Siste akt

Harald Heide-Steen jr. takker for seg etter snart 70 år.

(Dette intervjuet ble opprinnelig publisert 11. februar i år.)

- Nei, det er ålreit med cellegift. Cellegift og cola, det er fint, det!

Han ser forbløffende godt ut der han kommer buldrende ned trappa hjemme i det lille, laftede tømmerhuset på Øvre Blommenholm i Bærum. Noen dager tidligere hadde vi snakket med ham på telefon, og det er klart at det danner seg noen bilder i hodet når man hører Harald Heide-Steen jr. si lungekreft, spredning til lever, cellegift og uhelbredelig. Men han ser pokker meg strålende ut der han nå tripper ivrig på nederste trappetrinn, mens hans fjerde kone Gullen, jo da, fire ganger har han giftet seg, sprayer våre hender med desinfiserende sprit. Noe skrinn i skjegget, men farge i kinna, glimt i blikket og med en ungdommelig, burgunderrød strikkelue på hodet. Ellers rød hettegenser og en klirrende formue av massivt gull på brystet.

- Sånn. Nå kan dere håndhilse, sier Gullen og setter spriten tilbake på kommoden.

Han strekker ut hånda, klemmer til og viser vei opp i stua der Gullen har tent stearinlys og dekket salongbordet med berlinerboller og ciabattabrød med kyllingsalat, reker og spekeskinke. Heide-Steen jr slipper seg ned i en nyanskaffet lenestol, trekker i et håndtak og brått ligger han flatt ut.

Hå-håh, knegger han og retter seg opp igjen.

Og så tomprater vi slik folk gjerne gjør når vi ikke helt veit når og hvordan vi skal begynne.

Han hadde jo stilt noen krav på telefonen.

Siste akt

- Det må ikke bli sutrete.

- Nei?

- Nei, jeg orker ikke lese sånne sutreintervjuer. Og så må det ikke bli trist. Det er fint om det blir litt humoristisk. Man må ikke miste humoren selv om man ikke har så mange måneder igjen å leve.

- Jo, saken er den, begynner han. Han har lagt et rekesmørbrød på asjetten.

- I begynnelsen av oktober i fjor var vi i Tyskland, og plutselig fikk jeg så vondt i brystet. Jeg trodde det var hjertet og gikk til en tysk Gestapo-lege, he-he. Broren til Mengele. Han hadde en kvinnelig assistent som var sånn cirka 75 år, og de hadde det travelt, fordi de skulle stenge. De målte blodtrykket, og det var litt høyt, men det var ikke noe gærent med hjertet. Men så ble hun redd, sier han og nikker mot Gullen. Hun sitter i en lenestol på den andre siden av salongbordet.

- Og så ble jeg redd. Vi tok første fly hjem fra Berlin, sier han. Så var det Bærum sykehus.

- Og da fant de ut at det var en kraftig lungebetennelse, sier han.

- Gudskjelov, tenkte vi, sier Gullen.

- Ja. Så fikk jeg penicillin. Men den lungebetennelsen var hard og tøff og varte så lenge, og jeg hadde feber og til slutt ble jeg lagt inn. Det husker jeg ikke en dritt av. Jeg lå der i 14 dager og fikk mer penicillin. Og så begynte de å mistenke at det kanskje lå noe under her, da. Og på selveste FN-dagen, jo da, det kommer jeg aldri til å glemme. 24. oktober kom de med den festlige beskjeden om at det var uhelbredelig cancer i lungene.

- Han fikk to måneder igjen å leve, sier Gullen.

- Hvis jeg ikke fikk behandling, ja. Det var som å få en svær hammer i huet, det. Først fikk jeg jo sjokk. Så var det mye grining, og sånn holdt det på ei stund. Men så er det barna, ikke sant. Det er jo jeg som må være litt sterk oppe i dette, da.

Etter at han fikk dødsdommen i oktober, har han fått fem doser cellegift.

- Noen kreftformer kan man operere bort, men ikke denne. Den ligger sånn, sier han og vifter med hånda foran brystet.

- Det er ikke en klump, sier Gullen.

- Og det vi gjør nå, er å kjøpe oss tid. Ikke det at det koster oss mye penger, men det er det vi i realiteten gjør ved å ta disse greiene. Cellegiften bedøver cellene. Men når jeg slutter med cellegiften, blomstrer de opp igjen. Det er bare så synd at cellegift også dreper friske celler, sier han.

- Derfor kan jeg ikke få mer enn seks behandlinger om gangen. Så nå får jeg en dose til om et par uker. Så skal kroppen hvile i tre måneder. Det kan være at jeg får sommeren, kanskje høsten. Vi får se. Men en eller annen gang i dette året her, så har jeg en viss formening om at skipsklokka slår.

Stille.

I fjor kom DVD-en med «Harald Heide-Steen jr.s beste». Hundre høykonsentrerte minutter med høydepunkter fra en livslang karriere. Som Dagbladet skrev i en anmeldelse: «Etter den nye humoren, den nye-nye-humoren og den nye-nye-nye humoren, er det en befrielse å se en av Norges desidert dyktigste og morsomste komikere presentere klassisk og god, gammeldags moro.» Her er tannlegesketsjen, den fnisete Balle Klorin i Supperådet, en lattermild ubåtkaptein med frostrøyk ut kjeften, Spantax-piloten, Sylfest Strutle, El Finko, Tyristsjef Johannessen, og mange andre klassikere som har dundret rett inn i norsk humorhistorie.

- Ler du selv når du ser dem?

- Jeg ler veldig sjelden av meg selv. Men noen av de tingene jeg ikke husker å ha laget, kan jeg le av. Men ellers er det helt kurant.

- Den er umulig å få kjøpt den DVD-en nå?

- Ja, den er visst solgt ut. Det var en jævlig dårlig avtale, jeg gjorde der. Jeg visste jo ikke hva jeg skrev under på. Du kan gjette hvor mye jeg får? Fire kroner, får jeg. Fire kroner! Tenk det. Jeg har skrevet alt sjøl, instruert selv, spiller selv ...

Parallelt med hans profesjonelle karriere har vi kunnet følge hans oppturer og nedturer i aviser og blader. Dagbladets fotoarkiv er fullt av bilder av en yngre og tyngre Harald Heide-Steen jr. med en tilsynelatende langt dårligere allmenntilstand enn nå. Allerede i 1969 snakket han i Dagbladet om noe levergreier.

- Det var den, ja. Seks måneder på turné, sju dager i uka, to forestillinger hver dag, inkludert søndag. Det blei jo noen pinner både før og etter forestillingen.

- Før forestillingen?

- Ja. Men aldri under. Nei, vi måtte kvitte oss med morraskjelven. Så tok vi et par pinner, og da kunne vi få i oss mat og holde på. Og så måtte vi drikke oss ned etter forestillingen. Men jeg drakk bare hvitt brennevin, aldri brunt, og var nok mer fyllik enn alkis.

- Hva er forskjellen?

- En alkoholiker får tenning. Det fikk aldri jeg. Men alle var dritings på den tida der, sier han.

- Til og med jeg var det, sier Graff.

- Ja, du var jo der du, Finn. På Downtown.

- Det går rykter om at du var full da du spilte Dynamitt-Harry?

- Ja, men det er ikke riktig. Du kan ikke spille full, hvis du er full. Det er helt umulig. Men du må ha vært full. Nei, det der med fylla er egentlig litt overdrevent.

- I et intervju fra 1983 sa du: «Jeg har aldri vært helt fornøyd med noe av det jeg har gjort. Det kan være grader, men det har aldri vært bra nok. Jeg sitter ikke sjelden hjemme og griner fordi jeg ikke får det til.»

- Nei, nå må du holde opp! Sitter alene og griner! Er det jeg som har sagt det der?

- Du har sikkert sagt det, Harald.

- Ja, jeg har sikkert sagt det. Huff. Var det da jeg ville flytte fra landet? Det var en periode jeg ville vekk. Det var så mye skatt og faenskap. Jeg skrev bøker og hadde store inntekter. I 1981 fikk jeg for eksempel 1,5 millioner oppå inntekta mi, og jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre med alle de pengene. Så jeg bare brukte dem opp.

- På hva da?

- Det vil jeg helst ikke kommentere, hæ-hæ. Men jeg brukte blant annet to hundre tusen kroner på ei helg i Roma.

- Går det an?!

- Ja, det går fint an, det. Hvis man spiser bra, bor bra og ellers er veldig spandabel, så har man plutselig brukt to hundre tusen. Det er jo noe jeg egentlig burde angret på, men det kan jeg ikke. Et år fikk jeg en restskatt på 750 000 kroner.

- Da jeg traff ham, var han nesten 50 år. Han hadde tjent masse penger, men ikke betalt skatt. Da var Norge slemt fordi han måtte gjøre opp for seg, sier Gullen.

- Hæ-hæ. Men vi fikk jo ordnet opp i det der.

Det var sommeren 1986 at pressefotografen Gullen Øyehaug kom inn i livet til Harald Heide-Steen jr. Hun jobbet for billedbladet NÅ!, og fotograferte ham rett som det var på premierer og fester. Gullen ble altså hans fjerde kone.

- Det er jeg som har vart lengst. Vi har vært sammen i 22 år til sommeren, sier hun.

- Hvor lenge varte det korteste ekteskapet?

- Det var det første. Juridisk varte det vel i to år, men vi bodde ikke sammen mer enn i tre måneder.

- Og med kone nummer to fikk han barn.

- Da kom Joachim, ja. Og så var det den tredje kona, og deretter Gullen. Den fjerde, og den siste.

Med henne kom Frikk, og bare ett år og 14 dager etter ham kom Tiril. Da var Harald Heide-Steen jr. 50 år.

- Godt voksen far, ja. De siste 20 åra har vært mine lykkeligste. Jeg har hatt familie, barn, hus, biler, garasje, øh … bensin. Og en kone som skjønner seg på økonomi. Jeg burde jo egentlig hatt det sånn hele livet. Men så har jeg levd den andre typen liv, og det var morsomt på sin måte.

Frikk er 19 og går på Romerike folkehøgskole.

- Han har 17 seksere fra videregående, og kan bli hva han vil, men vil bare drive med musikk. Og Tiril spiller teater, dubber tegnefilmer og er russerevysjef.

- De følger i dine fotspor?

- Det er den veien de vil gå, sier Gullen.

- Jeg har prøvd å foreslå alt annet. Lege, advokat, men ingen hører på meg. Nå har jeg gitt opp.

- De må jo få prøve seg, sier Harald.

- De er unge, og hvis det ikke går, er det bare å prøve noe annet, sier han.

På tømmerveggen henger et fotografi av kong Harald og Harald Heide-Steen jr. Sammen med Tiril var han i audiens for å takke for Kongens fortjenstmedalje i gull.

- Han er en gammel venn av meg. Vi gikk sammen på Katta. Jaja. Så var jeg der og takket.

- Var det stas å få medaljen?

- Stas og stas. Jo, det var vel det. Alt er stas.

På peishylla står prisene. Komiprisen, Justerprisen, Leonardstatuetten og Spellemannprisen.

- Det er hyggelig, det. Selvfølgelig. Jeg blir jo glad for det, men … de står jo der og støver ned, da. Komiprisen er jo en hederspris, og blir du gammel nok, får du hedersprisen.

- Synes du ikke at du fortjente den, Harald? spør Gullen.

- Jeg vet ikke hva jeg har fortjent, jeg. Men jeg mener det jeg sa den gangen. At jeg aldri har gjort noe fullkomment. Det er jo det som driver en, enten man er bildende kunstner, spiller jazz eller klassisk, om man er skuespiller eller komiker. Man håper at man en aller annen gang skal gjøre noe som er aldeles vanvittig bra.

- Har du vært i nærheten?

- Nei, det tror jeg faen ikke. Men jeg har hatt flaks. Jeg har hatt mye flaks. Og det der håpet drar i deg. Hele tida. Men når man er blitt som jeg er nå, i helsemessig ulage, for å si det mildt, så er det ikke lenger noe å hige etter.

- Savner du scenen?

- Nei! Jeg føler vel at 52 år in the limelight er nok, sier han, og drar plutselig av seg lua.

- Jeg synes at jeg likner litt på Bruce Willis. Nei, skallen er det ikke noe gærent med, men jeg fryser så jævlig på hodet. Nå må du ikke tegne meg for stygg, da, Finn. Får du med denne her? spør han og drar seg i kalkunskinnet under haka.

- Det der er komplekset til Harald, sier Gullen.

- Jeg har jo hatt skjegg siden syv-og-seksti, men måtte ta det på Trøndelag Teater en gang. Jeg skulle spille en tysk offiser. Og da min kone, den andre, fikk se meg, fikk hun først sånn hysterisk latter.

Han demonstrerer hysterisk kvinnelatter.

- Og så spydde hun.

Vi snakker om gullkjedene han har rundt halsen, og Gullen sier at det er bare Harald og Porno-Hagen som går med sånt. Han snakker om sin begeistring for dyre klokker, en begeistring som avtok kraftig da en polakk stjal hans gull-Rolex til et par hundre tusen. Han snakker om Olsenbanden-filmene som «ikke akkurat er noe kulturelt paukeslag, men som likevel har noe ved seg». Og han snakker om prostatakreften som han ble helbredet for i fjor. Helt frisk var han, alle bilder viste det. Så slo kreftcellene til igjen.

- Det kommer av røykinga. Jeg har røykt med begge henda i 46 år. For fire år sia slutta jeg, og trodde det var greit. Men det var det jo ikke. Nei, det er ikke noe å tenke på det, nå.

- Var det lett å slutte?

- Første dagen gikk helt fint. Så gikk det en dag til, og det gikk sånn noenlunde. Og så hadde det vel gått femti timer, tenker jeg. Jeg satt her hjemme og følte meg småtrøtt, og bestemte meg for å slenge meg ned på litt. Da følte jeg at jeg lå en meter over senga. Så fikk jeg krampe i tærne, og så begynte jeg å skjelve og svette. Det var abstinenser.

- Nikotinmangel?

- Da tok jeg fram en pakke snus jeg hadde liggende, og ringte en venn av meg. «Hvordan gjør jeg det?» Ti sekunder etter at jeg hadde puttet den i kjeften, var alt helt i orden. Så det har jeg gjort siden. Det sjoveste er å putte to porsjoner inn her oppe, sier han og viser med pekefingeren.

- Her har jeg ei sånn bro. To porsjoner, og så en kopp kaffe. Da får jeg en sånn liten eh … kos.

- Når man får en slik dødsdom - tenker du på ting du ikke har fått sett og gjort?

- Nei, nei. Jeg har vært overalt, både alene og sammen med barna. Been there, done that. Og det livet jeg har levd … Jeg har egentlig gjort unna et liv, jeg. Nei, faen. Jeg har opplevd mye moro og gjort alt som kan gjøres innenfor anstendighetens grenser. Så jeg tenker ikke på meg selv lenger. Egentlig. Men jeg tenker mye på dem som blir igjen, sier han.

- Hvordan det skal gå med dem. For det blir jo en helt annen økonomi, blant annet. Jeg har forsøkt å få vite hvor mye man får ut … Vi har jo en sånn avtale på Det Norske Teatret, og så er det noen greier som sier at hvis jeg dør før jeg blir 70 … Ja, slike ting tenker jeg på.

- Men det må da være for jævlig å bekymre seg om sånt, sier Graff.

- Jeg går ut ifra at det går bra, sier han.

- Jeg får meg alltid en jobb, sier Gullen.

- Ja, visst får du deg jobb!

- Men vi lever jo i et venterom, sier hun.

- Vi venter på at det skal skje et under. Eller at jeg skal bli dårligere, sier han.

- Immunforsvaret synker like før en ny kur. Kommer det en bakterie, da …

- … kan jeg få blodforgiftning.

- Og så venter vi på det som vi må vente på. Det endelige, sier hun.

- Jeg er blitt litt fatalistisk. Dette her er bestemt på forhånd, alt er bestemt. Datoen er satt. Jeg er en gammel mann, med en pen hodefasong, det må jeg få understreke, og jeg tenker ikke så mye på tidspunktet. Av og til kommer det en reaksjon, men den går fort over. Jeg må passe på å ha ting å gjøre hele tida. Jeg ser tv, jeg maler, jeg leser.

- Han kan jo bruke tre timer på Asker og Bærums Budstikke. Og så er det VG og Dagbladet. Han flykter inn i avisene på en måte, sier hun.

- Ja, da får jeg med meg ting som skjer, og holder huet i aktivitet. Og så blacker jeg ut alt det andre. Jeg har alltid vært nødt til å blacke ut ting. Hver kveld. Det har vært så mye oppi der, hele livet har det vært sånn. Mye rart, blir ikke kvitt det. Før kunne jeg drikke meg dritings og stupe til sengs. Men nå blacker jeg ut i stedet.

- Hvordan gjør du det?

- Da stiller jeg meg opp i kjøkkenvinduet, legger innpå en snus, trekker frisk luft, og så bare blacker jeg ut. Da får jeg sove.

- Jeg tror faktisk at Harald lever det gode liv nå. Merkelig nok, sier Gullen.

- Jeg er på mange måter fornøyd. Når jeg nå sitter her, tenker jeg at jeg i grunnen har det ganske behagelig. Jeg føler en ro. Det er ingen som krever at jeg skal være morsom, jeg har ingen forpliktelser, det er ingen som forventer noe av meg. Utover det å være snill mot Gullen og barna, sier han.

- Og det som er så fint oppe i alt dette her, er at vi har såpass grei tid å forberede ting på. Det fins jo mange fæle ting en kan daue av. Alzheimer, for eksempel. ALS. Og hadde jeg fått en stein i huet, hadde jeg ikke kunnet planlegge noe som helst. Nå får vi snakket ut og tatt ordentlig farvel.

- Tror du på Gud?

- Jaaaa. Jo da, jeg gjør vel det. Jeg får jo håpe at det finnes noe etterpå. Jeg har en følelse av at de som er forsvunnet opp, er med meg nå. At de er rundt og følger med i ... prosessen. Og jeg har jo etter hvert et ganske stort publikum der oppe.

- Hva vil du like at Gud sier idet du ankommer?

- «Der er du, ja. Som du sikkert har forstått, har jeg noen strøjobber til deg.» Hå-håh. Ja, det skulle han sagt. Godt betalte strøjobber, kan du legge til.

LEVER DET GODE LIV: Til tross for at Harald Heide-Steen er alvorlig kreftsyk, er han fornøyd med livet han har levd. Nå tilbringer han dagene med familien. - Jeg tenker mye på dem som blir igjen, sier Heide-Steen. Bildet er tatt i august i fjor, før han ble syk.
NYANSATT: Harald Heide-Steen jr. begynte sin tv-karriere nybarbert og bak kamera. Her er han 22 år.
LANG KARRIERE: Harald fotografert i trappa opp til stua der veggene er fulle av minner fra hans lange karriere på film, scene og tv. Bak på dette bildet har han skrevet «Hjemme!».
SCENEBLOD: Lille-Harald filmdebuterte bare tolv år gammel. Faren var også skuespiller.
FAR TIL TRE: En noe sliten Harald Heide-Steen jr. med sitt første barn, Joachim.
ALLE GODE TING ER FIRE: Harald og Gullen giftet seg i New York med Frikk og Tiril hjertelig til stede.
WESENSTEEN: Harald og Rolv Wesenlund fant tilbake til hverandre i «Charleys Tante».
PÅ TUR: Familien på tur til Rødehavet for seks år siden.