Sirkusprinsen

Etter tre tragedier er han igjen på veien. Jan Ketil Smørdal (39) fra Nordfjordeid har valgt et liv med popcorn, paljetter og polakker.

KVELD ETTER KVELD står han der i sin glitrende sirkus-uniform med lakkskoene i sagmugg og blikket oppmerksomt mot manesjen. Noen ganger roper han et WOW! eller et YEAH! inn i mikrofonen. Eller han stikker mikrofonen inn under høyre arm og starter taktfaste applauser. Han er sirkusdirektør. YTTERST PÅ HURUMLANDET, helt i sørenden ved Tofte der Drammensfjorden og Oslofjorden møtes, har sirkusteltet reist seg stort og blått. Mellom vognene ligger svære dammer etter formiddagens regnskyll. Sola damper, det lukter gjørme, sagflis og steikt fisk. Bundet til et rognebærtre rugger en liten elefant, like ved ligger to drøvtyggende kameler. Dieselaggregatet durer. Noen øver på bassgitar. Sirkusdirektøren står glisende i tresko med framstrakt hånd og hilser med dype bukk. Han er litt fjern i dag, sier han, han kjørte feil i en rundkjøring mellom Spikkestad og Tofte. - Som den verdensmann jeg er, klarte jeg å kjøre feil i mitt eget land, sier han høyt og knegger så det høres over hele sirkusplassen. - Jeg kjørte ned mot Slemmestad! Jeg skjønte det jo fort, men så er det å snu denne doningen, sier han og nikker mot den lange, hvite vogna kjøpt av en italiensk klovn. - Fikk stoppet på en butikk i Bødalen, kjøpte boller og appelsiner. Blir helt satt ut av sånt. Jeg er perfeksjonist. Dere må hilse på dattera mi. Jeanette! Jeanette står i døra. Hun er atten, har langt lyst hår og er ferdig med videregående. Hun rekker smilende fram hånda. - Så det er du som er sirkusprinsessen?Hun hever oppgitt øyenbrynene, ser på faren og sier det slik bare en attenåring kan si det: - Ja, jøss.- He-he. Jeanette har reist med sirkus hele livet, sier far. - Hvor mange er det som er med i år? - Hmm? Nei, vi er vel rundt hundre, sier Jan Ketil Smørdal fraværende og nå smiler han så stivt som bare sirkusdirektører gjør. - Nå må du ikke lyve? - Nei. Jo, nei, vi er 80, da, kanskje. Arnardo har kanskje litt større telt, men vi er best i år igjen. Ingen tvil om det. Spør publikum. Det er dem som avgjør. - Åtti er med barn og alt det, da?- Åtti med unger, ja. - Men hvor mange er det som jobber her? - Ja, da skal jeg... cirka 30 i teknisk og administrasjon, åtte i orkester, fire i reklame, ja, resten er artister og unger. Det varierer litt fra år til år. Nei, vi er vel 70- 80. - 70? - Noe sånt. Men det tallet interesserer meg ikke. Det som interesser meg er hvor mange publikummere vi må ha for at det skal gå rundt. Jeg har aldri vært noen forretningsmann, men det må jeg vite. Jeg er jo først og fremst kunstner. Artist. - Og hvor mange publikummere må du ha? - Fire hundre. Rundt der. SIRKUSDIREKTØREN SPRETTER inn i vogna og sparker drevent av seg treskoene. Det er strøkent der inne. Det er til og med ekte blomster i en av vasene. I en annen vase står en bunke med regninger. - Jeg har støv på hjernen. Har alltid hatt det. Jeg må vite nøyaktig hvor alt ligger. Jeg er et kolossalt ordensmenneske. Finn Graff skaller i taket. - Ja, den der er stygg, sier Smørdal medfølende. - Du er ikke den første som skaller der, du er ikke den første. Se her. Han peker på to kasser under skrivebordet. - Her har jeg arkiv over alle plassutleiere i landet. Og det der er et teknisk arkiv som bror min har bygd opp. Jeg skal snart legge det inn på data. - Teknisk arkiv? - Et arkiv over hvor vi finner det vi trenger: Søppelcontainere, sagflis, høy til dyrene, tømmeanlegg for kloakk. - Hvor mye spiser en elefant? - Hmm? - Hvor mye spiser en elefant? - Jeanette! Hvor mye eter en elefant? - Tre baller om dagen, sier Jeanette fra kjøkkenet. - Og en ball veier 20- 25 kilo, sier far. - Og det beste er fjorårshøy. JAN KETIL BLE KJENDIS en fredag kveld etter et innslag på «Norge rundt». En lyslugget, smørblid guttunge balanserte på ei line som var spent opp mellom et epletre og en utedo hjemme på gården i Nordfjord. Bare 16 år gammel rømte han og storebror i en Volvo Amazon for å jobbe på Cirkus Merano. Siden ble det opptredener i sirkusmanesjer over hele Europa. Utenlands om vinteren, innenlands om sommeren. Drømmen var å starte eget sirkus. Nå lever han i drømmen på 16. sesongen. - Da jeg startet dette, var jeg ung, dum og full av pågangsmot. Det er det beste som finnes, sier han. - Og nå?- Nå er jeg blitt forsiktig. Før vi går videre må vi nesten legge til at Jan Ketil Smørdal ikke er lett å prate med. Han mumler, han gestikulerer,snakker stakkato og utelukker pronomen som jeg , vi og han . I tillegg hopper han fra det ene temaet til det andre. Han er rastløs og i konstant bevegelse, og er derfor ikke lett å tegne. Så er det sagt. FRA SIRKSUSSESONGEN ER over i midten av september og til midten av februar består Cirkus Agora av et stort sammenpakket blått telt, mange blå lastebiler, en mobiltelefon og ett eneste menneske - Jan Ketil Smørdal. Det er da han planlegger. Aldeles alene våkner han hjemme i den store eneboligen utenfor Eid i Nordfjord, han står opp, ser ut over den grå, vinterkalde fjorden og tenker: Ka skal eg finne på i år? En dag setter han seg i bilen og kjører til Gardermoen. Derfra flyr han til Polen eller Tsjekkoslovakia, til Tyskland, Russland eller Frankrike. - I vinter fløy jeg til Praha. Det er jo en fantastisk by, og jeg er fri og frank og kunne vært der noen dager. Var der ett og et halvt døgn! Bestilte nye uniformer, skrev kontrakter og kikket på videoer. - Videoer? - Av artister. Så fløy jeg til Paris. Akkurat det samme der. Bang, bang, bang. Sånn arbeider jeg. Ting skal skje fort. HAN SER ARTISTER, forhandler og skriver kontrakter om antall forestillinger i måneden og hvor mye de skal få per opptreden. Underveis ringer han til Polen, først til den tidligere profesjonelle fotballspilleren - nå sirkusregissør - Marek, han ringer til teltmesteren Grezgorz, eller KGB som de kaller ham, og han ringer cateringsjefen Witold som har vært med i alle de 16 sesongene. Og i februar møtes de i vinteropplaget på Tretten i Gudbrandsdalen. De starter vinterkalde lastebiler, setter på skilter, de maler, pusser og sveiser, flere polakker kommer til, teltet reises, artistene fra Sverige, Italia, Ungarn, Ukraina, Tyskland og Tsjekkia kommer med sine vogner, familier og dyr. Og etter fem dagers øving er det ut på veien. Premiere på Hamar, bestandig på Hamar. - Å SETTE SAMMEN ET godt program er en kunst. Jeg blir forbanna når jeg må dra rundt en hel sesong med, unnskyld uttrykket, skjitartista . Da står jeg i manesjen og er maskin. Han demonstrerer et stivt ansikt. - Har du hatt dårlige artister? - Nittifem! Sier han kort, tenker seg om, vurderer hvor mye mer han skal si. - Og i nittiåtte! Da var jeg også misfornøyd. Sammensetningen, rekkefølgen, artistene, nei, det var to dårlige sesonger. Én dårlig opptreden er nok, tempoet synker, det går ut over dem som kommer etter. Så blir stemningen i sirkuset dårlig. For fjorten dager siden måtte jeg ta for meg orkesteret. Hvis folk ikke har den nerven når de går inn i manesjen, skal de aldri gå inn i den jævla manesjen. - Så du sa til orkesteret: «Play better»?- Yes, he-he. Jeg bruker bestandig å si det samme, artistene mobber meg litt for det. Jeg sier: «Full energia and fantasia.» Han snakker gebrokkent engelsk og ruller på r-en. - Det betyr: Gi alt! Men det viktigste at det er harmoni oss imellom. At det er god stemning. Og stemningen har aldri vært bedre enn i år. Det merkes på forestillingen, sier han, demper stemmen igjen. - Men jeg har hatt litt flaks i år. Sjonglørene kjøpte jeg usett. Bikkjenummeret? Kjøpt usett! - Rakk du ikke å se dem? - Hmm? sier Smørdal. Han sier ofte det. Dreier på hodet og mumler et spørrende hmm. - Rakk du ikke se dem?Han dreier enda mer på hodet, myser. - En gang til.- ER DU TUNGHØRT? - Jeg hører dårlig på venstre øre. Sliter med det. Det er en familiesvakhet og så har jeg stått foran orkesteret i så mange år. Men det kan jo være en fordel å høre dårlig når en er sirkusdirektør. Det er mange folk som maser. I samme sekund stikker Marek hodet inn døra. - After. Plis, sier Jan Ketil Smørdal kort. Å ha privatliv på sirkus er ikke enkelt, men Smørdal forsøker. Foruten familien er det bare tre- fire mennesker i sirkuset som får sette foten på trappa hans. Marek er en av dem. - Man skal ha god avstand til sine ansatte. Jeg skal være hyggelig som dagen er lang, men jeg skal ha avstand. De må ikke bli husvarme. Da har du dem på døra: «Pliiiis, help me!» - Penger? - Alt mulig. Alt mellom himmel og jord! De klager over det ene og det andre. Og begynner jeg å involvere meg i sånt, kommer vi ned på det primitive og da blir det slitsomt. Man skal kjenne artistene ut og inn, men aldri bli venner med dem. - Er det ensomt å være sjef?- Ja! Absolutt. Det er et ensomt liv. Opp om morgenen, jobbe som en tullball. Kjøre til nytt sted. Ringe aviser, plassutleiere og gud og hvermann. Klokka fire- halv fem går jeg i kantinevogna og spiser suppe, og så i senga for å sove. En time eller to. Etter forestillingen går jeg i vogna og tar av sminken. Så må jeg roe ned. Ser på nyheter, leser gamle aviser. - Du er ikke sammen med de andre? - Nei. Det er viktig å ha denne tida for seg selv. Få tenkt gjennom ting: «Sånn vil jeg ha det.» Man må ikke lytte til for mange forståsegpåere. Men en eller to ganger i måneden besøker jeg Lagroni-familien. - Lagroni-familen?- Det er de to brødrene med dødshjulet. Mora deres er også med. Hun vasker og stryker skjortene mine. Da prater vi litt om alt mulig. Dem er jeg trygg på. - Har du venner? - Venner? Nja. Jeg tør påstå at jeg er ganske bra likt. Jeg er en gladgutt. Men venner? Nei. Kan telle dem på ei hånd. TIDLIGERE REISTE Jan Ketil Smørdal rundt med kone og tre barn, Jeanette, Jasmine og Julian. Kona var barndomskjæresten Jannicke. Men sesongen 2002 skjedde det tre tragedier. - Først gikk kompanjongen min ned for telling, så var det bilulykka og deretter røyk ekteskapet, summerer han opp. Han henter noe fra bokhylla. Det er amatørbilder tatt like etter den voldsomme kollisjonen utenfor Ålesund. En mann ble drept, selv ble Smørdal innlagt på sjukehus med knust hæl. - Jeg var jo redd for sirkuset og forlangte tre ting: Noe å skrive på, et Norgeskart og en telefon. Jeg sendte kona inn i manesjen - det berga sirkuset. Seinere samme sesong reiste kona og de tre barna på ferie til Danmark. Han var på Koppang da hun ringte. - It was over. Hun ville ikke tilbake. Som om ikke det var nok, ble kompanjongen Asbjørn Tangen alvorlig syk, og måtte slutte med sirkuslivet. Tangen var en gammel ringrev i miljøet. I ti år reiste han rundt med Arnardo, så ti år med Merano. I 14 sesonger reiste han med Agora. Han kjente alle steder hvor det var folk og plass til å slå opp et sirkustelt. Blant mye annet var han konferansier. - Den beste. Han var den beste konferansier! Han var nå en slags far for meg. Jan Ketil Smørdal tok han med til Nordfjord. Det første året var det broren Roar Smørdal som tok seg av ham. I dag bor han på eldresenteret på Eid. - Han er en stor del av mitt liv. På godt og vondt. Vi har fighta mye opp gjennom åra. Det er det ikke noe poeng å legge skjul på. Men jeg er veldig glad i ham, det er jeg. ETTER DEN TØFFE SESONGEN 2002 gikk optimisten og sirkusdirektøren Jan Ketil Smørdal på en smell. - Jeg får bestandig en reaksjon etter sesongen, men der smalt det skikkelig. Jeg gikk rett i kjelleren, og blei der. Jeg var langt nede. Langt, langt nede. Storebror Roar slo i bordet og sa at Jan Ketil skulle gi seg med sirkuset. - Vi sto på hver vår side av bordet hjemme på kjøkkenet hos ham. Han sa: «Nå gir du deg. Nå er det nok.» Da sa jeg: «Hvis jeg skal gi meg med sirkus, henger jeg meg i et tre.» Det mener jeg. Tar noen sirkuset fra meg, er det ingenting igjen. Så alvorlig er det.Etter en tung vinter på rehabiliteringssenter kom han seg på beina. Som han selv sier: - Eg gikk ned i kjellaren og ba Gud om nåde. Og det fikk eg.- Motgangen har gjort meg sterk. Jeg er ikke opptatt av materielle ting som hus og heim. Jeg driver ikke dette for pengene sin del, jeg har jo aldri tjent noe på det. Men å reise rundt og underholde, det gir meg vanvittig mye. - Hvordan får det du til å gå rundt økonomisk? - Kunst! Stor kunst. Det er så mange utgifter. Lønn, diesel, bomstasjoner, ferjer, bare det å få et sirkus gjennom Fjærlandstunnelen koster en formue. Jeg brukte en hel dag med energi og sjarm for å få prutet prisen ned i åtte tusen. - Bekymrer du deg mye for økonomien?- Ja. Jeg gjør det. Men man må hele tida passe på. Det er mange ansatte og mange penger i omløp på et sirkus. - Er du blitt frastjålet noe? - Eh... Det kan jeg ikke uttale meg om. Men kontroll er viktig. Kontroll, kontroll, kontroll. Hvis ikke blir man oppspist. Og så tenker jeg noen ganger at jeg kanskje neste år skal kjøpe et billigere program. Men da hadde publikum sviktet. Ekthet, personlighet, sjarm og nærhet. Det er det som holder Agora på veien. Og fribilletter. Men programmet i år er godt, sier han og strekker seg etter et program, blar gjennom, mumler, skryter. Stanser opp ved et bilde av Lagroni-brødrene. - Jeg er jo den siste som får vite noe, men jeg lurer på om ikke han der er kjæresten til Jeanette, sier han og peker på den eldste av brødrene. - 22 år gammel. Han er en kjekk kar, veldig kjekk kar. Det er han. I ÅR GÅR IKKE SMØRDAL på line. Det savner han. - Jeg plages voldsomt av det. Jeg savner det å bli nervøs, det å prestere, det å gi alt, svette ut, og utløsningen når man er ferdig. Jeg har snakket mye med psykolog om det der.Til neste år skal han opp igjen. Han skal feire 25-årsjubileum som artist, og skal tilbake der han begynte som smågutt på gården hjemme i Nordfjord. I manesjen skal han spenne opp en line mellom en utedo og et epletre. - Når denne sesongen er over, skal jeg på operasjonsbordet. Det er så dårlig bevegelse i leddet, sier han og bretter opp buksa, tar av sokkene. Han viser den opphovnete venstrefoten. - Først operasjon - og i slutten av januar er det fullt kjør med trening. Og til neste år så er jeg der på lina.- Du må slanke deg da?- Jo, jeg må ned litt. Jeg skal trene hardt og da går jeg ned, det klarer jeg. Jeg er jo en person som aldri gir opp. Det er min beste egenskap i livet. Jeg kjemper meg gjennom alt. hallgeir.opedal@dagbladet.no

SJEF:</B> Cirkus Agora og sirkusdirektør Jan-Ketil Smørdal.<BR>Foto: HOLMBERG,BJØRN-OWE
BALANSEKUNSTNER:</B> I manesjen på eget sirkus. <br>Foto: ERIKSEN,EIVOR