MONIKA JUNGNIKEL VAR 16 år første gangen hun skar seg opp. I begynnelsen lagde hun små risp, etter hvert ble kuttene dypere. - Første gang følte jeg stor lettelse fordi skjæringen dempet fortvilelsen min. Den fysiske smerten var lettere enn den psykiske. Monika slet med store psykiske problemer i tenåra. Men det skulle gå lang tid før hennes mestringsstrategi med knivene ble oppdaget. - Jeg kunne kutte meg opp overalt, i senga mi om natta, i et kjellerrom på skolen, i parken, i skogen - overalt der hvor jeg var alene. Hun gikk alltid med langermede gensere og bandasjerte seg selv så godt hun kunne når kuttene ble for dype. Da hun til slutt betrodde seg til en venninne, reagerte venninnen med å strigråte. - Hun syntes det var så fælt at jeg skadet meg selv slik. - Hva syntes du selv? - I begynnelsen klarte jeg ikke å forstå helt hvorfor jeg gjorde det, svarer Monika. DET FINNES INGEN forskning på hvor utbredt selvskading er i Norge, men man antar at en av 600 ungdommer gjør dette. - Mye av selvskadingen foregår i det skjulte. Problemet er både stort og økende, sier Per Johan Isdahl, prosjektleder og spesialpsykolog ved Ullevål universitetssykehus. De to amerikanske forskerne Armando Favazza og Karen Conterios er ledende når det gjelder forskning på selvskading. Undersøkelser fra 1988 anslår at ca. 750 av 100 000 amerikanere skader seg selv. Andre amerikanske undersøkelser konkluderer med at opptil en prosent av befolkningen gjør dette. - Selvskading kan være smittsomt, og det er sterkt vanedannende. Pasientene blir avhengig av denne måten å dempe de psykiske smertene på. Men dette er ikke noe de gjør fordi de vil ha oppmerksomhet eller fordi de vil manipulere omgivelsene sine. De gjør det fordi de prøver å gjøre noe med den psykiske smerten de føler, sier Isdahl, som har jobbet med problematikken siden 1970-tallet. - Vi antar at selvskading er mer utbredt blant kvinner enn menn, men dette kan skyldes at menn ikke søker seg til hjelpeapparatet. Her kan det ligge store mørketall. MONIKA JUNGNIKELS (23) ARMER er fulle av arr og bandasjer. Over en to - treårsperiode skar hun seg opp daglig. - Jeg var avhengig. Selvskadingen ble min måte å overleve på. Jeg fikk ødelagt noe og det føltes godt. Jeg gjorde det for å mestre følelsene, men jeg gjorde det også for å kommunisere - for å fortelle at jeg hadde det vanskelig. Men etter hvert fikk det ikke den samme virkningen. Jeg fikk ikke lenger lindring for det jeg prøvde å kutte bort. Hun kjenner flere andre unge som har drevet med selvskading. - Jeg har inntrykk av at det ikke er så uvanlig. Snarere at enkelte ungdommer synes selvskading og psykiske problemer er «in». Noen ganger ble kuttene dypere enn hun hadde planlagt. Som regel prøvde hun å lappe seg sammen selv, men av og til måtte Monika til legevakta for å sy. - Jeg har opplevd å bli skjelt ut av leger fordi jeg har tatt opp tida deres, at jeg måtte slutte med dette tullet. Jeg har også opplevd ikke å få bedøvelse når de sydde. - Hvordan oppførte de seg da? - De virket irriterte. FOR TIDA ER Monika innlagt ved psykiatrisk sykehusklinikk, Sykehuset Telemark, hvor de har et eget prosjekt rettet mot selvskadere på åpen post. Overlege Anders V. Bundsgaard forteller at 23-åringens møte med legevakta dessverre ikke er enestående. - Enkelte leger kan si: «Nå har du kuttet deg uten bedøvelse, så da syr vi uten bedøvelse.» Dette er selvsagt helt uakseptabelt - og det handler om uvitenhet. De synes det er provoserende å få inn pasienter som har kuttet seg for 27. gang og de glemmer at selvskaderne sliter med skyld, skam og lav selvfølelse. På klinikken prøver de å hjelpe selvskaderne til å finne andre kommunikasjonsformer. - Vi prøver å få dem til å sette ord på følelsene. Selvskading kan være en kommunikasjonsform som selvskaderen selv ofte ikke forstår. Vi prøver også å fange opp selvskaderne før det blir for alvorlig, slik at de lettere kan komme seg ut av det, sier Bundsgaard. Monika, som studerer til å bli vernepleier, har nå fått et tilbakefall etter en lengre periode hvor hun har vært ganske bra. - Jeg er nok ikke ferdig med selvskadingen, men jeg mestrer det på en bedre måte nå enn tidligere, sier 23-åringen. TIDLIGERE BLE SELVSKADERNE behandlet på lukket post hvor de ble hindret i å kunne skade seg selv. Men denne behandlingsformen var langvarig, og ga dårlige resultater, forteller klinikksjef Egil Waldenstrøm ved psykiatrisk sykehusklinikk, Sykehuset Telemark. Prosjektet de har rettet mot selvskaderne går ut på å behandle pasientene individuelt og i grupper. - Selvskaderne gjør dette for å kunne dempe den indre smerten. Når de skader seg selv, tar vi ikke lenger fra dem redskapet, og en god del må sendes til legevakta for å sys, sier Waldenstrøm. Klinikken måtte tåle reaksjoner på at pasientene fikk skade seg selv - og at blodet fløt på avdelingen. Men resultatene var positive. Til nå har 40 selvskadere blitt behandlet her, nesten alle er jenter. De yngste pasientene har vært 13 - 14 år, men hovedtyngden er fra slutten av tenåra til midten av 20-åra. - Tidligere var gjennomsnittlig behandlingstid ett år, nå er den 16 uker lang. Reinnleggelsesprosenten er så lav som fem prosent, sier Waldenstrøm, og legger til at det har vært en økning i antall selvskadere som kommer til behandling de siste åra. - Kanskje er selvskading i ferd med å ta over for spiseforstyrrelser. Ungdom velger nye kommunikasjonskanaler for å uttrykke sin fortvilelse og angst, ifølge Waldenstrøm. FOR SIRI BERG ANDERSEN (23) var det malingen som ble redningen. Hun utviklet spiseforstyrrelser da hun var 13 år. 16 år gammel skar hun seg opp for første gang - med en neglesaks. I perioder kunne hun gjøre det flere ganger om dagen. - Til å begynne med tror jeg det var for å få folk rundt meg til å forstå hvor vanskelig jeg hadde det - siden fungerte det mer som en avreagering når jeg var langt nede. Det var viktig for meg at sårene var dype og at det blødde mye. Smerten roet meg innvendig. Likevel følte jeg meg også maktesløs fordi jeg ikke klarte å mestre følelsene på andre måter. Siri hadde psykiske problemer i tenåra, og var en periode innlagt på Senter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo. - Det er flere likhetstrekk mellom spiseforstyrrelser og selvskading, begge deler er drastisk og selvdestruktivt. Jeg tror jeg begynte med dette fordi det skjedde litt for mange uheldige hendelser på samme tid, som gjorde at det ble for mye for meg å bære, sier Siri. De rundt syntes det var vanskelig å forholde seg til selvskadingen. - Foreldrene mine ble veldig skremt. De ba meg tenke på at det kunne bli stygge arr, men akkurat da betydde det ingenting for meg. Jeg merket også at flere på skolen trakk seg unna meg på grunn av selvskadingen. ETTER INNLEGGELSEN FORTSATTE hun å gå til spesialpsykolog Per Johan Isdahl. Han ba henne om å ringe hver gang hun ville skjære seg. Det hjalp. I tillegg fikk hun hjelp av kreativiteten. Hun hadde alltid vært glad i å male - og dette ble en del av terapien. Bildene hun lagde fra denne tida er sterke og viser stor smerte. - Jeg ble flinkere til å uttrykke meg på andre måter. Etter hvert avtok selvskadingen. Til slutt var det bare noe jeg tydde til når jeg hadde det virkelig, virkelig jævlig. Det er nå to år siden Siri sluttet med selvskadingen. Også spiseforstyrrelsen har hun kommet seg ut av. De eneste synlige arrene er noen lyse striper oppover armen. - Hvis nære venner spør meg om arrene, forteller jeg om selvskadingen. Hvis noen som ikke kjenner meg spør hva jeg har gjort meg, sier jeg heller at jeg ikke vil snakke om det, forteller Siri, som nå utdanner seg ved Universitetet i Oslo til å bli psykolog. - VÅRT INNTRYKK ER at selvskading har økt veldig de siste åra blant ungdom. Ikke bare hos dem som har psykiske lidelser, men også blant vanlige ungdommer, sier Hanne Tangnes, leder for Mental Helses ungdomsprosjekt. Organisasjonen får ofte henvendelser fra selvskadere: - For noen er dette en måte å overleve på. Men en del ungdommer gjør det også fordi det er kult. Å utforske smerte er spennende for en del ungdommer. Selvskading ble spesielt kjent etter at prinsesse Diana i det mye omtalte BBC-intervjuet i 1995 åpent fortalte at hun hadde drevet med dette. «Man kan ha så vondt inne i seg at man prøver å skade seg selv utenpå for å få hjelp.» Diana fortalte videre at hun hadde skadet armene og beina fordi hun ikke likte seg selv og fordi hun skammet seg. PSYKOLOG TOR BØE ved Rogaland psykiatriske sjukehus har lenge arbeidet med problematikken. - I de seinere år har vi fått en økt forståelse av spiseforstyrrelser, mens selvskading fortsatt oppfattes som forferdelig, og fremdeles kan selvskaderne risikere å bli møtt på en negativ måte når de kommer til legevakta eller hjelpeapparatet med kutt og brannskader, sier Bøe, som har oversatt arbeidsboka «Forstå selvskading» og heftet «Arbeid med selvskading». - Mange feiltolker selvskading som selvmordsforsøk, men i realiteten dreier det seg oftest om å ivareta seg selv for å kunne opprettholde håpet, sier Bøe. Man skiller mellom tre former for selvskading: Alvorlig selvskading (skjer ved psykotiske tilstander og vrangforestillinger) Repeterende selvskading (skjer oftest hos psykisk utviklingshemmede og psykotiske) Moderat/lett selvskading - Det er den siste formen vi tenker på i denne sammenhengen. For mange unge er selvskading et forsøk på å ivareta seg selv i forhold til vanskelige følelser, for eksempel knyttet til omsorgssvikt eller traumer i barndommen, eller traumatiske opplevelser seinere i livet, sier Bøe. Selvskaderne kan ha lidelser som personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, posttraumatisk stresslidelse (som følge av fysisk og seksuelt misbruk, voldtekt, tortur og overgrep), depresjon eller angst. - Men selvskading er også noe som ellers godt fungerende mennesker kan ty til når ting blir for vanskelig. I vår kultur er dette ikke en så unaturlig måte å takle vanskelige følelser på, sier Bøe. SIRI BERG ANDERSEN gjør i dag ikke noe aktivt for å skjule stripene. Ved et par anledninger, som ved jobb-intervju, har hun likevel valgt langermet genser. - Folk får tenke hva de vil. Jeg har mine grunner for at det ser ut som det gjør. Jeg orker ikke gå å skamme meg over dette - det er heller ikke noe å skamme seg over. alexandra.beverfjord@dagbladet.no