||| INNLEGG

Jeg har hatt stort utbytte av å lese bøkene og artiklene dine og vil gjerne spørre deg om råd. Jeg er gift og vi har en sønn på tre år og et nytt barn er på vei. Nylig har jeg fått vite at jeg har bipolar lidelse type 2. Jeg har slitt med svingende humør og depresjoner i flere år og er nå veldig motivert for å bli symptomfri. Jeg har lest at det er en stor påkjenning for andre familiemedlemmer dersom man har denne lidelsen. Barn av deprimerte kan føle seg avvist og at de ikke er gode nok dersom man responderer mindre i samspillet eller blir fortere irritabel. Er det noe jeg kan gjøre for å unngå dette? Hvis ja, hvordan kan jeg kommunisere dette til en 3-åring? Er det mulig at sønnen min ikke har merket noe til sykdommen min eller blitt belastet av den? Han er veldig utadvendt og munter og dermed blitt veldig populær. Jeg ser ingen tegn til atferdsvansker. Samtidig er det få som kunne tenke seg at jeg har denne lidelsen ettersom jeg fungerer veldig bra sosialt og i studier/jobb. Jeg lurer også på når det vil være riktig å fortelle barna om dette og hvordan jeg skal framstille det.