Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Simon Stranger

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Simon Stranger. Bok: «Den veven av hendelser vi kaller verden» (Tiden forlag) Begynnelsen: Grønland, år 736 eller som en filmscene: en rask innzooming på et fuglehode, nærmere og nærmere fjærfestene, rusket i øyekroken og gjenskinnet i netthinnen, inntil det sorte øyet dekker hele skjermen, og man blir trukket helt inn, slik at man ser verden fra fuglens perspektiv; slik at man ser havhorisonten, de flytende fjellene av is, alle blånyansene og de mørke flekkene av fisk, før kameraet snur nedover mot vannet og faller, et raskt fall, slik at bildet blir utydelig, og at suset i høyttalerne blir til en ubehagelig, hvinende lyd i det ene øyeblikket stupet varer, før man treffer vannet med en dump lyd, som et svelg og alt blir stille. Begrunnelsen: Romanen begynner midt i en setning for å vise til alt det som har foregått før teksten begynner, alt det som utelates. Videre ligger det en fascinasjon for hendelser som ingen opplever; tingene i seg selv, og at vår eneste mulighet til å oppleve et sted på 700-tallet uten mennesker i dag ville vært et kamera, et TV-program. Dette presenterer og muliggjør et blikk som kan gå gjennom gjenstander, dyr og mennesker og som skal fortsette gjennom hele boka. Så er det denne dagen dette ene atomet som vi skal følge i de 1300 åra fram til vår tid, løsner fra en isblokk og begynner sin ferd... kristin.guttormsen@dagbladet.no Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media