Si det med kake

Bløtkaka har blitt kastet på politikere og forkastet fra festbordet. Det er ufortjent.

PÅ TUNGE DAGER kan det virke som om bløtkaka er universelt misforstått. I ei amerikansk bok om norsk mat, stappfull av velvilje overfor de aller fleste av våre nokså merkelige mattradisjoner, er bløtkaka knapt nevnt, bare omtalt som «ei kake som nesten utelukkende består av krem». Det er for så vidt riktig, men samtidig er det dypt villedende: Bløtkaka har en uskyldsren sjel og en kropp av enkle råvarer {ndash} gjerne hermetikk. Samtidig har i hvert fall den gode bløtkaka noe ekstra, den lille magiske twisten som gjør kombinasjonen av krem og sukkerbrød til noe mer enn bare sukker, fett og luft: den forsiktige smaken av bær, og, i tilfellet kaka mi, av vanilje. Det ville vært mer dekkende å skrive at kaka gir deg følelsen av å spise en drømmesky. Mens andre kaker konkurrerer om å være mest mulig mektige, mest mulig luksuriøse, mest mulig forseggjorte (tenk på marsipankake, konfektkake, sjokoladekake), lurer bløtkaka deg til å tro at den nesten ikke smaker noe. BLØTKAKA ER EI GENIAL KAKE, en sånn man kan spise flere kubikkmeter av uten å bli helt mett. (Litt kvalm kan man riktignok bli.) Og det er nesten bare nordmenn som vet å forstå seg på bløtkaka. Utenriksjournalist Anders Sæther forteller at menneskene som bor under det digre hullet i ozonlaget sør for Chile, der de ikke kan gå ute i sola uten at kreften kommer og tar dem, slår i hjel dagene med å drikke kaffe og spise ei kremkake som er helt lik den han kjenner fra sin barndoms Trøgstad. Men bortsett fra dette noe perifere eksempelet kjenner jeg ikke til andre tilfeller av at vår beskjedne, men utmerkede nasjonalkake faktisk spises frivillig. Mang en internasjonal sirkusklovn, næringslivstopp og politiker har i embets medfør vært nødt til å slikke i seg litt kremkake, og selv om noen av dem har tatt det med godt humør, er det ikke sånt de vil gjenta frivillig. Selv på hjemmebane ser bløtkaka ut til å miste sin posisjon som kakekonge {ndash} mens det tidligere var utenkelig å arrangere fest uten bløtkake, har internasjonaliseringen av den norske ganen (ellers en bra ting), vært med på å gjøre bløtkaka irrelevant. HELLER IKKE DE FORSKJELLIGE bløtkakeligaene som har gjort det for vane å sette farge på internasjonale kongresser og toppmøter, har gjort bløtkakesaken en tjeneste {ndash} de har ikke klart å vise at livet er søtt og godt når man spiser gode kaker. Hvis noe, så har de velmenende entusiastene gjort bløtkaka fryktet og hatet blant elitene, selv her i bløtkakelandet Norge. Jens Stoltenberg har holdt pressekonferanse der han har hevdet at bløtkaka er en trussel mot statens stabilitet, og tidligere miljøvernminister Siri Bjerke mener at bløtkaka har forvansket arbeidet med å få til en global klimaavtale (noe som igjen går hardt utover de sørchilenske bløtkakeelskerne). Slik ståa er nå, vil nok Jagland aldri sette sin betydelige retoriske makt bak oppfordringen om å «snu bløtkakene». Dette er en forferdelig trist situasjon, for er det noe vi trenger hvis vi skal ha håp om å få bløtkakene tilbake på toppen av dessertkartet, så er det elitenes helhjertede og entusiastiske støtte. MEN I MANGEL AV STØTTE ovenfra foreslår jeg at vi fjerner bløtkaka fra offentligheten. Det vi trenger, er en samling i bånn, en ny bløtkakeliga for folk som ikke vil dele kakene sine med andre enn sine aller nærmeste venner {ndash} og muligens med barn som har bursdag.Når jeg lager bløtkake, er det om å gjøre å få den til å balansere på grensa. Gir du kaka for mye smak, blir den lik andre kaker {ndash} og konkurransen om mest mulig smak er en konkurranse den er dømt til å tape. I stedet holder jeg meg ganske snevert til ideen om ei «kake som nesten utelukkende består av krem», men med bitte litt ekstra. Jeg pisker vaniljefrø inn i kremen som går mellom kakelagene, jeg lar noen hermetiske pærer sørge for noe å bite i, og jeg dynker kakebunnen med sirupen fra pærene. Alt sammen veldig tradisjonelt, men veldig godt. Og så håper jeg alltid på at jeg ikke trenger å ta hensyn til noen barn, for da kan noen dråper calvados sammen med pæresirupen sørge for det lille ekstra.BLØTKAKE MED VANILJE, JORDBÆR, ROSMARINPÆRER OG CALVADOSDette er ei enkel, norsk etterkrigsfestkake med et par små, men viktige moderniseringer. Jeg synes ikke det er så godt med vanlig, tung vaniljekrem i kaka, og nøyer meg heller med å bruke en blanding av stivpisket krem og pærer i laget imellom. Ulempen med dette er at kaka holder dårligere, så den bør lages like før du skal spise. Fordelen er at den er latterlig lett å lage.Vrien min med å la pærene koke sammen med rosmarin og vaniljestang gir pærene litt mer smak. Hvis du vil bruke calvados, men ikke vil ha alkoholen, kan du koke inn calvadosen sammen med pærene. (Du kan til og med sette fyr på. Det er gøy.) Andre fine smakstilsetninger er alle slags bær, all slags god, litt søtlig sprit.4 dl kremfløte½-1 dl sukker1 boks hermetiske pærer100 gram jordbær eller bringebær, ev. pluss noen til pynt1 ss frisk rosmarin1 vaniljestang1 sukkerbrødcalvados, eau de vie eller konjakk, ev. fruktsaft, jordbærjuice eller appelsinjuiceDel vaniljestanga på langs. Skrap ut frøene og sett dem til side. Ta vare på selve stengelen. Skjær to av de halve pærene i tynne skiver. Varm ei gryte, helst ei teflongryte eller noe annet som ikke lugger. Stek pærene på middels varme sammen med rosmarinen og vaniljestanga (den gir fra seg fin smak, selv om frøene ikke er med). Vanligvis har pærene nok fuktighet til at det ikke blir helt tørt, men blir det tørt, kan du ha i ei spisekje av laken. Det jeg ønsker å oppnå her, er to ting: For det første vil jeg at pærene skal trekke til seg smak fra rosmarinen og vaniljen. Dessuten vil jeg gjerne at de skal karamelliseres litt, slik at de får en fyldigere smak. Sett til kjøling. Pisk kremen til den har stive topper. (Det er lurt å piske for hånd.) Overfør omtrent 1/3 av kremen til to andre boller. Mos jordbærene, enten i en mikser eller ved å presse dem gjennom en metallsikt. Vend jordbærene inn i den ene porsjonen krem og smak til med sukker. Jordbærkremen bør fortsatt være frisk, og i hvert fall ikke syltetøysøt.Vend vaniljefrøene inn i den andre porsjonen krem. Smak til med sukker, men ikke så mye, for denne kremen skal ligge sammen med de søte pærene.Del sukkerbrødet i tre lag. Dynk bunnen med sirup fra pærene og litt calvados. Legg de rosmarinstekte pærene oppå. (Fjern vaniljestanga og biter med rosmarin som er for store til å spise.) Legg på krem med vanilje og ett lag kake. Dynk det andre laget med fruktsaft eller mer pæresirup.Legg jordbærkremen oppå. Og legg på lokket. Smak til resten av kremen med sukker. Den bør ikke være særlig søt. Dekk kaka med krem fra topp til bunn.Pynt med det du føler for. Jeg bruker som regel å nøye meg med å bruke mer pære og jordbær.SUKKERBRØDJeg må innrømme at jeg heller kjøper en kjedelig sukkerbunn i butikken enn å bake den selv. En hjemmelaget variant er bedre, det må jeg også innrømme, men jeg vil heller bruke 5 minutter på å jazze opp en kjøpebunn enn å bruke en time på å lage min egen sukkerbunn.Skulle du være tilhenger av gjør-det-selv-filosofien, er dette en fin oppskrift fra Gyldendals store bakebok. Denne oppskriften passer til en 24 centimeters springform.4 egg150 gram sukker150 gram (ca. 2,5 dl) hvetemel1 ts bakepulversmørSmør springformen. Visp egg og sukker til du har en jevn, tykk eggedosis. Det beste er å vispe for hånd, for med miksmaster kan du lett piske den i stykker, med det resultatet at sukkerbrødet kollapser. Bland mel og bakepulver inn i eggedosisen. Fyll røra i formen.Stek i ovnen, på nederste rille ved 175 grader i 35 minutter. La sukkerbrødet bli lunkent før du hvelver det på rist. La det bli kaldt før du lager selve kaka. Meninger om mat? Bli med i diskusjonen på vårt matforum! andreas.viestad@dagbladet.no

<HLF>Vinnerlag:</HLF> Bløtkake i flere lag med vanilje, jordbær, rosmarinpærer og calvados.