Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Sex fra et tre

Det er vanskelig å snakke om fersken uten å bli grov.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HADDE HELT glemt at den fantes {ndash} eller kanskje jeg aldri hadde visst det før {ndash} den perfekte fersken. Jeg spiste én, rett fra treet, fortsatt varm fra sola som akkurat hadde gått ned over åsen på andre sida. Og så spiste jeg én til, og én til, og én til. Jeg sto ute på et jorde sammen med en gammel, gresk vertshusinnehaver og to gretne geiter. Jeg var solbrent og myggspist, og jeg begynte å bli lei av skrytet til grekeren: «Dette er mitt hus, dette er min moped, dette er min hage, dette er mine frukttrær.» Likevel var det noe merkelig sensuelt over situasjonen. Etter hvert som jeg spiste, ble jeg fylt av en uuttømmelig, grisk lyst. Jeg fylte lommene med fersken, og jeg klarte ikke å stoppe å spise før vertshusinnehaveren slukøret innrømmet at frukttrærne ikke tilhørte ham likevel, og at han kom til å få kjeft av nabobonden hvis jeg plukket flere. MAT ER MAT, kunst er kunst og sex er sex, og altfor ofte gjør man det lettvint for seg selv ved å forsøke å beskrive det ene emnet gjennom et av de andre, som når man sier at «måltidet var et kunstverk» for å slippe å si hva som var godt og hvordan det var godt. Men det finnes noen unntak: Det er vanskelig å se et helt kamskjell uten å tenke at det er et lite kunstverk i seg selv, som om det var Botticelli som hadde malt det inn i naturen. Og det er nesten umulig å beskrive en perfekt fersken uten å ty til den forslitte {ndash} men likevel merkelig evigaktuelle {ndash} koblingen mellom mat og seksualitet. Den perfekte fersken er så saftig at hele ansiktet blir fylt med en søtlig saft. Den har en uforklarlig sødme, sammen med en forsiktig syrlighet som så vidt svir litt på tunga, og som får deg til å ville ha mer, mer, mer. Allerede før du har smakt den perfekte fersken, vet du at den er perfekt: Den har en duft som gjør det umulig å motstå den. Du bare plukke den opp. Og den har en var mykhet som gjør at du holder den forsiktig i hånda for å ikke skade den, før du grådig setter tennene dine i den. Ja, selv pelsen, eller hva man nå skal kalle de små hårene på ferskenskinnet, er myk og deilig, som fløyel med temperament. Eller som noe annet.DET ER IKKE BARE MEG, med min alltid ferdigpakkede mentale koffert, som får slike assosiasjoner. Franskmennene er et samfunn av avanserte libertinere, og har gitt en populær ferskentype navnet «Venus\' brystvorte», eller «Venus\' bryst». Émile Zola syntes at forskjellige typer fersken minnet om forskjellige typer ungpikehud {ndash} fersken fra Montreuil hadde lys, feilfri hud som hos jenter fra Nord-Frankrike, og fersken fra Midi var gylne og solbrente som pikene fra det samme området. Og det stopper ikke med berøringen: Mathistorikeren Alan Davidson siterer en pomolog fra California som hevder at fersken har det fruktkjøttet som minner mest om menneskekjøtt. Første gang jeg leste det, synes jeg det bare hørtes ekkelt ut. Nå, etter flere intense møter med fersken som verken er bløte eller harde, skjønner jeg hva han mener {ndash} på en god, ikke-kannibalsk måte. Forfatteren Tom Robbins, som sjelden kan anklages for å være subtil, fører tankegangen til sin naturlige konklusjon når han omtaler du-vet-hva som «ferskenfisken». MED ALLE SINE deilige attributter er det bare naturlig at ferskenen er omsluttet av en intens, hengiven dyrkelse. Men tatt i betraktning hvor ustoppelig det er lett å bli i møte med fersken, og sett i lys av hvor mange det er som skriver om det intense kjærlighetslivets farlige konsekvenser, er det merkverdig at nesten ingen nevner den ubeherskede ferskenspisingens mørkere sider. For på tross av at fersken er det nærmeste du kommer sex fra et tre, kan uforsiktig omgang med frukten lett bli et hinder for kjærlighetslivet. Den eksentriske sekshundretallspoeten Venantius Fortunatus er den eneste som er uhøflig nok til å si det som det er. På hans tid var fersken svært sjelden vare, men dessverre er effekten den samme i dag: «Jeg ble servert denne søte frukten som kalles fersken. De ble aldri trette av å servere meg den, og jeg ble aldri trett av å spise den. Snart ble min mage så utspilt som den til en kvinne som er i ferd med å føde; jeg lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg kunne strekke den så mye. Torden buldret og rullet inni meg, vandret gjennom mine innvoller. Det var kraftig vind.» Ferskenfisken Hvis du får tak i en helt perfekt moden fersken, er det ikke noe vits i å gjøre annet enn å spise den som den er.Men den friske syrligheten kan være god til saltmat også, særlig sammen med fisk eller kylling. Dette er den enkleste framgangsmåten jeg vet, med flyndre som er bakt i ovnen og fersken som enten er rå eller så vidt stekt på ei grillpanne. Nok til to:

    2 hele småflyndrer, flådd1 ts provencekrydder2 laurbærblad1 fedd hvitløk, knust1 fersken2 ss persillegrovt saltolivenolje1-2 ts balsamico3 ss pinjekjerner/grovhakkede hasselnøtter
Forvarm ovnen til 200 grader. Ha flyndrene i en ildfast form. Krydre flyndra med provencekrydder, laurbærblad, hvitløk og salt. Hell over litt olivenolje, dekk til med folie og bak i ovnen i om lag 12 minutter.Varm ei grillpanne til den er rykende varm. Del ferskenen i to og kast steinen. Pensle ferskenbitene med olje, strø over litt grovt salt og stek på grillpanna i ett minutts tid, til den har fine svidde riller. Pensle ferskenen med balsamico. Rist pinjekjernene i ei stekepanne. Legg én fisk på hver tallerken, en halv fersken oppå og strø over pinjekjerner. Server med en salat. Bakte fersken med vanilje og mandler Jeg elsker enkle fruktdesserter der den friske frukt-smaken ikke er slått i hjel av altfor mye sukker eller fancy tilberedelse. Server med krem, is eller rømme. Dessert til fire:
    4 fersken100 gram sukker1 vaniljestang1 dl hvitvin50 gram mandler, grovhakket1 ss smør
Del ferskenene i to og kast steinene. Legg dem i en ildfast form. Del vaniljestanga i to på langs. Skrap ut frøene og bland med sukkeret. Legg restene av stanga i formen, under frukten (de gir fra seg fin smak), strø over sukker og mandler, hell over vin. Skjær smøret i tynne skiver og legg over ferskenene. Stek i ovnen ved 200 grader i 15 minutter. Skru av ovnen, åpne ovnsdøren og la stå i 10 minutter til før du serverer. Meninger om mat? Bli med i debatten!

<HLF>Sensuell:</HLF> Det er nesten umulig å beskrive en perfekt fersken uten å ty til den forslitte - men likevel merkelig evigaktuelle - koblingen mellom mat og seksualitet.
<HLF>Enkelt:</HLF> Bakte fersken med vanilje og mandler.