||| Et lite kveldsbad, så må jeg skynde meg opp til kyllingen som venter på grillen. Når jeg sitter på trappa til sjøbua og tørker meg i den siste kveldssola, den varme døra mot ryggen og et kaldt glass hvitvin i hånda, tenker jeg nok en gang at dette er et slags sommerparadis. Men det er en tanke jeg fort slår fra meg igjen. Heldigvis, for problemet med paradis er at det hadde vært helt uutholdelig; et pastellfarget mareritt som aldri tar slutt. Livet på landet, lik den norske sommeren, har altfor mye virkelighet og temperament i seg. Det er for få av de helt bekymringsløse øyeblikkene til at man kan bli lei av dem. Hvert solglimt, hver stille stund må nytes med en akutt bevissthet om at de snart kan forsvinne, erstattet av drama. Eller regn. Og det er kanskje nettopp her kvaliteten ligger.