Sigmund Jensen

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Bok: «Hvite dverger. Svarte hull» Forfatter: Sigmund Jensen Begynnelsen: Den morgenen våknet jeg opp, som i en drømmeliknende døs, i en hotellseng i Mad-ras, uten at jeg med det samme var i stand til å huske hvordan jeg var kommet dit. Jeg lå og kjente etter på en uutholdelig varme. I taket var det en defekt vifte som jeg kvelden før hadde forsøkt å få liv i, men som nå bare minnet meg om et havarert propellfly. Det hele var tåkete og utydelig, som om det lå en ugjennomtrengelig hinne mellom meg selv og verden. Men ennå var jeg ikke mer umenneskelig enn at jeg hadde forsøkt å komme til klarhet i det. Hele veien fra lufthavnen og langs South Beach Road forsøkte jeg å komme til klarhet i det, mens palmer og casuarinatrær defilerte forbi drosjevinduet som elegante drillpiker i skumringen og en sval havbris førte med seg løfter om lindring i den ellers kvelende tropevarmen. Begrunnelsen: Jeg ønsket å føre leseren direkte inn i romanens hovedmotiv, India-reisen. De første setningene forteller ofte noe om stilen og stemningen som preger romanen. Dette er kanskje ikke så bevisst, men har mer å gjøre med en fornemmelse av tonearten eller stemmeleiet det oppleves naturlig å legge seg på. Magefølelsen er essensiell for det første anslaget. Men jeg ønsket også at leseren allerede i innledningen skulle stille seg de spørsmålene som gradvis besvares utover i romanen: Hvem er han? Hva gjør han i Madras? Hva er det han forsøker å komme til klarhet i? Hvorfor oppleves verden som tåkete og utydelig? For øvrig egner reisemotivet seg utmerket til å underbygge romanpersonens følelse av å være fremmed og forvirret. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider! caroline.korsvoll@dagbladet.no