Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Siste sjanse

For to år siden fikk han et ultimatum av dattera: Pillerusen eller familien. Sven Erik Løkken (45) ringte Vangseter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET GÅR EN kar langs veien øverst der oppe på Ingeberg, åsen med utsikt over Hamar og Mjøsa. Det er tidlig desembermorgen, og han går hand i band med Sang. {ndash}Vi har det godt nå, Sang, sier Sven Erik Løkken.{ndash}Jipp, jupp, bjeffer Sang til svar.De prater godt sammen. Sang på fire måneder, elghund og bare glad, og Sven Erik Løkken, 45, familiefar og blandingsmisbruker.{ndash}Det er viktig å prate om alt. Også om at jeg er maktesløs overfor rusen. Det har jeg lært her på Vangseter.Året er 1988, en regntung januar har gjort riksvei 3 ved Opphus såpeglatt. En elg er påkjørt. Sven Erik Løkken, gift med Guri og far til to små, og medlem av den kommunale viltnemnda, er ute for å avlive elgen. Det er da det skjer. Sven Erik ramler på hålka, får foten under seg og ender på Elverum sentralsykehus med et komplisert ankelbrudd. Tre operasjoner seinere kommer han hjem til familien på Koppang med krykker og en pakke Paralgin Forte. {ndash}Gudskjelov, nå kan han ikke drikke. Det var min første tanke, sier Guri og ser på sin ektemann gjennom 20 år. VI SITTER I DET som fem dager i uka er stua til Sven Erik, rom 21 på Vangseter. I dag er Sven Erik nykter, det har han vært siden august. Men alle dagene før er en historie om rus, sorg og svart samvittighet. {ndash}Det var etter ulykken det tok av. Selv om jeg allerede som 20-åring var i ferd med å utvikle alkoholisme, var det med pillene det virkelig ble alvor. Riktignok drakk jeg ikke disse dagene etter ulykken, men jeg oppdaget fort at jeg fikk en erstatning for alkoholen ved en dobling av pilledosene, sier Sven Erik.Etter hvert ble foten bedre, men det ville ikke Sven Erik innrømme. Den tidligere tillitsvalgte arbeidskaren ved Norske Skog på Koppang beholdt krykkene, klaget over smerter han ikke hadde og fikk stadig flere piller. Etter nesten et halvt år på krykker han ikke trengte, og jevnlige besøk hos fire-fem leger, ble Sven Erik avslørt og svartelistet. Men Sven Erik var hekta på pillerus. Neste stopp var det illegale markedet. {ndash}Jeg var i medisinskapet til alle jeg kjente, og til folk jeg ikke kjente. Jeg tagg piller av gamle damer og besøkte til og med rusmiljøet utenfor Oslo S. Jeg gikk over lik for å skaffe meg piller, piller, piller {ndash} det var alt jeg tenkte på. Koppang er ikke stort, knappe 2000 sjeler i sentrum. Det er ikke mer enn at de fleste vet noe om det meste. {ndash}Jeg skjønte ingen ting da noen begynte å beskylde pappaen min for å stjele piller i andres medisinskap. Det skulle de i hvert fall ikke. Pappaen min hadde nerveproblemer, og det var det, sier Gro. Det første hun husker er at hun ringte mormor og fortalte at «pappa drikker kaffedokter». Da var hun fem år. I år har hun fylt 19 og blitt samboer i Trondheim. Nå sitter hun i sofaen sammen med mor og far, akkurat på den måten 19-åringer gjerne gjør. Litt unna, med beina trukket opp under seg. {ndash}Jeg visste om det, men ville ikke vite av det. Det jeg husker aller mest, er den låste soveromsdøra. Hvis den var lukket, tok jeg aldri med noen hjem. Jeg visste hva som skjedde, og fikk en vond klump i magen. Da tok jeg med lillebror og gikk {ndash} ut for å finne på noe, så vi kunne glemme, sier Gro. {ndash}For jeg levde på de gode periodene, de periodene hvor han var en helt vanlig pappa. Vi snakket ikke om det, og jeg aksepterte vel aldri helt at han hadde rusproblemer. Guri fyller koppen med pulverkaffe, setter fram sjokoladekaka fjortenåringen sendte med familien før han dro i konfirmasjonsforberedelser hjemme på Koppang.{ndash}Gro og minsten bodde ikke mye hjemme i de periodene, men hos venner og familie. Det var mye fortvilelse, og i begynnelsen var jeg med på å skjule misbruket. Jeg ringte til jobben hans og sa at Sven Erik hadde influensa, jeg ringte til leger og ba om piller, mot at resepten skulle sendes i posten neste dag. Etter hvert ga jeg mer og mer blaffen, det fikk heller stå til, sier Guri. PÅ BORDET LIGGER to pakker sigaretter, i hylla en til. Der ligger også den eneste klunkeflaska på Vangseter. Men berusende brennevin er byttet ut med brusende brenninger, en båt og to palmer. Flaskepost: et postkort fra ei tid som er forbi. Sven Erik forteller om dager han ikke husker, om uker og måneder som er gått i svart. Om elleveåringen som skulle være med på elgjakt. Ikke for å lære, men for å passe på så ikke far skadet seg. Han forteller om gode dager når rusen var borte og han var en helt vanlig pappa som kjørte sin datter på fotballtrening. Om de dagene han tenkte det var på tide å skru korken på, men som endte med planlegging av neste rus. Og om innleggelse og behandling på Sanderud sykehus, i 1994 og 1996, men at han aldri hadde ærlige hensikter om å bli edru.{ndash}Jeg har til og med fått diagnosen manisk depressiv. Alt jeg var ute etter, var å svare riktig på de spørsmålene som kunne gi meg flere piller. Løgner, bedrag, manipulering {ndash} alt som kunne hjelpe meg til rus var det eneste jeg kunne tenke på. Piller var blitt en heldagsjobb. Jeg talte piller, ofte tre ganger i timen. Jeg gjemte piller, i vedskjulet, hundehuset, hanskerommet {ndash} overalt. Jeg spiste piller, opp til 70 Paralgin Forte om dagen, gjerne toppet med øl. Jeg vet ikke om du tror dette. Men det var slik det var. DET ER BLITT 1999. Sven Erik er på elgjakt, et av årets store høydepunkter for den friluftsglade familiefaren. Da han kommer hjem, er det så vidt han har bein å gå på. I døra møter han Gro.{ndash}Det var da jeg klikka {ndash} jeg ble illsint. Det var første gang jeg torde si ifra at nå var det nok, sier hun. Men Sven Erik var ikke rusa, langt ifra. Han hadde gått hele dagen i skogen, flere dager i strekk. Klart han var sliten! Ikke rart beina ikke bar. Det var slik det var, i Sven Eriks hode.Tre dager før julaften 1999 reiser Sven Erik for tredje gang til Sanderud sykehus. Nå til avgiftningsavdelingen. Han skal fra 70 piller om dagen til null. Det blir et sant helvete. På selveste julaften kommer han hjem, fullstendig på felgen. Etter to dager er han desperat, gjennomsøker huset etter noe som kan gi rus og ro. På rommet til Gro finner han ei flaske, men toppen vil ikke av. Ikke pokker. Flaskehalsen ryker, Sven Erik siler restene over i en kopp, han henter vaskefilla og tørker opp sølet på gulvet. Restene vrir han opp i koppen og drikker. Så tar han pillene han har fått med fra Sanderud, Tegretol. Piller som skal holde deliriet på avstand, skjelvingene. Sven Erik mister kontroll over liv og lemmer. {ndash}Jeg skrev en lapp til pappa da, at nå fikk han velge. Rusen eller oss.Selv om Sven Erik aldri fikk den lappen fra Gro, skjønte han at nå var det slutt. Nå måtte han snu.{ndash}Den jula visste jeg det sto om familien min, om livet mitt. Nyttårsdagen 2000 var det nok, jeg orket ikke mer. Hvor jeg hadde fått telefonnummeret fra, vet jeg ikke. Tre timer etter den telefonen gikk jeg inn døra på Vangseter. Da jeg våknet opp den første dagen på Vangseter, var jeg lykkelig. Og jeg visste de var lettet, også, de som satt på Koppang.Den kvelden hadde Gro spillekveld hjemme, Fantasi på bordet og gode venner rundt.{ndash}Det var da jeg fortalte til alle vennene mine at pappa var rusmisbruker, sier Gro. SVEN ERIK LEGGER hodet bakover, ser opp og stryker håndbaken over kinnbein og øyekrok. På veggen på rom 21 henger et 15 år gammelt elggevir, en diplom fra Norske Elghundklubbers forbund og et gratulerer-med-45-årsdagen-kort fra den 4. august i år: «Jeg vil samtidig få ønske deg lykke til de to neste ukene... de første ukene i resten av ditt liv. Gratulerer med dagen. Stor klem fra din kjære datter Gro.»{ndash}Det brevet fikk jeg bare dager etter at jeg sprakk og var tilbake på Vangseter som klient. Det som så ut til å bli en solskinnshistorie, ble en ny rusflukt fra virkeligheten. Etter seks uker var Sven Erik hjemme i Rådyrveien og rusfri for første gang på 20 år. Tilbake på Vangseter lå forbitrelsen, tårene, løgnene, tvilen. Rusen. Sommeren kom og gikk. Sven Erik dro på elgjakt, og uten å ruse seg, for første gang på så lenge han kan huske. {ndash}Jula 2000 ble den fineste jeg har hatt på 20 år, forholdet til familien var bra og vi snakket om alt. Jeg fikk tilbud om jobb her på Vangseter, sa opp jobben min i Norske Skog og begynte på terapeututdanning. Vi skriver 2001 og en ny vår er kommet. En dag kommer et offentlig brev i postkassa. Saken er en bagatell. Likevel er det nok til at Sven Erik blir fortvilet.{ndash}Psykisk sprakk jeg nok allerede da, selv om den fysiske sprekken ikke kom før på seinsommeren. Jeg sluttet å gå på ettervernsmøter, trakk meg inn i meg selv igjen og nektet å snakke om følelsene jeg hadde. Våren blir til sommer, og Sven Erik begynner å legge ting til rette for å ruse seg igjen. Så en dag reiser han ut for å skaffe seg piller, hvor vil han ikke si, men han kommer tilbake med den problemløsningen han tror er best. Den verste. Først tar han de vanlige reseptdosene, tenker at: «Oj, dette fikser du, Sven Erik.» Det holder ei uke. Etter 14 dager er han fullstendig på kjøret igjen, med doser like store som tidligere. {ndash}Det var så utrolig skuffende. Jeg så det med en gang, men han nektet. Akkurat som før. Og det at han ikke kunne betro seg, det var kanskje det verste. Selv om jeg har lært mye om rusmisbruk og fått forståelse for problemet, svir det fortsatt når jeg tenker på det, sier Guri.Men hun var ikke den eneste som hadde sett signalene. For i Trondheim har Gro oppfattet at noe ikke er som det skal. Gro har pratet med pappa Sven Erik i telefonen, hørt at noe var galt og tatt konfrontasjonen: Pappa, har du sprukket? Hun fikk en løgn til svar. {ndash}Også på jobben benektet jeg alt, enda jeg visste de hadde lang erfaring med å se om folk ruset seg. Så, da spørsmålet om urinprøven kom, la jeg alle kortene på bordet. Det at jeg klarte å snu nok en gang, er det Vangseter og familien min som har æren for. Det var forferdelig tungt, samtidig som jeg visste jeg ikke hadde noe valg, at jeg ikke hadde mange runder til. ETTER NYE SEKS uker i behandling, to nedtrappingsuker på Vangseter og fire behandlingsuker på Revita-senteret på Dombås, var Sven Erik nykter igjen. I oktober var han tilbake i jobben som kontaktformidler på Vangseter. I dag har han fortsatt tre måneder igjen av utdanningskarantenen. Når den er over, skal han tilbake på skolebenken for å lære å hjelpe andre ut av det samme helvetet han selv kjenner så altfor godt.{ndash}Sprekken tar jeg med som en erfaring, jeg er nødt til å bruke dette positivt. Vangseter gir meg 10 prosent av de verktøyene jeg trenger, resten av livet mitt må jeg fikse selv. Familie eller ei, det er mitt liv det handler om. Tilbake øverst der oppe på Ingeberg, like før der åsen blir til Gåsbu skistadion, sender desembersola lange skygger, mens Sven Erik og Sang småsnakker om det å gå ved fot. Sven Erik vet det er mye som er gått tapt, at det er mye som er fortrengt og at han aldri kan være helt sikker på ikke å sprekke igjen. Like lite sikker som du kan være på at du aldri vil bli syk igjen.{ndash}Det gjør vondt når jeg ser hva rusen har gjort med livet mitt. Det var min feil, men jeg sitter likevel med en bitter følelse. For hva med dem som skriver ut hundrevis av piller i samme slengen? At jeg går her og ikke langs Akerselva med en pose rus, er bare snakk om tid og sted. Men det er noe som heter «med Gud på baklomma». Alt jeg vet nå, er at da jeg våknet opp i morges, bestemte jeg meg for at i dag {ndash} i dag skal jeg i hvert fall ikke ta noen piller. Så får jeg ta et nytt valg når jeg våkner i morgen. Bli med og diskuter: Hvordan kan man hjelpe et familiemedlem med rusproblemer?

<HLF>Gode dager: </HLF> Om det har vært mye rus, så har jeg ikke vært påvirket 365 dager i året i 20 år. Det har vært mange positive opplevelser, både med familie, hunder og friluftsliv, sier Sven Erik Løkken.
<HLF>Tunge stunder:</HLF> Det hender jeg tenker: «Pokker, hvorfor tok jeg meg ikke en skikkelig fest når jeg likevel hadde sprukket?» Men jeg har ingen problemer med å akseptere at jeg aldri mer skal røre alkohol. Pillene er det verre med.
<HLF>Familiesykdom: </HLF> Som rusmisbruker lyver og manipulerer du alle rundt deg så mye at de blir medavhengige. De forsøker skjule det for andre, ringer jobben og sier du er syk {ndash} alt dette gjør<TH><TH> det lettere for rusmisbrukeren å utvikle misbruket, sier Sven Erik {ndash} som nå prater åpent med kona Guri og dattera Gro.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!