Shabana Show

Shabana Rehman (26) skal underholde nordmenn. Sånt blir det som regel bråk av.

MEN I ALL VERDEN - hva er det hun har på seg? Vi har nettopp ringt på dørklokka til et brunbeiset husbankhus på Årvoll nord i Oslo. Og i døra, der lyser nasjonens mest utskjelte pakistaner i en åpenbaring av en hvit kjole. Det gnisser i silke, det glitrer i perler, det glimrer i plast og jugl. Hun har brun og bar mage, og dårlig skjult stolthet. {ndash}Jøss, sier jeg.{ndash}Den er håndsydd! stråler hun. {ndash}Jævla flott, skryter Graff. {ndash}Er det en bunad? {ndash}Nei, det er en Bollywood-kjole! Jeg skal bruke den på scenen.{ndash}Du verden.{ndash}JEG ELSKER INDISKE filmer og drømte om å bli Bollywood-stjerne. Og nå blir jeg det {ndash} i mitt eget show, sier Shabana, vender om på sine nakne hæler og løper barføtt opp trappa. Samboeren Dagfinn er ikke å se. Han står vel på kjøkkenet. {ndash}Mange tror jo at det er islamsk fundamentalisme som er grunnen til at innvandrere ikke blir integrert i Norge, sier Shabana. {ndash}Men det er det ikke? {ndash}Egentlig er det indiske filmer. I hele oppveksten så jeg tre indiske filmer hver eneste dag. Pakistansk barneoppdragelse består i at noen trykker «play» på en videospiller. Om førsteinntrykket var i overkant eksotisk, var fortsettelsen, ja, for å si det som det er, skuffende. Jeg mener, når en etnisk nordmann omsider tråkker over dørstokken til en etnisk pakistaner, så forventer man at det skal rive litt i nesa av hvitløk og karri, at det skal murre monoton orientalsk musikk i bakgrunnen. Kanskje en mannshøy tiger i porselen, noen fargerike plastblomster eller en rosa vannfontene. Nei da, ingenting. Ikke engang håndknyttede tepper. I stua er det parkett, piano og grønne planter. {ndash}Det er ikke mye eksotisk her?{ndash}Denne store sofaen er jo litt orientalsk. Og de store putene er veldig pakistanske. Putene hun legger seg på, selger de på Ikea. {ndash}He-he, ler hun. {ndash}Det er lov å prøve seg. SHABANA REHMAN ER utskjelt i standupmiljøet for å være en dårlig standuper, hun er utskjelt i universitetsmiljøet for å skygge for andre, og hun er utskjelt i pakistanermiljøet for å være en dårlig pakistaner. Til uka er det premiere på showet der hun forteller om hvordan det har vært å leve 25 år i en kulturkollisjon. Et onewomanshow, halvannen time om utedo, fremmedfrykt, islam, seksualitet, fordommer, SV-ere, ski og trommekurs. {ndash}Jeg harselerer med holdninger, sier Shabana. Hun har satt seg opp i den enorme sofaen. Det rasler i perler. Graff insisterer på å tegne henne i kjolen. {ndash}Og budskapet ditt?{ndash}Budskapet er at det ikke finnes noen definert identitet. Alt er kollektive forventninger. Mennesket må gjøre det som det selv synes er naturlig. Mennesket står fritt til å bevege seg.HUN KOM TIL Norge da hun var ett år. Født i Karachi og det mellomste av i alt sju søsken. Først var det tomannsbolig på Vålerenga, så blokkleilighet på Tøyen, før de av alle steder i dette vidstrakte landet slo seg ned i et rekkehus på Holmlia utenfor Oslo. Et internasjonalt borettslag der lekekameratene var indere, iranere, kurdere, kinesere, spanjoler, somaliere og noen innfødte nordmenn. {ndash}Med foreldre som alle hadde sine tradisjoner og regler. Forskjellige høytider, forskjellig innetid, forskjellig mat og forskjellige straffemetoder. Det var skammekrok, ørefik, belter eller husarrest. Sammen med sine to eldre søstre stilte hun faren til veggs. Hvorfor ble de behandlet forskjellig fra brødrene? Hvorfor kunne de ikke ha norsk kjæreste? Femten år gammel var Shabana proppfull av trass, sinne og opprør, og flyttet hjemmefra. De neste tre åra bodde hun på ungdomshjem midt på svarteste Grønland. Sin far så hun nesten ikke. {ndash}Utenfor sto gjengene, innenfor ventet sosionomene. Jeg brukte mye tid på å diskutere og fikk en innsikt i det norske samfunnet som ikke foreldrene mine kunne gi meg, sier Shabana. Da hun fylte 20 år, var hele familien samlet til selskap. Også far var der. Da hadde hun sommervikariat som spaltist i VG. {ndash}Pappa var så stolt av det, og viste meg ei pakistansk avis der en mann reiste rundt i Pakistan og skrev. Han sa: «Kan ikke du finne en figur som reiser rundt og observerer det norske samfunnet. For eksempel en Mr. Hansen.» Shabana hermer gebrokkent etter sin far. {ndash}Det var første gang i livet at vi snakket ordentlig sammen. Og en av de siste. Bare noen uker etter faller faren sammen på jobben. Hjerteinfarkt. Etter ei uke i koma på Ullevål dør han. Han ville begraves i Norge. {ndash}Det var første gang jeg var i en setting med bare pakistanere. Et stort fellesskap, mange fremmede, imamer, drosjesjåfører. Et kaos. Min mor gråt åpenlyst, hun skrek. Det var så fremmed, jeg følte meg naken og ubeskyttet. Men jeg måtte være der, sier hun. {ndash}Etter begravelsen løsnet noe i meg. Jeg begynte å skrive. Jeg skrev og skrev og skrev. Jeg begynte å stille spørsmålene: Hva gjør jeg i Norge? Hvorfor er jeg her ? Når jeg føler meg fremmed i det pakistanske miljøet, hvor kan jeg da føle meg hjemme? Hvem blir mine barn? DET ER SEKS år siden faren døde. Når hun tenker på ham, ser hun ham for seg på et travelt gatekjøkken på Grünerløkka...{ndash}...der han serverer hamburgere til tørste og slitne nordmenn, sier hun. Hun senker stemmen. {ndash}Han hadde en dyp splittelse i seg. På den ene siden var han en glad, utadvendt og morsom mann. Det var han som laget maten hjemme, han sto for alle bursdagene. På den andre siden syk, straffende og voldelig. Han ville at det skulle gå bra med oss, men volden gjorde at han mistet oss. {ndash}Han var vel redd for at det skulle skje dere noe?{ndash}Jeg tror han var kjemperedd. Han var så disiplinert, sto opp klokka seks og jobbet til langt på kveld. Han var opptatt av at vi skulle være perfekte. {ndash}Innvandrerforeldre hadde det ikke lett?{ndash}De har det ikke lett. Mange kjenner ikke det norske samfunnet og gjør så godt de kan. Mine foreldre har svelget noen kameler. Og det måtte de. Det er faktisk de som valgte å reise til et annet land. Ikke barna. HENNES KAMP FOR frihet kunne blitt et internt familieoppgjør, men Shabana Rehman tok opprøret med seg på scenen. {ndash}Jeg ble ikke standuper fordi jeg hadde en agenda. Jeg ble standuper fordi jeg ville bli standuper. Kvinner med min bakgrunn har valget mellom å bli akademiker, magedanser, vaskehjelp, prostituert eller standuper. Det var et bevisst yrkesvalg, sier hun. Men hun hadde noe hun ville snakke om. {ndash}Jeg ville ikke være usynlig integrert. Jeg ville ha en offentlig debatt og kreve min rett. Standup var perfekt. Det er en scene som er urban og moderne, og som appellerer til flere enn dem som er spesielt interesserte. Det var effektivt.For nordmenn ble hun en etterlengtet stemme. For pakistanere ble hun en trussel. Reaksjonene kom veltende over henne. Hun fikk drapstrusler og bombetrusler. {ndash}Det som var sjokkerende, utfordrende og negativt for dem, var at jeg brøt med konvensjonene. At det var ei jente som tok ordet og krevde frihet og respekt. Hun stanset ikke, fikk seg kroppsmalt med det norske flagget og ble avbildet i Magasinet. Seinere åpnet hun nettstedet Fundamental, der unge innvandrere og nordmenn kunne skrive rett ut hva de mente. Fri debatt. Usensurert.{ndash}Da lærte jeg at ord har makt, og at det ikke finnes noen bunn for hvor langt man kan gå for å håne et annet menneske. Det var så fornedrende, så mye aggresjon. Da klarte jeg ikke mer og knakk sammen. {ndash}Angrer du på flaggbildet?{ndash}Ikke i det hele tatt!Hun legger trykk på hver stavelse. {ndash}Mobbingen og sjikanen har vært vond, men med det bildet ga jeg klar beskjed: «Det er jeg som bestemmer.» Jeg tok min ære tilbake. Og jeg nøler ikke med å bruke det igjen, men er påpasselig i hvilken sammenheng. {ndash}Hva sa din mor til bildet?{ndash}Hun sa: «Det var ikke så bra.» Hun var redd for konsekvensene. {ndash}Det var moren din vi skulle intervjuet, sier Graff. {ndash}Jeg har spurt henne mange ganger, men hun vil ikke. Og det er synd fordi hun er så morsom. Hun har en utrolig selvironi og noen originale replikker. Shabana forteller om en gang hun dro moren med til Finnskogtoppen Helsetun. {ndash}Der er det helsestudio, grønnsaker, lange turer og massasje. Ting som var veldig uvante for henne. Men hun koste seg, tok på badedrakt og spratt opp i boblebadet. Jeg har aldri sett henne sånn. Hun har alltid vært den givende og som har ofret seg. Men da bare satt hun der, koste seg og tok imot. Men så kom en norsk mann inn. {ndash}Oi!{ndash}Ja, og han skulle opp i boblebadet. I hele mitt liv har jeg aldri hørt henne si en eneste hel setning på norsk. Men da kom det skarpt: «Gå vekk fra boblebadet, din mann!» DET HAR IKKE bare vært lett å være mamma Shamim Rehman. Flere av hennes venner har vendt henne ryggen. {ndash}Ja, hun har mistet venner. Til meg har hun sagt at hun ikke bryr seg om det, sier Shabana. {ndash}Hun har hatt det tøft, men hun har svart for seg. Jeg tror det hadde blitt verre hvis hun klaget og sa: «Hvilken datter har jeg fått? Hva skal jeg gjøre?» Men hun satte en grense: «Dette har ikke dere noe med. Det er hennes valg. Jeg støtter henne.» Også broren Shakil forteller at det har vært vanskelig i perioder. Han støtter søsteren, men forteller at han fremdeles ikke kan diskutere hennes rolle med sine pakistanske venner. {ndash}Hvis vi hadde foretatt en meningsmåling i det pakistanske miljøet i Norge: Hvor mange støtter deg?Shabana legger hendene sammen foran ansiktet som en buddha. {ndash}Det er nok mange som støtter det jeg vil, men som ikke liker måten jeg gjør det på. {ndash}De er enige om målet, men ikke metodene?{ndash}Men så er det sånn at metoden er målet. Målet er at kvinner selv skal bestemme over sin kropp og framtid. Og metoden min er å demonstrere en slik frihet, sier hun. {ndash}Jeg skjønner at mange blir provosert av det bildet, men det er hvorfor de blir provosert, som må diskuteres. Ikke meg og min rolle. Jeg mener ikke at pakistanske jenter skal løpe nakne på gata. Jeg vil ikke at alle innvandrerjenter skal være som meg. Jeg har én stemme. Og nå er det kommet til mange flere. Bildet av oss innvandrere blir korrigert. Nordmenn ser ikke lenger på oss som en énstenkende muslimsk masse. {ndash}Tilbake til den tenkte meningsmålingen: Hvor mange er for deg?Hun tenker lenge. Hun legger hendene sammen. {ndash}OK, la meg si det sånn. Jeg tror at 50 prosent er usikre, at 40 prosent er sterkt imot. Og at ti prosent er dundrende for! {ndash}Og hvis vi nå bestemmer oss for å gifte deg bort til en norskpakistaner. Er det mulig?{ndash}Oi, det er et godt spørsmål. Hm... Hun tenker. Og tenker. {ndash}Eh...ja, sier hun nølende. {ndash}Jeg tror ikke det er en umulig tanke. Kanskje ikke like etter at flaggbildet kom på trykk, men...Ja. Jeg tror det. Men nå har jeg truffet mannen i mitt liv. {ndash}Du er ikke helt æreløs?{ndash}Nei. De ser at jeg blir respektert, at jeg får priser, at jeg blir invitert til debatter, at folk lytter og diskuterer. I år har bankkontoen til Shabana Rehman blitt fylt med opp med prispenger. {ndash}Det er helt sinnssykt. Fra Fritt Ord fikk jeg 200000. Og så var det 100000 fra Scheiblers Legat og 250000 fra Sigvald Bergesen d.y.s almennyttige pris. {ndash}Må du skatte av prispengene, spør Graff. {ndash}Ja, det må jeg faktisk.{ndash}Hva har du brukt pengene på?{ndash}Jeg har reist mye. Spania og New York. Så har jeg brukt penger på forestillingen min. Og så har jeg kjøpt ny Mac. {ndash}Alt det kan du trekke fra, sier Graff. {ndash}Jeg snakket med Zahid Ali...{ndash}Har du snakket med ham! Zahid og Shabana gikk sammen på barneskolen og er landets to eneste pakistanske standupkomikere. Og de er gode venner. {ndash}Han sa at det som var mest pakistansk ved deg nå, er utseendet? {ndash}Ha-ha. Sa han det? Det er sant. Og humoren. Og Bollywood-filmene. Og musikken. Og piripiri.{ndash}Hva? {ndash}Chili. Jeg må ha det i alt jeg spiser. Det og tyttebærsyltetøy. Søsteren min er mer ødelagt enn meg, og må ha mye sterkere chili. Hun er kokk, og har laget en deilig rett med hakket fersk koriander, sterk chili og joikakaker. Nydelig. {ndash}Er det bakverket der pakistansk?Shabana ser på det bolleliknende bakverket som samboeren Dagfinn Nordbø har servert. Han er tekstforfatter og er mannen bak den satiriske monologen «Jeg hater Otto Jespersen». Det var han som sa på telefon at «Shabana har alt en mann kan ønske seg: Hun er vakker, morsom, intelligent og gjør overhodet ikke husarbeid». {ndash}Huffa meg. Nei, jeg er ikke så flink der. {ndash}Og så sa han at du bruker 70000 kroner i året på taxi, hvorav halvparten er ventetakst?{ndash}Ja, noen har firmabil, noen har lappen og jeg har Oslo Taxi. {ndash}Du bestiller taxi og går i dusjen?{ndash}Det har jeg gjort bare én gang. Jeg er surrete og tror alltid at jeg har så god tid. Og det er samboeren som sa at hun hadde fått seg personlig trener. {ndash}Jeg finnes ikke disiplinert og må ha en som pisker meg. {ndash}Og så driver du med yoga?{ndash}Ja, det er så morsomt. Det er en ung etnisk nordmann som lærer meg yoga. Rollene er snudd. Unge pakistanske jenter er blitt standupkomikere, mens unge norske menn er blitt yogaguruer. {ndash}Integreringen funker?{ndash}Ikke sant.{ndash}Men de bollene; er de fra Pakistan? {ndash}Jeg vet ikke. Dagfinn! Dagfinn kommer ut fra kjøkkenet. Han har vel puslet med et eller annet. {ndash}Er bollene fra Pakistan, Dagfinn?{ndash}Hva?{ndash}Bollene! Er de fra Pakistan?Dagfinn ser spørrende på sin samboer. {ndash}De er fra Statoil. hallgeir.opedal@dagbladet.no

<HLF>Integrasjon:</HLF> Shabana på utedass. Foto: Jørn H. Moen
<HLF>Takk til:</HLF> Sverre M. Venneraasen i Sørkedalen for lån av utedo. Foto: Jørn H. Moen
<HLF>Turné:</HLF> I mai i år underholdt Shabana på Wessels Kro i Danmark. Det ble nok en suksess. Foto: Anders Grønneberg
<HLF>Samboer:</HLF> Shabana og samboeren Dagfinn Nordbø. Han er tekstforfatter for blant annet «Hallo i uken». Foto: Eivor Eriksen