Sint på bunnen

I snart 40 år har Berthold Grünfeld (71) hjulpet andre å takle sitt sinne. Nå er han endelig blitt gammel nok til å vedkjenne seg sitt eget indre raseri.

{ndash} JEG BURDE JO, ut fra alle kunstens regler, for lengst være uføretrygdet sjøl. Som et posttraumatisk sterkt forstyrret individ. Berthold Grünfeld ruver ikke i terrenget, men han har en naturlig autoritet. Når doktoren snakker, lytter man. Kanskje det også har noe med settingen å gjøre. På et legekontor er rollene gitt. {ndash}Posttraumatisk... Du mener en som virkelig har opplevd forferdelige ting?{ndash}Noe sånt. Jo, jeg har unektelig hatt flaks, sier han tørt. PSYKIATEREN, SEXOLOGEN, PROFESSOREN, debattanten {ndash} og i manges øyne: kverulanten {ndash} ble pensjonist i fjor. Men han trives fremdeles i sentrum.{ndash}Det er en blanding. Jeg vil gjerne bli sett, men vil samtidig forsvinne litt i mengden, analyserer han, slik bare «vi som jobber i psykobransjen» gjør. Dr. Grünfeld jobber like mye som før. Det er hans måte å takle at han blir eldre på. Hvis han ikke er psykiatrisk sakkyndig i en eller annen bestialsk drapssak, er han på kontoret sitt på Frogner helsesenter, hvor han under buskete bryn og høy panne vurderer pasienter som søker om uføretrygd. Kontoret er nøkternt, ja, nesten kjedelig innredet. Ingen gode lenestoler og ingen myk benk hvor pasienten kan ligge og fortelle om sine drømmer. Dr. Grünfeld er en moderne psykiater, og en moderne mann. Nå viser han stolt fram sin nye mobiltelefon, en Nokia 6310i, med triband, java, WAP, GPRS, HSCSD og infrarødt vindu for trådløs overføring av data. {ndash}Jeg er glad i teknisk dingeldangel. Min første mobiltelefon veide 15 kilo. Å kjøpe slike nye tekniske greier gir meg en følelse av å ikke ha falt av lasset. At jeg fremdeles er med. He-he.At han i det hele tatt er her i dag, beror på en blanding av flaks og forutseende foreldre. EN SEINHØSTDAG 1939 I BRATISLAVA i Tsjekkoslovakia. Mamma og pappa vinker farvel til sju år gamle Berthold. Sammen med 34 andre jødiske barn, og ledsaget av representanter for Nansen-hjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet, skal han legge ut på en lang togtur. Turen går til Norge, et eventyrland hvor det er vinter hele året og isbjørnene vandrer i gatene. Foreldrene er selvfølgelig redde og fortvilte, unge Berthold opplever det hele som uhyre spennende. Første stopp er Berlin, hvor de skal overnatte og skifte tog.{ndash}Vi fikk klar beskjed: Se ned eller inn mot husfasadene. Ikke se på folk. Det kunne irritere berlinerne å se ei gruppe brunøyde og mørkhårede barn stirre på dem, forteller Grünfeld.I Berlins gater jubler tyskerne. Polen er tatt på rekordtid og framtidsutsiktene for Det tredje rike er lyse. Det samme kan ikke sies om Tsjekkoslovakias mange jøder. {ndash}Jeg fikk vite det ganske tidlig. Faktisk allerede før jul samme år. En av tantene på barnehjemmet ga oss en nøktern beskjed, sikkert gjort i beste mening, men ikke helt i pakt med moderne psykologisk tradisjon. Hun sa enkelt og greit at ingen av oss måtte regne med å se foreldrene våre igjen. Grünfeld ser opp, selv om tonefallet er nøytralt, er det ikke tvil om at dette er en historie som fremdeles gjør vondt å fortelle. {ndash}Da Auschwitz ble satt i gang sommeren 42, var det de slovakiske jødene som var forsøkskaniner. For å måle kapasiteten. Kort vei, vet du, fra Bratislava til Sør-Polen, sier han og trekker på skuldrene.I 1942 måtte Grünfeld igjen flykte, denne gangen til Sverige, hvor han ble til freden kom. I 1946 flyttet 14-åringen til Det jødiske barnehjemmet i Oslo. {ndash}De norske myndighetene så helst at vi reiste tilbake dit vi kom fra. Men hvor skulle jeg reise? I Bratislava var det jo ingen igjen.{ndash}Ble du mobbet her?{ndash}Å mobbe en jøde etter krigen var ikke så lett. Og jeg var flink på skolen. En mønsterelev. Lærerne elsket meg, og jeg elsket dem. Fulgte med, gjorde lekser og var sulten på lærdom. {ndash}Etter en barndom i kosmopolitiske Bratislava, hvordan var det å komme til et av verdens mest etnisk homogene land?{ndash}Jeg opplevde nordmenn som velmenende og snille {ndash} men naive. Inntrykket jeg fikk var at Jesus var født på Åna Sira og vokste opp i Bergelandsgate i Stavanger. I dag opplever jeg vel nordmenn som litt mindre snille og litt mindre godtroende. Men de har fremdeles mye spontanitet i seg, noe som gjør dem mye mer sympatiske enn for eksempel svenskene. {ndash}Du sier «de» om nordmenn. Etter seksti år, tre barn og fem barnebarn her, føler du deg ennå ikke norsk?{ndash}Jo, jeg må vel si at jeg er det. Men det er noe som skiller meg fra de fleste nordmenn. Selv om jeg ikke er praktiserende jøde, har jeg en jødisk bakgrunn. Og jeg er stolt av det folket, til tross for at det på mange måter er et håpløst folk. Et anarkistisk folk. Men de klarte tidlig noe som er en «sine qua non» {ndash} en forutsetning {ndash} for at et folk skal overleve: De skapte sin egen historie som de skrev ned. Det gjør at jøder har en historisk betinget selvbevissthet. Og tenk deg da, når de lager en religion der de utpeker seg sjøl som Guds utvalgte folk. Det vitner om enorm selvbevissthet.{ndash}Og fører til at de opp gjennom historien er blitt både kritisert og forfulgt?{ndash}Det kan nok oppleves som ganske arrogant, ja. Det kanskje underligste er at jødene ikke tror på Gud, men til gjengjeld tror de at Gud tror på dem. Skjønner du? Og det, er ganske viktig i forhold til selvfølelsen. GR\NFELD VAR FERDIG utdannet lege i 1960. I begynnelsen av karrieren kjørte han mye legevakt. Allerede da fristet psykiatrien. Den nyutdannede legen ble nemlig oppmerksom på et av våre største samfunnsproblemer, og lurte på hvorfor det var slik. {ndash}Vold i hjemmet. Eller såkalt husbråk. Fulle og ville mannfolk slo sine koner fordervet og skremte vettet av ungene. At jeg sjøl så i hvor liten grad ofrenes smerte og lidelse kom fram i retten, har nok bidratt til å gjøre meg mer konservativ. 60- og 70-åras kriminologiske radikalisme var mer opptatt av gjerningsmennene og deres rettigheter.{ndash}Og nå driver du og vurderer om folkene bak de mest groteske handlinger er modne for fengsling eller innleggelse?{ndash}Om vedkommende er strafferettslig tilregnelig, ja. Om han har vært sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Det siste er veldig vanskelig, det første mye lettere.{ndash}Hvordan gjør du det rent praktisk?{ndash}Vi er alltid to sakkyndige. Vi leser gjennom politidokumentene, skaffer til veie eventuelle medisinske opplysninger, papirer fra skoler, arbeidssteder og så videre. Og så snakker vi med, og eventuelt tester vedkommende. {ndash}Hvor lang tid tar det før dere kan fatte en avgjørelse?{ndash}Det varierer. Fra en til ti timer. {ndash}Så dere kan i praksis i løpet av en eneste time...{ndash}...si om vedkommende er sinnssyk. Det som er vanskelig, ja, nesten umulig å avgjøre, er dette med bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Hvis svaret er «ja», kan han ikke straffes. Og det er heller ikke noe der å behandle. Han kan begå et grovt overgrep eller drap, frikjennes {ndash} og ta hatt og frakk og spasere ut i verden som en fri mann. {ndash}Hvor ofte skjer det?{ndash}Ekstremt sjelden. I løpet av førti år har jeg bare kommet til den konklusjonen to ganger. {ndash}Hvilke saker var det?{ndash}Det husker jeg ikke. Det ligger veldig langt tilbake i tid. Og hvis du lurer: Det var ikke drapssaker.{ndash}Når du går så dypt inn i psyken på folk som ofte har begått ufattelige handlinger, hva skjer med deg?{ndash}De aller fleste er faktisk greie å snakke med. Noen blånekter og sier at alt er ondsinnede løgner. Jeg forsøker å innta en såkalt profesjonell holdning. Men det er klart ting gjør inntrykk, og man reagerer emosjonelt. Man forsøker å være objektiv, og ikler sin subjektivitet litt flottenfeierske vendinger tilpasset den moderne semantiske svartekunst. For å si det sånn, legger han til, åpenbart fornøyd med sin egen formulering. VI ER FRAMME ved Bar og Restaurant på Majorstuen, hvor tegner Graff venter. Grünfeld har manøvrert sin sølvgrå Mitsubishi sikkert over Frogner, forsøkt å kjøre ut i Kirkeveien {ndash} en, to, tre ganger {ndash} men har møtt sperring på sperring. I stedet for å reagere normalt, med eder og bannskap, hva gjorde psykiateren? Bare ristet lett på hodet. {ndash}Unnskyld, men psykiatere har vel også både aggresjoner og sinne?Grünfeld ler.{ndash}Jeg har aldri lagt hånd på min kone eller på mine barn, hvis det er det du spør om. Men jeg har selvfølgelig også aggresjon i meg, sier han. Hvis det er sant at psykiatere og psykologer først og fremst velger yrke for å takle sine egne barndomstraumer, har Grünfeld hatt hendene fulle. Sjøl sier han at det var først i godt voksen alder han våget å kjenne på sitt eget sinne. {ndash}Jeg er blitt mer sinna med åra. Ting jeg tidligere har fortrengt, våger jeg nå å vedkjenne meg. Og jeg har aggressive fantasier. Veldig aggressive fantasier. Si for eksempel at jeg ser på en film som handler om uretten som ble begått under annen verdenskrig. Da kan jeg tenke at det ikke var japanerne, men tyskerne som hadde fortjent atombomben. Øye for øye, tann for tann. Jeg har heller ingen medlidenhet for Dresden eller Hamburg. De fikk som de fortjente. Det føler jeg av hele mitt hjerte, uten skam- eller skyldfølelse. {ndash}Det kan vel ikke være sunt å bære på slikt?{ndash}Aggresjoner er ikke pent. Da havner man fort på kant med de progressive. Da blir både Nils Christie og Johan Galtung fryktelig lei seg. Men dette er en del av meg. Jeg synes at folk i større grad skulle erkjenne sin aggressivitet. Ikke utagere den, men erkjenne den. Hvis man ikke gjør det, ja, da har man et virkelig stort problem. «EN BUSS BLE I DAG SPRENGT i lufta uten for et kjøpesenter i Tel Aviv.» «Ariel Sharon lover blodig hevn over palestinske terrorister og deres familier.» Overskriftene blir mindre hyggelig lesning dag for dag. Og nordmenn synes å ha skiftet ståsted, fra å være Israels ivrigste heiagjeng, til å stemme i en nærmest unison pipekonsert.{ndash}Nordmenn har en tendens til å gå litt i flokk. Å se ting enten i svart eller hvitt, uten særlig sans for nyanser. Jeg opplever dagens ensidige fordømming som like meningsløs som den ukritiske beundringen nordmenn hadde for Israel tidligere. {ndash}Hva synes du om Israels politikk i dag?Grünfeld tar en pause. En lang pause. Han klør seg i fippskjegget. {ndash}Å etablere en stat på den måten Israel ble etablert, er veldig problematisk. Tanken om at her har vi et folk uten land, og et land uten folk, var i beste fall naiv. Det bodde jo allerede masse folk der. Samtidig er det forståelig at noe måtte skje etter 1945. Men {ndash} det forundrer meg likevel at jøder, med så god kjennskap til lidelser, krenkelser og ydmykelser, ikke skjønner bedre. {ndash}Du er altså ikke noen varm Sharon-tilhenger?{ndash}Nei. I den greina av Israels historie som kalles revisjonismen, finnes tydelige fascistoide trekk. Troen på at problemer løses ved hjelp av fysisk makt. Sharon tror på dette i ekstrem grad. Dagens Israel har trekk av både fascisme og apartheid. Palestinerne anses som annenrangs og primitive. Paradoksalt nok ser israelerne på dem på samme måte som de kristne i Europa så på jødene. Men som du sikkert skjønner, dette er fryktelig vanskelig for meg. Og jeg er redd. Som så mange jøder er jeg også redd for at Israel kan bli blandet opp i dette pågående prosjektet til president Bush. At han som ved et trylleslag skal skape stabilitet i Midtøsten, og at israelere og palestinere skal falle hverandre om halsen. Fullstendig...Grünfeld leter etter riktig ord. Men gir opp. {ndash}Jeg er redd konsekvensen kan bli en oppblomstring av antisemittisme i Europa. Først Israel-hat, så jødehat. Det bekymrer meg virkelig. BERTHOLD GR\NFELD MØTTE SIN KONE Gunhild i juristforeningen i 1960. De har tre barn og fem barnebarn. Og Grünfeld innrømmer mer enn gjerne at nettopp det med barnebarn har gitt livet en ny dimensjon. Han bor fremdeles på Bygdøy, er nabo med Gro Harlem Brundtland, som han jobbet tett sammen med under abortsaken. «Kvinners rett til å bestemme over egen kropp» ble 70-åras mantra, og i debatter og avisspalter framsto Grünfeld som en glimrende representant for den moderne mannen, han som både fikset egen karriere og delte husarbeid og barneoppdragelse med sin kone. {ndash}Det stemmer ikke helt, nei. Jeg tok ikke særlig del i bleieskift og gulvvask. I teorien var det greit, i praksis ble det noe annet. Jeg ofret nok deler av familielivet for karrieren. Heldigvis er mine sønner ikke like fjerne overfor sine barn som jeg var for dem.{ndash}Anger du på at du ikke var mer til stede?{ndash}Ja. Familien er enormt viktig for meg, og blir viktigere jo eldre jeg blir. Da jeg var ung og fremadstormende, tenkte jeg mest på min egen karriere, og det er jobben som har vært min livssuksess. Jeg pleier å si, med masse galgenhumor, at jeg lærte en viktig ting av nazistene. Det sto jo «Arbeit macht frei» {ndash} arbeid gjør fri {ndash} over porten i Auschwitz. Og for meg har det langt på vei vært tilfelle. SELV OM DET BEGYNNER Å BLI flere tiår siden psykiateren sluttet å prate om sex offentlig, er navnet Grünfeld for mange fremdeles synonymt med spørsmål om orgasme, ereksjon, prematur ejakulasjon {ndash} og så videre. Hvis det er sant at konditorer hater kaker, og at slaktere ofte blir vegetarianere, hvordan er kjærlighetslivet til en sexolog? {ndash}Vel, sier han og trekker pusten.{ndash}En må se i øynene at det å være sexolog ikke er uten farer for ens egen seksualitet. Derfor trakk jeg meg tvert ut av det feltet for tjue år siden {ndash} i forebyggende øyemed. En skal ha en veldig stor grad av profesjonalitet for at faget ikke skal få en destruktiv effekt på eget seksualliv. Alt blir så fordømt intellektualisert og abstrakt. {ndash}I det hele tatt mener jeg at denne maksimeringen av lyst blir litt nevrotisk. Den veldige fikseringen på orgasmer, klitoris og M-punktet og alt det der, sier han og vifter med den ene hånda.{ndash}M-punktet?{ndash}Jeg mener G-punktet. Men M-punktet kommer sikkert. Og N-punktet. Bare vent. Ved å fokusere så intenst på lysten, glemmer man å kjenne etter. Har jeg orgasme nå? Kanskje jeg må ringe hjem til mamma og høre om jeg har orgasme nå?Grünfeld rister på hodet og ler. {ndash}Som den gangen man skulle lære folk å bli bedre elskere. Ved hjelp av ti punkter. Dødsens kjedelig! Seksualitet er et talent. Det er noe man faen ikke kan lære. Det blir det samme som musikalitet. Noen er musikalske, andre ikke, sier han og sjekker displayet på sin splitter nye Nokia 6310i.{ndash}Du mener alle kan lære seg å synge noenlunde rent, men for å bli en virtuos kreves medfødt talent?{ndash}Akkurat. Men man kan selvfølgelig ha utbytte av å øve mye, sier han og smiler lurt. {ndash}Husk at den virkelige gleden alltid er å gå veien, ikke å nå målet.

I retten: En stor del av jobben til Grünfeld i dag er å være sakkyndig i retten. Her sammen med Tor Erling Staff fra en drapssak i Oslo tingrett tidligere i år.