. Det finnes ingen moralsk rene mennesker i «Sopranos», bare urene; og derfor så menneskelige.Hovedskikkelsen bak manuskriptene og produksjonen er David Chase. Han og hans gruppe har lyktes i å lage et allment eksistensielt drama {ndash} om kjærlighet og hat, begjær og forræderi, ensomhet og meningsløshet {ndash} som angår oss. TV-kritikeren Nancy Franklin i New Yorker skriver at «Sopranos» {ndash} til forskjell fra mafia-terapi-komedien «Analyze This» med Robert De Niro som angstfull boss (og som i disse dager får sin fortsettelse i «Analyze That») {ndash} «gir oss mye {ndash} nesten for mye {ndash} å tenke over». Skaperne av «Sopranos» har gjort omtrent det Hamlet befalte den omreisende teatertruppen som kom til Helsingør: Spill et stykke som er som et speil for menneskenaturen. Speilet i «Sopranos» er vittig, skjevt og rart. Men det virker.SERIEN HAR OGSÅ BLITT de intellektuelles fest, da man her finner den attraktive foreningen av høy og lav kultur. Chase har skrevet inn greske tragedier, surrealistisk komedie, machiavelliske plot og shakespearske skikkelser i livene til den tvilsomme gjengen som lever under dekke som søppelentreprenører. «Sopranos» er fra New Yorks filmverden, og ikke fra Hollywoods. Dette er en annen orden. Musikken består ikke minst av rockens kultklassikere. Selvfølgelig har «Sopranos» hentet inspirasjon fra filmene om den italo-amerikanske mafiaen. Det gjelder mesterverket «Gudfaren». I «Sopranos» refereres det flere ganger til at toeren i Francis Ford Coppolas mafiatrilogi er best. Enig. Men den store favoritten og inspirasjonen for David Chase er Martin Scorseses «GoodFellas» fra 1990. Og det var der han fant skuespilleren Lorraine Bracco. Hos Scorsese var hun en klassisk mafiafrue. Nå er hun blitt psykiateren dr. Melfi. De er skurker og mordere, men de unnslipper ikke trivialitetene som hører til vanlige liv. Et familieliv kan være vanskelig i seg selv. Tenk da å ha to familier å være lojal mot. Den ene familien lever i villaen, med tunge gardiner, mikrofoner fra FBI og vannlekkasjer. Og italiensk mat; «The Sopranos Family Cookbook» er nå i handelen. Den andre familien {ndash} mafiabrorskapet {ndash} huses i den toppløse dansebaren Bada Bing med silikonerte bryst og fredagsfellatio. Her er Tony gudfar for en gjeng med lost boys. Ingen forbrytelse er for liten.DET ER EN YRKESGRUPPE som særlig fryder seg over «Sopranos». Det er oss psykoterapeuter. Ved siden av underholdningseffekten har vi også fått svært mye å snakke om. Der har de repeterende spørsmålene en mer faglig karakter:«Lar Tony seg behandle?»«Hvilke feil gjør dr. Melfi?»«Blir hun forført av å møte makt?»«Har hun for kort skjørt?»«Hva med medikasjonen hun foreskriver?»«Sopranos» er et av de mer interessante familiepsykologiske portrettene som er laget for fjernsyn. Men det er udiskutabelt den beste innføringen i hva psykoterapi kan være {ndash} noensinne {ndash} på film eller fjernsyn. Det var Chases opprinnelige idé at terapitimen mellom Tony og dr. Melfi skulle være den dramaturgiske grunnmuren i hver enkelt episode. Og uke etter uke kan man så utvikle og berike denne særegne formen for relasjon mellom to mennesker. Muligheten til å bruke tid i TV-mediet er den viktigste grunnen til at dette så godt evner å anskueliggjøre psykoterapiens natur: terapi tar tid.FOR Å FÅ VITE MER om hva «Sopranos» har betydd for den psykoterapeutiske kulturen i USA, søker jeg kollegial assistanse. Jeg kontakter Glen Gabbard. Han er dobbeltkollega. Han er professor i psykiatri i Houston. Han er psykoanalytiker og redaktør for International Journal of Psychoanalysis. Han er også filmkritiker, og har tidligere skrevet boka «Film and Psychiatry». For noen måneder siden presenterte han ei ny bok, den alvorlige og lekne «The Psychology of The Sopranos».I løpet av seriens sesong tre tok han også initiativet til å samle en gruppe kolleger til diskusjoner i Internett-magasinet Slate (www.slate.com). Disse faglige utvekslingene {ndash} om metode, diagnose, kjønn m.m. {ndash} har blitt fulgt av hundretusener ukentlig. Først Glen Gabbard som filmkritiker: Han påminner meg om hvordan så godt som alle av de fire hundre amerikanske filmene med psykiatri og psykoterapi som tema, lyver, fordreier og mytologiserer. «Vi terapeuter har ventet svært, svært lenge på noe som likner litt på det som skjer på våre kontorer. I den eldste, komedien {lsquo}Dr. Dippy\'s Sanitarium\' fra 1906, er psykiateren en dust og pasientene gjennomfører en underholdende rømning. I en av de aller nyeste, {lsquo}Hannibal\' fra 2001, er psykiateren en kannibal. Woody Allens bidrag er strengt tatt også bare fordummende og popcornfremmende karikaturer. TV-serien {lsquo}Frasier\' har fått sine Emmy-priser, men dens psykiaterportrett får neppe noen til å slå opp på Gule sider. Psykoterapeuter i film har ved siden av enten å være latterlige eller voldelige, også hatt en tendens til å være sprøere enn sine pasienter. Et unntak er en kort epoke på slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet hvor terapeuter ble genierklært. De var trollmenn. Ett eksempel er Hitchcocks {lsquo}Psycho\' fra 1960, hvor legen, etter et par rettspsykiatriske intervjuer, har forstått det meste av psykomorderens indre liv {ndash} og attpåtil kan forklare hvor de forsvunne pengene er. Det forfriskende med {lsquo}Sopranos\' er å se en terapeut som verken blir devaluert som ussel og inkompetent eller løftet til skyene.»OG DET MÅ VÆRE SPESIELT forfriskende at man her møter en terapeut som evner å holde en etisk standard når det gjelder seksualitet. I Hollywood-versjonen av psykoterapi har de kvinnelige terapeutenes skalper i flere tiår hengt på sengepostene til de mannlige pasientene. Siden 1940 har kinoene aktivt spredd myten om at kvinnelige terapeuter ikke kan bevare sin profesjonalitet når de møter seksuelt attraktive og kåte mannlige pasienter. Ingrid Bergman underkastet seg Gregory Peck i Hitchcocks «Spellbound» (1945). Mai Zetterling ga opp sitt yrke for å gifte seg med Danny Kaye i «Knock on Wood» (1954). Natalie Wood gikk til sengs med Tony Curtis i «Sex and Single Girl» (1964). Julie Andrews kunne ikke motstå rundbrenneren Burt Reynolds i «The Man Who Loved Women» (1983). Lena Olin ga fra seg sin terapeutlisens så hun kunne sitte romantisk på hustaket med manisk-depressive Richard Gere i «Mr. Jones» (1992). Og i «Tin Cup» (1996) klarer ikke Rene Russo å motstå sin pasient og golflærer Kevin Costner.Denne fordummende trenden er påfallende upåvirket av feminismen. Hvor har de vært? Dobbelt så mange kvinnelige terapeuter i amerikanske filmer går til sengs med sine mannlige pasienter som det er mannlige filmterapeuter som knuller kvinnelige pasienter. Dette er selvfølgelig en konstruert myte. USAs etiske komiteer for terapeuter finner at menn tre til fire ganger hyppigere bryter reglene om nullsex mellom behandler og pasient.I «Sopranos» lærer vi så absolutt om spenningene som oppstår. Men de skal jo selvfølgelig ikke ageres ut.Så spør jeg Glen Gabbard som psykiater: {ndash}Hva har «Sopranos»-suksessen betydd for psykoterapeutisk behandling i USA?{ndash}Svært mye. Etter at jeg utga boka, har jeg fått en rekke henvendelser fra kolleger fra hele landet. De forteller at nå øker andelen menn som søker terapi. Det har vært en stereotypi i dette samfunnet at psykoterapi er for de svake og avhengige {ndash} og langt på vei et kvinnefenomen. Men hvis Tony kan, da kan også jeg. De ser mulighetene for å få hjelp, svarer Gabbard.{ndash}«Sopranos» bidrar til å avmystifisere psykoterapi. De løfter vekk sløret av hemmelighet som alltid har hvilt over psykoterapi. Vi er avdekket. Det er bra. En innsikt i metodene kan være en meget nyttig motgift til all den quick-fix vi ser i den medisinske kulturen i dag. Ting tar tid.Chase og hans gruppe tar dette meget alvorlig. En sak er at de bruker psykiatere som konsulenter. Viktigere er det at Chase selv og fire av fem i forfattergruppen, samt Lorraine Bracco som spiller dr. Melfi, selv har erfaring fra psykoterapi. De viser dette fra innsiden.TONY LIDER. Serien om ham og hans familiers liv er som en mafiaversjon av Freuds «Kulturens ubehag». Han tar imot dritt fra de fleste. Seriens suksess handler ikke minst om at seriens skapere alltid sørger for at vi har nok sympati med Tony. Han er en drittsekk, men han er vår drittsekk. Kritikeren Nancy Franklin undrer seg: «Er han en brutal, angerløs, rå, sadistisk, utnyttende, mannssjåvinistisk, gjennomkorrupt, sleip personlighetsforstyrrelse? Eller er han simpelthen en All-American everyman, den prototypiske kjempende forretningsmannen som tøyer reglene litt, men som elsker sin familie og forsøker å gjøre det som er best for dem?»Svaret er ja. Tony har en «vertikal splitt» i sitt indre. Og vi holdes fast i ambivalensen. Vi blir urolige av «Sopranos». Vi undrer hva det er med oss, som liker Tony så godt.Tony får mest dritt fra sine kvinner. Aller verst er moren. Alle med kompliserte forhold til sine mødre kan virkelig få luftet sine indre demoner i «Sopranos». Den skotske barnelegen og psykoanalytikeren Donald W. Winnicott skrev en gang at det er minst atten grunner til at en mor hater sitt eget barn. Blant disse er at barnet intervenerer i morens private liv; barnet forandrer morens kropp; gjør brystvortene såre; barnet behandler moren som en slave; og blir til sist skuffet over moren. Selv om Winnicott på edelt vis forsøkte å normalisere moderlig hat, er destruktive ønsker overfor ens egne barn blant de absolutt minst aksepterte og mest undertrykte følelser. Og om en mor faktisk tar livet av sitt barn, har hun brutt et av de absolutt største tabuer.Tonys mor Livia forsøker å ta livet av ham. Hun er meislet over Medea-skikkelsen i Euripides\' klassiske tragedie. Medea er kvinnen som dreper sine egne barn. Hun er krenket over at han vil plassere henne på et fasjonabelt sykehjem. Hevnen er sønnedrapet. David Chase har offentliggjort at den onde Livia-skikkelsen er basert på hans egen mor. Riktignok forsøkte hun aldri å ta sin sønn av dage, men hun var like skamløst «negativ og kritiserende». Hun var en ekspert i å indusere skyldfølelse. Deler av Livias dialog er hentet direkte fra moren til Chases munn. I en barndomsscene truer Livia sin sønn med å kjøre en gaffel inn i øynene hans om han ikke slutter å mase om å få et elektrisk orgel. Det faktiske forelegget er David Chase, som ble truet med kniven i øyet da han så veldig ønsket seg et hammondorgel som sjuåring.TONY SLUTTET ALDRI Å LETE etter en kvinne som kunne gi ham den typen respons han drømte om at hans mor skulle gi ham, men som han altså ikke fikk. Dr. Melfi nølte ikke med å diagnostisere moren som en brutal representant for det vi i dag kaller ustabil personlighetsforstyrrelse, en skikkelig «borderliner». Men stakkars Tony går stadig i den klassiske fellen {ndash} gjentakelsestvangen. Han finner elskerinner som er påfallende i slekt med Livia.Den mildeste av hans kvinner er kona Carmela. Hennes katolske tro holder henne martyrisk fast i ekteskapet. Men det er nok langt mer som binder dem. Hun kan virke hellig god, men hun har også sitt lille snev av Livia. Hun er en medsammensvoren. Hun gjemmer penger og våpen, og vet hva hun gjør. I fortvilelse oppsøkte hun selv en psykiater. Der fikk hun verbal juling. Han erklærte henne som en viktig del av forbrytelsene. Hun er en muliggjører. Og selvfølgelig har de et skjebnefellesskap i barna. Det går ikke så godt når gudfaren også skal være far. Tony og Carmela må stå sammen for å takle utfordringene i det å ha to tenåringer i huset. «Sopranos»\' realisme blir interessant og plagsomt innhentet av den såkalte virkeligheten, når skuespilleren bak den kritiske datteren Meadow selv har anoreksi under de to første sesongene. Og sønnen Anthony jr.: Er han syk eller bare slem, som senior? Er han bøllete eller lider den utagerende sønnen av den hyperaktuelle nevropsykiatriske lidelsen ADHD? Skuespilleren som spiller sønnen ble under innspilling selv arrestert for et ran. Utbyttet var om lag førti dollar.Et gjennomgående tema i «Sopranos» er hvordan barna ødelegger mytologien om makt. Tony Soprano er den store maktfiguren i New Jerseys underverden. Men hjemme er han maktesløs overfor sine egne barn. Er det rart mange kjenner seg igjen?SÅ TILBAKE TIL Glen Gabbard: {ndash}Lar Tony seg behandle? spør jeg.{ndash}Ved slutten av sesong tre var jeg optimist. Etter den fjerde sesongen, som altså nå avslutter i Norge, er jeg mer pessimist. Uansett er det en heroisk terapeutisk oppgave å gi seg i kast med ham, svarer Gabbard.{ndash}Og dr. Melfi. Er hun en god terapeut?{ndash}Hun er god nok. Hun er et godt menneske. Finn Skårderud er psykiater og filmkritiker. I tillegg er <>www.skarderud.no han fast spaltist i Magasinet og «Sopranos»-elsker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

<B>Hard nøtt:</B> Ifølge Glen Gabbard, forfatter av boka «The Pshycology of The Sopranos», er det en heroisk terapeutisk oppgave å gi seg i kast med Tony Soprano.
Ting tar tid: I fire sesonger har vi fulgt Tony Sopranos ukentlige terapitimer hos dr. Melfi. Kona Carmela har også vært med i terapitimene i et forsøk på å finne en forklaring på Tonys problemer med kvinner.
Søppelentreprenører: Den andre familien -mafiabrorskapet - huses i den toppløse dansebaren Bada Bing med silikonerte bryst og fredagsfellatio. Her er Tony gudfar for en gjeng med lost boys. Ingen forbrytelse er for liten.